Når noen bare antar noe

Dette bildet passet godt til det jeg vil skrive om. Vi skal selge huset vårt. eller egentlig er det mest sannsynlig  solgt og i går var jeg hos en venn av oss. Hun spurte meg om det gikk bra med meg oppi det hele og at det var trist at det ikke varte lengre enn det gjorde. Og det ble nok til at jeg sto der med et eneste stort ? tegn i ansiktet fordi jeg hadde ikke peiling hva hun mente, men jeg svarte at jeg som mange andre sliter med dette Korona dritten i verden og mest her hjemme. Så lurte hun på om jeg skulle flytte hjem til Østlandet igjen… nå som jeg var blitt alene. Ja vel, alene sa jeg, jo hun hadde hørt at jeg ikke lengre var gift og at det var derfor vi skulle selge. Jeg sleit veldig for å ikke smelle tilbake men jeg gjorde ikke det, jeg prøvde å si at nei det er ikke sånn at jeg flytter på meg fordi jeg er skilt eller at det er slutt mellom oss men vi selger huset av helt andre grunner, og at vi flytter sammen i ny bolig. Vel det ble nok litt kunstig pause kan man si. Verste var at hun hadde sagt dette til sin datter, sin søster , sin mor. 

Men i bilen på vei hjem så begynte jeg å tenke på dette. Hvorfor er det så enormt lett å bare anta at det er sånn at fordi at folk endrer bosted eller skifter jobb eller slike ting at det er fordi de blir skilt eller er i en annen livssituasjon enn før? Og hvorfor er det sånn at i stedet for å sjekke at det stemmer så er det enormt lett å bare si det videre. Men hvem eier sannheten? JO helt klart den som det handle om, og det er enormt lett å snakke videre om en person men ikke glem at det kan komme feil ut. og man kan faktisk erfare at man må som hun jeg var hos i går for å levere en blomst og hente en annen hjem atman må krype til korset og beklage at man har sagt feil til noen  om noen , og satse på at det man sa først ikke spres videre. For sannheten er det som skal snakkes om, ikke alt annet som ikke er sant i det hele. I livet er det sånn at vi alle opplever ting som ikke vil ha stor betydning og andre ting som vil ha kjempebetydning og en ting som fort kan løpe foran oss er ryktet. Og hva om det er feil rykte. Hvem husker ikke denne sangen her  eller har ikke hørt den? Ikke mange tror jeg https://www.youtube.com/watch?v=X3dTSk1U21k Og det er litt der. Så når du forteller noe videre, tenk på om det er rett info og om du har retten til å spre det videre. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg ikke har gjort samme tabbe, og tro meg det var dritflaut å måtte si at ja det var visst ikke riktig info jeg hadde og jeg ber om unnskyldning. Men jeg vet at en fjør blir ikke til 5 høns men 500 fordi.. en person sier det jeg sa videre og så sies det videre og ja….. tegningen ligger liksom der. Men det er noe jeg har lært av og aldri mer for å si det sånn. Så ja husk dette.

Nå er jeg rasende rett og slett.

Nå kjenner jeg at jeg skriver dette innlegget med mer frustrasjon og irritasjon , nei sinne enn det som er godt for meg men jeg må bare. Jeg er sint, skuffa og ja egentlig mer fly forbannet, fordi skuffelsen går over i sinne, og ja det som jeg akkurat nevnte. Og jeg forstår ikke hva som får noen til å ikke bry seg. Det handler nemlig om min mamma. Det handler om et forhold som dessverre ikke er der men hadde det vært så hadde det vært slutt, finish, ferdig finoto. Jeg kunne sikkert ha skrevet side opp og ned om forholdet til mamma men det er faktisk ikke henne som dette innlegget handler om men andre i familien som bor i samme distrikt. Som lover å hjelpe henne men likevel dropper det. Som gladelig lover henne at ” jo da jeg skal selvfølgelig kjøre deg jeg, ikke tenk på det” hvor mamma ender opp med å ta taxi i stedet for, og må bruke flere hundre kroner på ja nettopp taxi. For et par tre år tilbake så spurte mamma dette familiemedlemmet om hun kunne kjøre henne til sykehuset fordi hun skulle ha forberedelsestime før hofteoperasjon. Og ja da, det var null problem. Men min magefølelse sa meg at det ikke kom til å skje, så jeg reiste 500 km en vei for å kjøre henne, jeg sa ingenting men mamma ringte meg kvelden før hun skulle dit og sa at hun ikke hadde hørt noe, så hun ville ta taxi, jeg sa ikke at jeg var i nærheten men lovet å fikse dette for henne. Jeg dukket bare opp til avtalt tid som taxien skulle vært det, ( den hadde jeg ikke bestilt i det hele) Og fikk henne til sykehuset. I ettertid får mamma beskjed om at hun som skulle kjøre henne hadde glemt det, og det er slike ting som gjør meg rasende. Mamma hadde i denne helgen en avtale om koronatesting fordi hun har vært i nærheten av et område med mye smitte, men igjen ble det lovet at hun skulle bli hentet siden personen også skulle ha test, men hvem møter mamma ved test stasjonen? Jo nettopp, og igjen hun var blitt glemt. Mamma sa i dag at hun nå hadde fått nok av dette og vil klare seg selv heretter. Nå skal ikke dette innlegget handle om hvor flink jeg er og slike ting fordi det er ikke det som det er snakk om men jeg kjenner at noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg bodde i nærheten men samtidig har jeg en erfaring som forteller meg at det er godt at det er så mange mil i mellom oss.  Og likevel er jeg sint og fortvilet på mammas vegne, fordi jeg tror at det er når det er sånn det blir så kjenner hun enda mer på at hun er alene i verden, og kanskje mer hjelpeløs enn hun liker å tenke på eller føle på. Klart at ting kan komme i veien men ikke gang på gang, år ut og år inn. Jeg vet at jeg  kanskje reagerer annerledes enn jeg burde men jeg er vel litt mer sår til tider. Spesielt nå i den tiden vi er rett og slett. Jeg føler vel mer på dette enn jeg ellers ville ha gjort rett og slett- for det handler om min mamma. Uansett hvor sint og sur jeg kan være på henne så er det ikke okay i det hele å la henne sitte i en situasjon der hun må ut med utgifter som ellers ikke hadde vært nødvendig, i stedet for at mamma betalte en 50-100 lapp i drivstoff, så ble det liksom 600 i taxi og mamma har ikke de pengene rett og slett , eller hun har de men likevel de kunne vært brukt til andre ting. 

Sånn da var den utblåsningen gjort. Håper dere har hatt en bra helg og at dere er klare for ny uke i morgen

Er det en unnskyldning egentlig?

Torsdag formiddag, og ingen, absolutt ingen vårstemning her i området. Mange av oss ble overrasket over at det jammen kom snø i går men i motsetning til flere steder i landet så gikk det over fra snø til vind og regn og realt drittvær. Jaja ikke mye man får gjort med det nei. Men det er jo fortsatt et lite håp om vår snart da. Og det er jo påske om ikke så lenge, sånn ca. 2 1/2 uke igjen. Håper på påskevær sånn at vi kan grille, for det ser ikke ut som om det blir tur til mamma i påsken pga smitte fare og røde sone og alt det der.  Vel nok om det. Jeg satt i en samtale i går med en som skriver en hovedfagsoppgave om tema barndommen og hvor mye det preger oss og hva en elendig barndom gjør med oss mennesker kontra en god barndom. Og det er jo ofte slik at vi mennesker har enormt lett for å skylle på alt annet hvis ikke det går den veien vi selv ønsker, eller at vi selv gjør en feil men så skylder vi på alt annet i stedet or å stå for det vi feilet på. Men det er på en måte en del av vår natur.

Og det vi erfarer i barndommen og oppveksten er md på å forme oss enten vi vil eller ikke. Hvis ikke vi lærer å stole på mennesker som yngre så er det vanskelig å få til som vokse også. Man lærer kanskje at de voksne er noen svikere og da har vi ikke troen på de som voksne heller ( ikke alltid at det er sånn da men jeg håper at du forstår hva jeg mener) Men hvis vi har en dritt barndom er det noe som gir oss automatisk rett til å oppføre oss dritt som voksne? Hvis man vokser opp i et rusmiljø er det ensbetydende at man selv ruser seg og at det er de andre sin skyld? Vel det er en kjensgjerning at man finner venner i det miljøet man kjenner til, kanskje fordi man selv mener at man ikke er god nok og ikke fortjener noe annet.  Jeg har jo som nevnt før vokst opp i en menighet der jeg trodde jeg hadde venner men oppdaget i voksen alder at det var egentlig bare et bedrag, jeg sto egentlig alene. Og jeg begynte å tvile på det jeg var opplært til jeg fikk på en måte ikke brikkene i puslespillet til å gå opp, og jeg kjente at til tross for at jeg tror at det er mye mellom himmel og jord og at det finnes noe større enn meg eller oss så var det ikke noe jeg kjente at jeg kunne etterleve lengre. Jeg begynte å lete etter feil hos meg selv og ikke bare meg men også de andre og når man leter med lupe som jeg gjorde, vel da ble det sånn og jeg kjente at dette ble fei. Jeg har hatt mine erfaringer i barndommen og kjenner at jeg er veldig glad for at jeg har den med meg i bagasjen selv om jeg ikke alltid takler det på samme måte. Og det handler om at jeg kjenner at jeg har behov for denne friheten jeg tok meg.

Å være god nok…. ja det er viktig for et menneske at man føler seg god nok. Og akseptert av andre mennesker kan man bli når man selv ser at man aksepterer seg selv. Mannen min sier at ” Man kan ikke være glad i noen andre, hvis man ikke er glad i seg selv først” Og det er så utrolig viktig, for man må ha betydning for noen men også ikke minst for seg selv. Jeg ble kjent via noen andre med en som har vokst opp på bar og selv er hun hardbarket rusmisbruker med både stoff medisiner og  alkohol. Hun sier at det er den verden hun kjenner. men er det en unnskyldning eller er det noe man bare sier for å selv slippe å stå til rette for seg selv og andre mennesker? Jeg vet ikke jeg, men det er et personlig valg rett og slett . Men jeg mener at det man opplever i barndommen er med på å forme deg men er ingen unnskyldning for hvordan man er som voksen. Man trenger ikke oppføre seg som en dritt selv om andre har gjort det mens du var ung, det er ikke slik at du må fortsette  i samme bane som de før deg , det er lov å si at det er ikke sånn du vil ha det, men det er ikke lett , tro meg det koster mye og det kan koste deg familien og vennene dine, men noen ganger må man velge det som er rett for akkurat deg. For meg kostet det ganske mye, ja mer enn jeg trodde men jeg var nødt til å sette meg selv fri. Og kostnaden for det var mindre enn  ellers. Så i det hele er det en vinn vin situasjon. Nå skal jeg komme meg  i bilen, en som skal på intervju.

Dette blir en bra helg

God fredags morgen. Har dere sovet godt og kommet  i gang med dagens gjøremål? Håper det, og jeg håper at denne dagen blir like fin for dere som for oss.

Det er det jeg har bestemt meg for, denne dagen og ikke minst denne helgen skal bli en fin eller bra helg. Ferdig snakka!! Nei da det er jo ikke godt å vite hva som skjer denne helgen men det er 2 ting som skjer. Det ene er at vi får besøk av min eldste eller 3 mann som vi sier, da vi egentlig ikke skiller på mine og dine men heller sier våre. Og det er jo greit, men over til det jeg skulle si. S kommer jo om noen timer, og skal være her til søndag, han kommer jo da kjørende. Så er det sånn at i dag er det 5 mars og i morgen går jeg over fra å være mamma til en på 18 til å bli en mamma til en 19 åring. Jepp S fyller å i morgen. Og jeg tenker på hvor fort tiden flyr, og det er jo på ungene man merker hvor gammel man er blitt ikke sant? Vel ingen av ungene har gitt meg grå hår for å si det sånn og vi er utrolig stolte av alle 5 gutta. Tenk for en glede det er når alle er samlet sammen. Så det er ren lykke det, i stedet for plantelykke er det guttelykke. Så i morgen har vi invitert  K + moren hans hit på lammelår, og full middag , kanskje også en kake hvis jeg gidder…. nei da, jo da jeg skal nok lage kake eller lapper eller noe i den duren. Vi får se. Vi har ikke akkurat desserten på plass, men alt annet er der.  Har dere noen gode planer for denne helgen da? Det er jo siste innspurten på vinterferien, så det er nok mange som skal hjem på søndag kan jeg tenke meg. Jeg er veldig glad for at jeg slipper å sitte i bil, men jeg skulle jo av og til ønske meg en hytte på fjellet men samtidig er det greit spesielt i denne korona tiden vi er i. Så jeg håper i stedet for at det blir litt varmere, for i skrivende stund er det -3 ute, og jeg skal snart gå å hente bilen og jeg håper at jeg senere i dag ka kle meg litt godt å nyte sola som begynner å titte frem.. Men dere, jeg må i dusjen, så snakkes vi

Jeg er visst gal

I går så var jeg så utrolig lykkelig, at jeg kunne nesten ikke få tiden til å gå. Noen som kjenner igjen den følelsen? Jeg har jo i den siste tiden fattet interesse for planter, og jeg ser jo helt gleden med de, men jeg innser at det kan gå for vidt. Spesielt når jeg må gi sønnen min et løfte” Jeg skal ikke skaffe flere planter før vi flytter”  Klart at over 60 planter setter sine spor men innerst inne vet jeg at han liker det så ja, men nok om det. I helgen så var jeg en tur hos mamma og mens jeg var der så kom det da selvfølgelig en annonse om en som ville bytte en plante mot noe annet. Jeg heiv meg på men det var noen andre før meg, så jeg skulle få beskjed om den ble hentet eller ikke. Og i går fikk jeg mld om at den var min .En stor Strelitzia Nicolai, på 135 cm. Jeg tror jeg nynnet hele veien dit og hele veien hjem. Så nå er den pent plassert sammen med de andre jeg har. Men ja jeg er nok blitt litt gal. Nei da fra spøk til alvor, det er ikke fordi jeg er handlegal eller må ha det som alle andre har for en ting er sikkert Strelitzia er blitt en trend plante, og jeg er egentlig ikke en som må ha det siste nye men akkurat disse er blitt en favoritt hos meg. De er ikke spesielt vakre, men de er vakre i seg selv. De er enormt staselige syntes jeg og jeg liker de enormt godt.  Så hvorfor planter liksom? Jo jeg kan ikke ha dyr, og la meg si det sånn jeg har aldri hatt så mange dyr på en gang, eller jo men da var det akvarium liksom, men jeg trenger noe å henge fingrene i, en hobby rett og slett og det gir meg en slags fred  i sinnet, og tankene mine farer alle andre steder når jeg holder på med plantene mine. Det er en ting som er sikkert, jeg skal slite for å holde løftet til min sønn men jeg skal klare det.  Det er mye jeg har lært av plantene mine men det største er vel tålmodighet. Jeg hater å måtte vente men samtidig gleder jeg meg over når plantene vokser. Jeg kjenner på en glede at jeg har lykkes.  I dag skinner sola så jeg får ekstra arbeidslyst. Hvem får ikke det liksom, tror det er noe der altså at ikke bare planter har godt av sol.. Jeg har bestemt meg for å vente med pakking til litt senere i mnd fordi jeg har tid nok.  Så jeg skal begynne på middagen nå, så skal K komme til middag og så er det ompotting av et par planter som trenger det, og så ja slappe av resten av dagen. Ta vare på dere selv

1 mars

Da er vi der da. Måneden Mars er kommet. Det betyr jo at vi strengt talt går md raske, ja superraske skritt til vår. Tenk hvor deilig det skal bli da. Og tenk at det er 1 år siden vi fikk en ny epoke i landet vårt. Jaja det er riktignok noen dager igjen til vi har hva vi kan kalle 1 års dag for den nye epoken. Epoken som satte hele Norge på vent og til tross for tiltak og vaksiner så er vi søren meg på vent enda.  Har vi lært noe av dette året? Vel på mange måter ja og mange måter nei, jeg vet ikke hva som er det rette svaret der altså.  Men vi kan vel si at alle og enhver har kjent dette på kroppen. Men med at vi gikk inn i en ny måned så betyr jo det at vi har lagt bak oss Februar måned. Og det var vel en noe spesiell måned fordi… Valentine, morsdag og Fastelaven falt på en og samme dag og det er det sjelden at den gjør, ja og det er lenge til neste gang. Og jeg har brukt måneden til å fryse og så ikke gått noe særlig på tur som var planen men det er enda håp. Og så har vi hatt e haug med folk på visning da vi jo selger huset vårt, bud er kommet inn og vi fant vårt nye hjem, så det er vel en god måned som vi legger bak oss kan man si. Jeg har sluttet i jobben min og jeg har har brukt litt tid til å finne hvor jeg vil videre. Og jeg har mistet mange venner og fått nye venner. Så totalen er okay, jeg vet ikke om jeg vil si at denne har vært den beste måneden men så lang, helt okay. I dag er det siste visning på huset vårt så får jeg vel bruke resten av vinterferien å pakke ned det ene soverommet oppe, det er jo ikke i bruk så hvorfor ikke liksom. Så det er planen min i morgen. Håper dere har en god start på denne 1 dagen i den nye mnd.

Tankene mine i disse Covis-19 tider

Nå er jeg hjemme igjen etter en helgetur hos mamma. Og det var utrolig koselig, ja mer enn det pleier, kanskje fordi ting er som de er, jeg vet ikke. Men det jeg vet er at man skal ta vare på de gode stundene fordi når ting er litt feil så er det så altfor lett å fokusere kun på det negative, og ikke se lengre enn akkurat det som er der og da. Og det er noe vi har godt av at det er sånne ting også. Planen er at neste tur er rundt påsketider men hvis vi flytter på den tiden så blir det nok litt verre med det men… ta en dag av gangen eller hva? Håper dere har hatt en god helg og at dere er klare enten til vinterferie eller tilbake til hverdagen, ja det er litt ut fra hvor i lander man holder til. I bilen hjem så snakket de på nyhetene om dette med de nye nedstengningene som er ventet i Oslo i de kommende dagene og jeg kjenner at hjertet synker mer og mer for hver eneste dag. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si lengre for mister jeg motet? Ja jeg gjør det og jeg kjenner at jeg synker litt mer og mer og kjenner på en type frustrasjon som jeg ikke har kjent på, jeg har jo kjent på kroppen ( som alle andre) at vi har levd med nesten 1 !!!!!! år med restriksjoner og stadige varsler om nye mennesker som enten mister livet eller noen de er glade i mister livet eller at de blir syke. Og er det ikke det ene viruset som er her så er det en ny type, mustasjoner. Så hva er det neste? Hva skal til for at vi skal kunne knekke denne helvete som farer over oss? Og hvordan ser dette året ut om en stund liksom? Jeg kjenner at jeg på mange måter skulle ønske at vi kan eller kunne legge ned hele samfunnet, ja stenge det ned helt men det vil nok ikke skje. Så jeg tenker at det skulle finnes en annen løsning som er på det hele,  men  det er ikke noe jeg tror dukker opp sånn med det første. Jeg er også ikke en som forstår hvorfor det går så tregt med vaksineringen som pågår i Norge men når man leser på nyhetssider at mennesker som er ferdig fullvaksinert likevel blir smittet, da kjenner jeg at jeg blir sittende som et spørsmålstegn. Så jeg vet ikke jeg. Men jeg kjenner på en slags synkende pågangsmot hos meg. Så jeg vet ikke om jeg rett og slett bare må takle det som det kommer

Hvorfor blogge egentlig?

Jeg har i dag forsøkt å tegne meg et slags indre mønster, om hvor veien skal gå videre. Om hva som venter meg og bloggen sammen og hva jeg egentlig tenker fremover. Og det er ikke det at jeg rett og slett bare sånn helt ut av det blå fikk en god ide nei det hele handler om å tenke lengre enn sin egen nese og at man kan rett og slett se for seg tiden fremover. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg har en drøm eller et ønske om å få dette til, at jeg uten unntak kan klare å skrive meningsfulle innlegg som ikke bare er gjentagelse og slike ting men noe dypere. Og det er vel det jeg prøver å få til. Så da må jeg jo egentlig tenke litt å sette opp et slags mønster eller kall det oppskrift. Og det aller viktigst er å være tro mot meg selv. Og ikke miste motet eller gleden selv om det kan gå trått av og til. Så da kan jeg begynne med å tenke på hvorfor jeg startet denne bloggen eller om jeg egentlig hadde et mål og mening med den og på mange måter ja, jeg hadde jo det og jeg har hatt noen småstikkveier utenom men totalen vil bli bra til slutt. Og jeg prøver virkelig å tenke på om målet mitt eller grunnen for at jeg startet blogg har endret seg på veien fordi vi mennesker egentlig endrer oss ikke bare utvendig men også innvendig. Og vi endrer tankegangene våre, og synspunkter endrer seg jo som regel av og til. Og det er vel fordi etter som tiden går så blir vi eldre og vi tenker mer over ting og tang eller vi får andre refleksjoner på livets mange sider. Når jeg begynte blogging for en del år tilbake så var det noe som hadde en hel annen grunn, jeg hadde en mer ja kall det  sinna blogg hvor jeg raste ut min frustrasjon over at jeg hadde på mange måter blitt alene i verden. Hvorfor? Jeg hadde blitt skilt og jeg hadde samtidig tatt en avgjørelse om å forlate min barnetro, et samfunn jeg hadde vokst opp i men ikke lengre følte meg som en del av eller hjemme i. Jeg innser at jeg kanskje på mange måter aldri har følt meg som en del men jeg har trodd at det var det som var der rette fordi jeg ikke ville tro noe annet.  Og det er vel sånn det er, når man vokser opp i et visst miljø så er det der man skulle tro at man hadde de beste vennene, men sannheten gikk opp for meg en dag, jeg hadde ikke de vennene jeg trodde jeg hadde, Og jeg hadde ikke lengre den troen jeg en gang hadde. Så da når jeg ikke lengre bodde i samme område som mamma og de så var det på mange måter en fase jeg gikk igjennom og jeg tok noen valg. Jeg hadde ikke kontakt med mamma i perioden 2008- 2011 ( hvis ikke jeg tar helt feil, mulig det var 2009) og jeg turde å ta skrittet å sende de brevene jeg måtte sende for å selv forklare de jeg trengte å forklare, slik at den dagen jeg forsvant fra menigheten var det en grunn for det. Og enda er det ikke lett å forklare den følelsen, for det var en mix av tøffhet og tomhet, ensomhet og trygghet. Nå er det ikke slik at jeg ikke lengre tror på noe større enn meg eller oss selv. Nei jeg har en grunnfast tro at alt har en mening men at det er viktig å se helheten og menneske for menneskets selv og ikke troen.Jeg har aldri skammet meg i ettertid. Jeg hadde vel ikke skamfølelse da jeg var i menigheten heller, kanskje fordi jeg så ting på en litt annen måte, jeg vet ikke. Men jeg har nok lært eller arvet fra min bestemor at på en eller annen måte er det noe godt i alle mennesker men at noen ganger er det ikke så lett å se den godheten før man setter seg ned å ser nøyere. Og det er også slik at jeg kommer aldri til å se ned på et menneske fordi personen ikke deler det samme syn som meg eller tilhører en eller annen religion. Jeg tror spesielt i denne tiden vi lever i at man må håpe på en lysere dag. Og jeg har også de tankene at en av grunnen for at jeg begynte på denne blogg karusellen var at jeg skulle ha et sted der jeg kunne dele noen av tankene mine om ulike ting og kanskje var jeg så heldig å finne noen som delte noen av de samme følelsene som jeg. Og igjen dette med å være tro mot seg selv. Jeg vet at jeg aldri vil bruke barna mine for å komme på listene over de mest leste bloggene, ikke det at jeg sier at det er en nødvendighet for å få en god blogg, ikke forstå det slik men jeg ønsker å verne om de på den måten som jeg har sagt før men jeg kan nok ikke få sagt det ofte nok, eller jo det kan jeg jo men ja dere ser tegningen eller hvor jeg vil. I dag har jeg et så nært som godt forhold til mamma men det er mye takket være avstanden tror jeg . En god venn som også var psykiater fortalte meg at grunnen til at mamma og jeg har det som vi har det er at vi dessverre pga hele settingen er litt for avhengig av hverandre. Og på mange måter er vi nok det men samtidig så er vi ikke det, da vi klarte oss uten kontakt i så pass lang tid. Men at det kunne vært et annerledes og kanskje bedre forhold, ja det kunne det men det er for mange eller har vært for mange fartsbumper i veien. Nå ble dette et veldig mye lengre og annerledes innlegg enn jeg så for meg men… jeg følte for å skrive dette og for meg var det dette som var rett. Så får det gå som det går, 

Verdens beste terapi

Ny dag og en ny uke, velkommen til denne uken. Jeg håper dere har fått lagt en god helg bak dere og at dere er klare til en ny uke som forresten er siste i februar, for neste mandag er det 1 mars.

Man kan si at det går fort mot påske og vår. Jeg kjenner at jeg ser frem til det, og det betyr jo at det også nærmer seg flytting. Senest 1.mai begynner vi å kjøre ting ut, om ikke før, vi får se. Jeg er i hvert fall klar som et egg. Eller nesten da. Og i dag kommer jo L på besøk hit så det blir bra, endelig kunne jeg sagt men jeg var jo så heldig at han var her i jula, så det er jo ikke så lenge siden, men når jeg tenker meg om så er det jo 2 mnd siden så da er det veldig okay at han kommer nå. Og så blir han her til helgen. Planen er at vi skal kjøre han ned men jeg kjenner at jeg har mest av alt lyst til å hoppe over hele østlandsk besøket men jeg må. Kanskje jeg bare reiser ned med han, vi får se. Men i dag så har jeg vasket 1 etg og jeg har pottet om planter og jeg har byttet til meg 2 kaktuser og jeg har flyttet litt rundt på ting og tang, eller les planter. Og så har jeg, tja hva har jeg, jo jeg har snakket med plantene mine, og tro meg det er terapi hele den prosessen rett og sett. Jeg føler at plantene gir meg noe og de får noe tilbake så det er winwin rett og slett.  Og jeg kjenner en slags glede i å lære mye om planer av ulike typer og sette sammen planter jeg kanskje ikke eller faktisk ikke visste at jeg kan sette sammen. Så det blir alltid en ny sjanse og en ny dag å lære ting på. Ja man kan si det sånn at planter er en slags ikke bare terapi men også helt klart også samtalepartner når ikke mannen min er. Jeg begynte med 1 og har i dag 53 planter.Og noen av de er blitt delt til flere mens andre er gitt bort til noen som vil ha. Så det er noe av det som er kjempemessig og hyggelig når det gjelder planter. Man kan vel si det på den måten at på mange måter minner plantemiljøet på hundemiljøet, takket være en felles interesse eller hobby så treffer man mennesker som man ikke hadde truffet ellers. Så ja dette er noe av det beste som finnes. 

Jeg vet ikke om jeg klarer mer

Hei hei. Her kommer en liten hilsen fra meg til deg, med ønske om en god dag.

Jeg har i hele går og i natt hatt som vanlig mange tanker, som om det er noe nytt, nei det er ikke det men jeg har tenkt tanker jeg ikke vet om jeg tør å skrive ned til noen eller noe sted.., nei altså det er ikke forbudte tanker eller noe slikt men tanker som er litt mer skumle å skrive ned. Hvorfor? Fordi jeg tenker at det kan fort slås tilbake til meg men det får så være, jeg står inne for det jeg skriver. Jeg vet at det er mange ganger at man kan tenke at jaja, det er kanskje ikke så farlig men når man ser at det blir sånn gang etter gang så kjenner jeg at en del av meg må få lov til å si fra. Er det uenighet så får det bare være men for meg handler det om noe større enn meg, noe større enn mine egne behov. Det handler om rettferdighet og sunn fornuft. For meg handler det om at jeg i en lengre periode har sett på noe jeg vil sette fokus på , for å kanskje kunne gjøre noe med det, men jeg vet ikke om det nytter. Kanskje ikke egentlig men hvis flere setter fokus, ja da, hvem vet.

Eldreomsorgen i kommunene rundt omkring i det lille landet vårt er jo noe som fra tid til annen blir satt fokus i media. Enten det er snakk om de som bor hjemme, og mottar hjelp der, eller de som burde fått en plass på institusjon men som ikke får den hjelpen man skal eller burde få, ja listen er ganske så lang men en annen ting er jo…… det å bo på et sykehjem eller omsorgshjem ja hva man vil kalle det er opp til hvert enkelt sted men det er noe jeg har lagt merke til. Det er jo mye snakk om matsvinn i dagens samfunn, man blir oppfordret til at vi skal tenke over dette med mat og hvor ofte man egentlig lager så mye mat at det blir kastet.  Og på den måten redusere matsvinn. Men når man ser at man for å spare penger kutter ned på mat som de eldre får da kjenner jeg at det bobler litt hos meg. Hvordan? Ja la ta et eksempel . De eldre får frokost ved 8-9 tiden på morgenen. Maten de får er sunn og næringsrik, de får egg, brød og ulike typer pålegg. Og ofte får de velge , eller hver dag får de velge mellom ulike typer drikke.  Men så kommer vi til lunsjen. Nesten hver gang det er suppe og brødskive så får de en kopp med suppe. Og en skive brød, eller det de vil av brødmengde men de får ikke mye suppe. Hvorfor? Tja si det men det henger sammen med at det ikke er mer, man sender ikke opp mer fra kjøkkenet. Det betyr f.eks at de eldre skal dele en 1 liter suppe, på 12 personer. Og det er flere som er mer sultne. Men man sier ofte at det er ikke mer også snakker man det bare bort eller legger de i sengene sine. Greit at de får middag 3 timer etter men samtidig tenker jeg at hvem er det som skal bestemme hva som er nok? For mange eldre er mat noe de har kost seg med i sin alderdom, og så skal det plutselig spares på. Jeg kjenner at jeg ikke vet om jeg klarer dette lengre. Fordi det handler om å spare, spinke å spare, er det ikke på mat så er det på andre ting, som utstyr og personlig hygiene. Og det gjør at at jeg tenker at ja jeg vet at det er trange tider innenfor kommuene rundt i landet vårt, og det er jo sånn at med tanker på situasjonen som er i landet vårt eller ikke bare her men i verden generelt sett så er et ingen tvil om at man må spare men likevel.Jeg kjenner mer og mer på en slags fortvivelse på at det er som det er blitt. At man ikke kan gi de eldre det de fortjener uten at det skal tenkes økonomi i det hele. Dette var bare en liten utblåsning