Ny start

” Si meg Chanett hva tenker du om dette med å ha en blogg?” “Hvor viktig er bloggen for deg og er du en som klarer å stå i mot den dritten som mange bloggerne får, enten de er små eller store bloggere” Jeg syntes at du skal ta deg en vurdering i løpet av de siste dagene og ta det der etter for å se om du egentlig finner ut at du vil fortsette”.

Dette var ord som jeg snakket med en terapeut om i går. Jeg har valt å bruke tid og penger på dette med å gå til samtale med en person som ikke er i familie med meg. Og en som vil kunne komme med gode råd. Dette er ikke en psykolog eller slik men en som vet hvor viktig det er man er der for en. Det er en som har rollen som erfaringskonsulent. Og det er noe som for meg er godt nok. Og jeg tenker at det skammer jeg meg ikke for. Vi bruker enten tid i samme rom eller via nettet. Og for meg har det hjulpet meg til å se hvor jeg vil eller hva jeg kan ente ut av de ulike situasjoner jeg måtte stå i. Det er en person som på samme måte som jeg holder på med, bygget seg selv opp og underveis dannet seg egenerfaring og forståelse på hva som er viktig å se og hvordan se helheten. Vi snakket litt om blogging, det å bruke sosiale media eller andre nettsteder som dagbøker, for ser man helhetlig på det så er jo egentlig blogg en slags dagbok men i stedet for å gjemme den bort så lar man andre lese det man vil. Og for mange er det jo slik at de ønsker å bruke bloggen til en mulighet å tjene seg opp noen kroner.  Jeg har jo gått mye frem og tilbake på om jeg skal eller ikke skal fortsette med blogg og jeg har slitt veldig med å finne min vei, som jeg skrev i forrige innlegg Men etter at jeg skrev det siste innlegget så sendte jeg en mld til hun jeg har søkt støtte hos og vi ble snakkene om dette jeg hadde skrevet  i bloggen min samt at jeg må se bloggen i et nytt og annet lys, og det er derfor jeg valgte å gå igjennom hvert enkelt innlegg og innså fort at det var feil kurs den bloggen hadde tatt. Innleggene gav ingen mening og det var egentlig bare en slags sirkel. Så hva nå da?  Jeg har satt meg som et mål at jeg skal finne ut retningen i dag, jeg skal tenke om det er en eller annen retning som er viktigere for meg enn andre. Håper at du vil fortsatt følge meg, og satse på at jeg får det bedre til nå.

Ny retning

Ute er det regn og høst og jeg sitter inne, planen var jo å få samlet sammen rask og kvister og slike ting fra hagen i dag og få det unna men jeg gadd ikke rett og slett. Jeg tenker at jaja det løper nok ikke avsted, for da hadde det gjort det for lengst så det får bare være. Jeg har brukt formiddagen på å vaske en del klær som jeg har fått og kjøpt billig, men dessverre kan man kalle det for et relat bomkjøp fordi jeg rett og slett ikke får vekk den parfymelukten så det ble bare gitt videre samt noe av det som jeg hadde be solgt bilig til en annen. Jeg gikk  tap men av og til må man velge sine kamper med omhu eller hva?  Men jeg tenker at jaja det er sånn det er noen ganger. I morgen kommer de flotte bonusbarna til middag som vanlig og så er det jo Rugby trening for 2 av de etter det igjen før hverdagen banker på igjen. Men jeg har også tenkt litt på denne bloggen min. Aller helst skulle jeg ha byttet navn på den føler jeg men det lar seg jo ikke gjøre, og kansksje er det like greit. For jeg skriver jo om det som skjer i min verden, ikke det at min verden er en egen verden men jeg er jo en del av omverden jeg som alle andre. Men jeg har brukt litt tid på å lese meg bakover på innlegg jeg har skrevet og jeg er litt der om jeg skal slette de jeg øsnker å slette og bare beholde noen av de. Men så er det jo slik at det er mije tanker jeg skrev ned der og da, men jeg føler at det er en blogg som er eller var en sutreblogg og det er jo slettes ikke det jeg ønsker å fremstå som, haha. Men jeg vet ikke. Jeg vet bare at det føles som om jeg står foran en dørsom jeg ikke vet hvor går hen når det gjelder bloggen min. Jeg kjenner at det til tider er som om jeg ikke føler at bloggen er en del av meg men mer skrevet av en person som ikke alltid hadde beina plantet rett vei. Men jeg tror at når jeg sitter inne med de følelsene så er det fordi jeg fort kan sammenligne meg med mange av de utrolige flike bloggerene så det er nok der det ligger. Men jeg skulle ønske at jeg kunne brukt noe som dette for å se hva som er rett for meg. Men jeg vet at jeg er en av de mest harde dommerene over meg selv, det er slik det er. Og jeg vet at jeg har til tider ALT FOR LETT for å gi meg, og heller trekke meg tilbake i stedet for å stå fast i den retningen jeg føler er best for meg. Så jeg vet ikke jeg, jeg tenker at igjen får jeg gåi tenkeboksen og se hva jeg nder med. Hvem vet

Jeg gjennomførte det

God mandags morgen alle sammen. Håper dere er klare for denne dagen, med eller uten planer. Jeg er i hvert fall det.

Jeg håper dere er klar for en ny dag og at dere kan når dere legger dere si at dette var en god dag, ja jeg vet at det er skrevet før men kan man egentlig si det for ofte? Ja kanskje men jeg sier det  uansett jeg. Jeg hadde jo planer om å poppe innom her på lørdagen men det gikk ikke, og i går var det en dag med besøk så da ble det nå på morgenen. Som jeg nevnte tidligere https://minlilledagbok.blogg.no/galskapen-nar-nye-hoyder.html så skulle jeg delta i løp på lørdagen og jeg var vel ikke helt overbevist om at jeg ville klare det men samtidig skulle og ville jeg bevise for meg selv men også andre at jeg kunne. og det var nok det som gjorde at jeg tenkte at mange mener at jeg ikke vil i det hele tatt klare dette, og kanskje, ja kanskje har de rett eller hva skal jeg si? Jeg klarte det.

 Da starten gikk så ble jeg fraløpt av gruppen og jeg skal innrømme at etter fa meter så kjente jeg at dette er kanskje idioti men jeg bestemte meg for å hente frem psyken  min og jeg hadde vel dette at jeg skulle bevise ovenfor andre at jeg kan, og jeg hadde noen oppgaver foran meg  som ventet, og flere av de visste jeg ville gå på de tingene jeg syntes er tøft, da jeg ikke har styrke i armene men jeg skulle prøve på de tingene jeg klarte. Og jeg kjente fort at når jeg klarte å gå i tunellene uten at jeg ble for redd, når jeg klarte å komme meg til de høyeste fjelltoppene de hadde der uten å gi meg da klarte jeg det. Men jeg har aldri vært så glad når jeg så mål og så mannen min, han satt i bilen å ventet og når jeg leverte fra meg hodelykta der så kom han ut av  bilen og sto ved målstreken. Og jeg kjente at jeg trengte den styrken da jeg var helt, helt  tom for energi. Så jeg var utrolig glad for at jeg gjorde dette, og jeg ser frem til neste år. Jeg kom ikke inn på topp, jeg kom nok til sist, på tiden 1:58:41 men for meg vant jeg, ikke ovenfor de andre men ovenfor meg selv. Jeg klarte å bevise ovenfor meg selv at jeg kan. Og jeg er derfor veldig fornøyd, jeg konkurerte med meg selv og ingen andre. Og neste år er det enda bedre tid. 

Galskapen når nye høyder

Jeg trodde det ikke gikk ann å bli mer gal eller idiot enn det jeg allerede var men ja det gjør visst det. Bare les videre…

I fjor når jeg jobbet så deltok sjefen min og et par av hennes kollegier på et løp og jeg syntes at det hadde vært skikkelig kult å være med på, eller ikke sammen med de men for meg selv. Søren ma så fikk jeg billett. Men så var formen min dalene, og selvfølelsen der også  så jeg gav billetten min videre til M siden han er i toppform, og han hadde lyst. Men jeg skal være ærlig å si at jeg angret litt men jeg kunne jo liksom ikke si det til han. Så for et par dager siden så kom det slik til at jeg får billetten min tilbake pga at han ikke kan, da han har arbeidshelg. Så innen jeg rakk å tenke meg om så hadde jeg sendt en epost til hun som har med dette å gjøre og hun svarte raskt tilbake at det skulle hun fikse. Så da var det liksom ikke noe vei tilbake.(bildet er tatt fra siden) Og jeg kjenner at jeg er litt splittet men at jeg er på en måte litt for usikker på om jeg bør la vær men så er det noe med at å prøve er bedre enn å ikke prøve. Jeg vet jo at det er mange som nok tenker litt om dette, men at det er galskap- JA absolutt men jeg er ikke redd for å prøve. Jeg tenker at det går som det går og må jeg bryte, vel da kan jeg i hvert fall si at jeg har prøvd. Jeg vet at jeg kanskje over for mye men det får så være. Jeg har vel alltid hatt et problem med å være litt impulsiv til tider men det får bare være i så fall. Jeg tenker at jeg får bare heller ta det som det kommer. Jeg liker jo å være  i bevegelse og jeg liker jo å ta det som det kommer men samtidig vet jeg at det er ikke den optimale oppkjøringen til et slikt løp jeg har hatt. Jeg eier ikke styrke i armene, det innrømmer jeg glatt men det får bare stå sin prøve, jeg får heller ” skamme” meg men på en annen side klarer man det ikke så klarer man det ikke , da har jeg prøvd, og det skal ingen ta fra meg, jeg gir meg heller ikke før jeg må. Heldigvis får jeg starte tidlig, rett over kl 11, så det blir bra. Håper det blir et ok opplegg for meg. Men ja galskapen når nye høyder

Godt å renske opp litt

Av og til er det som en følelse av plantene vokser oppå meg, eller møter meg , ja som om rommet krymper rett og slett. Jeg har ikke noe stort problem med å ha mange planter men noen ganger må man bare rett og slett ta seg selv i nakken. Og i de siste 2-3 dagene så har det blitt sånn at jeg  har sett nærmere på dette med planter, og opplever vel at jeg har nok mistet litt tråden i plantene mine, og har liksom hatt litt av alt. Så jeg bestemte meg for at jeg skal velge meg en eller 2 arter + noen sukkulenter og de typiske rankene, og i den sammenhengen så endte det da med at jeg begynte å gi bort. Og rundt 40-60 planter har fått nye hjem.  Og det er noe med det å kunne glede andre, og når jeg ikke har ” bruk” for de om jeg kan bruke de ordene så er det de ordene jeg bruker.  For meg er det ikke sånn at jeg skal gjøre meg selv bedre enn jeg er, eller bedre enn andre men for meg er det noe med at jeg kan glede andre som er viktig. Og da blir det greit at jeg kan røske opp litt. Og det blir da en vinn vinn situasjon tenker jeg.  Og det er jo det beste av alt. Men klart at det er nok mange som har meninger om det meste når det gjelder slike ting. Men hvorfor skal jeg ta betalt for noe som jeg selv fått eller byttet til meg? Så da er det greit å kunne glede andre. 

Men ikke bare der har jeg rensket opp. Jeg har tatt noen reale grep om hva jeg har på sosiale media. Med andre ord så har jeg meldt meg ut av en grupper samt ryddet opp i listen over venner. For jeg tenker at når jeg verken prater med de, ikke i RL eller på fjesboka så tenker jeg at det handler jo ikke om å mest mulig venner, eller være den med mest grupper å være medlem i. Så derfor tok jeg et realt tak der også. Så jeg føler rett og slett bare lettelse inni meg. I dag er det jo ny uke og vi kommer nærmere og nærmere påske, og derfor er det også sånn at det begynner også å bli greit at jeg eller vi kan begynne  å pakke ned ting. Så det gleder jeg meg til. Og da få vi ryddet litt opp. Haha tydeligvis rydding i fokus for tiden gitt. Så jeg tenker at det er bare å hoppe i det. Okay folkens. Ha en fin mandag så langt

Jeg er visst gal

I går så var jeg så utrolig lykkelig, at jeg kunne nesten ikke få tiden til å gå. Noen som kjenner igjen den følelsen? Jeg har jo i den siste tiden fattet interesse for planter, og jeg ser jo helt gleden med de, men jeg innser at det kan gå for vidt. Spesielt når jeg må gi sønnen min et løfte” Jeg skal ikke skaffe flere planter før vi flytter”  Klart at over 60 planter setter sine spor men innerst inne vet jeg at han liker det så ja, men nok om det. I helgen så var jeg en tur hos mamma og mens jeg var der så kom det da selvfølgelig en annonse om en som ville bytte en plante mot noe annet. Jeg heiv meg på men det var noen andre før meg, så jeg skulle få beskjed om den ble hentet eller ikke. Og i går fikk jeg mld om at den var min .En stor Strelitzia Nicolai, på 135 cm. Jeg tror jeg nynnet hele veien dit og hele veien hjem. Så nå er den pent plassert sammen med de andre jeg har. Men ja jeg er nok blitt litt gal. Nei da fra spøk til alvor, det er ikke fordi jeg er handlegal eller må ha det som alle andre har for en ting er sikkert Strelitzia er blitt en trend plante, og jeg er egentlig ikke en som må ha det siste nye men akkurat disse er blitt en favoritt hos meg. De er ikke spesielt vakre, men de er vakre i seg selv. De er enormt staselige syntes jeg og jeg liker de enormt godt.  Så hvorfor planter liksom? Jo jeg kan ikke ha dyr, og la meg si det sånn jeg har aldri hatt så mange dyr på en gang, eller jo men da var det akvarium liksom, men jeg trenger noe å henge fingrene i, en hobby rett og slett og det gir meg en slags fred  i sinnet, og tankene mine farer alle andre steder når jeg holder på med plantene mine. Det er en ting som er sikkert, jeg skal slite for å holde løftet til min sønn men jeg skal klare det.  Det er mye jeg har lært av plantene mine men det største er vel tålmodighet. Jeg hater å måtte vente men samtidig gleder jeg meg over når plantene vokser. Jeg kjenner på en glede at jeg har lykkes.  I dag skinner sola så jeg får ekstra arbeidslyst. Hvem får ikke det liksom, tror det er noe der altså at ikke bare planter har godt av sol.. Jeg har bestemt meg for å vente med pakking til litt senere i mnd fordi jeg har tid nok.  Så jeg skal begynne på middagen nå, så skal K komme til middag og så er det ompotting av et par planter som trenger det, og så ja slappe av resten av dagen. Ta vare på dere selv