Verdens verste venn

Hadde man kåret den verste vennen eller venninnen så hadde jeg vunnet den premien altså. Jeg sitter her og kjenner meg meg råtten tvers igjennom og føler at dette ikke er en god dag. Har du noen gang kjent på de følelsen at du vil så mye mer enn det man klarer eller vil få til mens man rett og slett ikke strekker til. Det handler ikke om at jeg ikke vil men jeg får det bare ikke det til rett og slett, eller jeg fikk det ikke til. Nå vet jeg jo innerst inne at ikke det som skjedde er min feil i det hele men jeg tenker om jeg kunne hindrer det, jeg vet ikke om jeg kunne ha endret det. Jeg har en venninne som jeg har kjent i over 20+ år som betyr mye for meg men det er slik at vi ses alt for sjelden dessverre, så det er det eneste som er dumt er at det er slik det er, og ofte når jeg er der borte så har jeg sjelden den tiden jeg ønsker å være sammen med henne, fordi jeg skal hjelpe mamma en del og så er det så mage som skal ha en bit av meg. Det er klart at det er mye enklere når jeg er alene der borte men denne helgen var det samvær med yngste mann, og jeg hadde med mannen min. Jeg vet at det er ikke noe problem for han at vi drar til henne en tur men grunnen til at jeg skulle være der nå var fordi hun hadde dessverre kuttet seg og hadde det ikke greit, Og det er her verdens verste venninne punktet kommer inn, for jeg prøvde alt jeg kunne å komme meg innom henne men det gikk ikke og jeg mottar en sms fra henne at hun er på legevakten igjen med samme problem, noe som gjør at jeg drar avgårde dit og lar mannen og L kjøre rundt mens jeg er der inne sammen med henne, før vi blir plukket opp og kjøres hjem og jeg blir med henne inn og vi sitter der å prater og mann og sønn farter rundt i området, noe jeg vet at L ikke er så lei seg for. Men jeg sitter da meg en slags knutelignende klump i magen hvor jeg igjen får en skyldfølelse av at dette kunne vært unngått hvis jeg bare hadde kunne stilt opp, men ting som var utenfor min kontroll stoppet opp denne gangen, og jeg kjenner at jeg blir trist på hennes vegne men også frustrert fordi jeg ikke strekker til så mye jeg ønsker og det er sårt når jeg da føler at det er mye min skyld når det blir det resultatet som det ble på lørdagen. Jeg vet jo dessverre av egen erfaring at det er lettere å håndtere den fysiske smerten enn den innvendig smerten men jeg syntes det er vanskelig å vite hvordan jeg kan hjelpe henne, spesielt siden det er så langt unna, men likevel så føler jeg meg som en drit venn. Men  sånn er det. Jeg vet at jeg ikke alltid kan være der og det er jo ikke sagt at det er slik at hadde jeg vært der så hadde det vært sånn at hun ikke hadde gjort dette men sjansen er minimal liksom. Men men det går vel seg til. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg