Psykisk helse er viktig

I dag søndag så markeres Verdensdagen for psykisk helse, dette er en markering som foregår hver eneste år den 10/10 og jeg  har litt lyst til å sette fokus på psykisk helse. I mange år så var det å ha det vondt psykisk noe som man skjulte, man turte ikke si at man ikke hadde det bra fordi…. man visste at man ble sett rart på og man var redd for å havne på utsiden. Mao man gikk rundt med en slags

der man ikke ville at noen skulle se hva som skjulte seg under. Det er ikke så mange år tilbake at man ble sperret inne på lukket avdeling og man følte seg bare som et nummer og ikke at man hadde en identitet. Man ble glemt. Og mange har ikke turt å be om hjelp til de vonde tankene fordi de er redd for å bli stemplet. Så hva skal til for at man endrer dette? Vel det første av alt, man må rette fokus mot at man tør å spørre om hvordan noen har det, og at man tar seg tid. Det er noe av det verste som er, at man får spørsmålet, ” hvordan har du det egentlig” og så har de ikke tid til å lytte. Jeg mener at hvis man spør må man også ta seg tid til å lytte. Noen ganger har man kanskje kollegier som er lenge borte fra jobb og man er litt usikker på hvordan de har det, hva med å ta en telefon til de eller en sms eller stikk innom. Kanskje er alt de trenger at noen strekker ut en hånd eller at noen bryr seg, og da mener jeg på ekte, ikke noe piss liksom. Men hva  hvis man ikke vet hva man skal si?  Vel det er ikke så mye som skal til, men det å vise at man bryr seg, at man er der og at man verken dømmer eller fordømmer eller latterliggjør den personens tanker og følelser. I år er det jo også satt et tema på årets markering som har knyttet bånd til Pandemien- nemlig “Livet under og etter pandemien” og det er jo et viktig tema. Vi vet jo at det var mange som syntes at det var grusomt under nedstengingen, de fleste tilbud utgikk, og folk ble stående alene. Samtidig var det mange som syntes det var deilig fordi de var plutselig ikke alene, eller de var liksom ikke annerledes. For det er ikke noen som helst tvil om at man setter ensomhet/ psykiske lidelser i samme boks, da det henger ofte sammen. Jeg vet at det er mange som syntes det er skummelt at de nå skal være tilbake, mens resten av samfunnet jubler og fester og nyter det åpne samfunnet, mens andre føler at de står enda mer alene. Så hvorfor skal vi bry oss om andre? Eller la meg stille det annerledes- hvorfor skal vi ikke bry oss? Vi vet at det er noe vi må ta tak i ting som psykisk helse skal ikke ties i hjel. Jeg innrømmer glatt at jeg har kjent på mange følelser og runder med meg selv igjennom årene, og jeg skammer meg ikke for å si at jeg syntes det kan være tungt noen ganger, spesielt i de periodene der sykdommen min gjør at jeg blir sengeliggende. Og når husarbeidet venter men kroppen orker ikke, da går det løs på psyken og man kjenner at man føler seg enda mer nytteløs og mindre verdig. Men jeg kommer aldri til å slutte å snakke om psykisk helse.  Jeg har kjent på kroppen hvor mye psykisk lidelse kan prege, og jeg vet at dessverre er det fremdeles fordommer.  <det er jo mange som mener at man må ta et ansvar selv, for egen psykisk helse, og det er mange som mener at det er noe som ikke angår andre men psykisk helse angår oss alle, fordi den kan ramme alle enten man er gammel eller ung, rik eller fattig. Mitt ønske er at vi alle skal bry oss og ikke slutte å bry oss om de rundt oss. Og at man ikke skal kjenne på en skam for å be om hjelp og at man gir folk respekt for at de tør å be om hjelp og fordi folk er åpne om psykisk lidelse.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg