Tanker over en kopp med kaffe

Torsdag formiddag hjelpes hvor blir tiden av? I dag skriver vi den 7 oktober, og det betyr at om 14 dager fyller jeg år, og med et føler jeg meg elgammel. I følge ungene er jeg vel omtrent født på dinosaur alderen. Jeg håper dere har det bra, og at dere går på med godt mot. I dag skulle jeg egentlig ha vært på et møte men det ble avlyst dessverre og da må jeg heller gjøre det beste ut av det. Og det er det jeg har planer om. Ute er det opphold og ca fint vær selv om litt vind. Så jeg har vært ute på en rask tur, det er bare deilig å bevege  meg. 

Jeg må vise dere mitt nye favoritt antrekk om dagen, dette er arvetøy og merkelapper er noe jeg fjerner da det klør så derfor vet jeg ikke helt hvor de kommer fra.   Jeg har jo vist buksen før men denne genseren liker jeg veldig godt, den er ganske så stor men likevel den er så utrolig behagelig å ha på seg.  Jeg har satt meg ned med en kopp med kaffe, eller latte som man vil si er mer rett.

 

Jeg har en sønn hjemme i dag, A er syk, og jeg sjanser og håper på at det ikke er influensaen som har kommet i hus, tross alt kommer jo L til søndagen. Og det gleder jeg meg til. For når ungene er her så er det bare tipp topp tommel opp. Men det er vel gjerne slik det er. Og neste uke er det full fart en del av dagene, jeg gleder meg i hvert fal til å tilbringe høstferien sammen med L og forhåpentligvis kommer S også. L ville at vi skulle feire dagen min på forhånd siden han ikke er her når jeg fyller, så vi får se. Jeg tar det som det kommer rett og slett. Vel jeg skal prøve å gjøre noe annet enn bare å sløve her så derfor tenker jeg at det er greit å slutte nå. Ta vare på hverandre.

 

Blåblå dag

I dag er det en real blådag hos meg, ikke blåmandag men blådag. Hva er det for noe tull tenker du kanskje? Vel jeg tror ikke at så mange stusser på det men i dag er det sol og fint vær men det er en blådag hos meg en dag som ikke betyr masse iver og glede men en dag der jeg holder hodet over vann. Ikke at det er slik at dette er en deppe dag men en dag der jeg rett og slett føler er den dag der alt går på tverke. Er det noe jeg hater så er det nettopp det. Jeg forstår ikke hvorfor det er som det er noen ganger men det jeg vet er at jeg skal koble denne dagen til noe positivt rett og slett. Ikke at det er alltid det som er løsningen men noen ganger må man rett og slett bare gjøre det slik. Men jeg innser at jeg har en del ting jeg må rydde opp i rett og slett og i dag er det en slik dag, der man må bare hoppe i det.

I dag skulle jeg tidlig opp for å fikse noen ting før jeg dro på et møte men den som sov over 2 eller 3 alarmer og det var så inni hampen kjedelig når jeg hadde planer. Men når jeg våknet så tenkte jeg at jeg føler meg ikke 100% bra i dag så jeg ble bare liggende men så ventet et møte jeg skulle på så det var bare å komme seg opp. Jeg kom meg på det møtet i hvert fall så får vi se deretter hva som det blir ut av det. Håper dere har en bra dag

Slette gravsted eller ikke?

God Tirsdag. Ja igjen har klokka blitt mange før jeg kom meg opp av senga jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke får sove, så jeg vet ikke, jeg trenger jo strengt talt ikke stå opp med noen lengre men jeg kjenner jo at jeg er jo da slik at hele dagn blir ødelagt. Nei jeg får vel komme meg ut av huset å gå meg en lang og god tur på kvelden tror jeg enten med noen eller gå for meg selv. I dag ser det ikke ut som om det regner heller så, bare vind kan jeg overleve. Håper dere har en god start på dagen i hvert fall.  Jeg har satt meg noen mål denne høsten/vinteren og det er: Jeg har et valg eller 2, jeg kan bare finne det negative som er eller jeg kan gjøre det på en annen måte og derfor har jeg har bestemt meg for å holde et positivt fokus denne høsten og vinteren. Da må jeg fokusere på det som er bra, og som jeg gleder meg over i hverdagen min. For det er nok av ting å glede seg over og det beste er at jeg har begynt virkelig å glede meg til jul.  Men på veien utover nå så har jeg et ganske stort valg å ta. Jeg vet at for mange er det et valg de aldri ville ha tatt mens andre ikke kunne brydd seg mindre.  Og jeg kjenner at det er jo ikke et valgt man tar som omhandler liv og død men et valg jeg kanskje burde overlate til de andre. Men det er slik at jeg må ta dette valgte alene eller sammen md mannen min, men han vet jeg støtter meg uansett. Saken er jo den at for en del år siden fikk jeg kontakt med min biologiske pappa etter ca 12 år + uten kontakt. Jeg kjente etter hvert at savnet ble større og større og jeg hadde jo kontakt med tanten min og onklene mine på sosiale media, men jeg skrev da et brev til pappa som jeg sendte og ukentlig gikk det brev kontakt mellom oss, og det var en stor glede da vi møttes i Mars 2015, og han kom hit i september/oktober 2015. Dessverre fikk vi bare beholde han til desember 2015, og jeg mistet pappa. Det var en ukjent tomhet og da gravplassen kom opp, han ble begravet i sine besteforeldre sin grav. Og jeg hadde jo hatt en utrolig godt forhold til oldemor/oldefar. Men en av grunnen til at han ble begravet der var at han har sine søsken med familie som ønsket at han ble begravet der. Men det betyr jo at for meg er det jo langt , vi snakker om 540 km unna. I begynnelsen var  jeg på graven ofte når jeg var der, jeg har av en eller annen grunn funnet en slags ro når jeg besøker en grav, i mange år når livet var tungt og jeg var innlagt på sykehuset så gikk jeg mye på graven til min bestefar, enda at jeg ikke hadde truffet han noen gang, men det er jo slik at det var en jeg kunne føre samtale med uten at jeg fikk svar. Men så er det jo slik da at min pappa ligger enda noen km derfra og det har liksom ikke blitt til at vi drar dit, eller vi gjorde det men ikke nå i de  siste gangene som har vært nå nettopp. Jeg spurte mine onkler om de var med på at den skal slettes men de syntes at det er for tidlig så da er da ikke så lett men jeg er litt der at jeg innser at det forholdet jeg hadde til pappa ikke er så sterkt som jeg vil ønske at det var, og det er da jeg står ovenfor valget på nytt føler jeg. Skal eller skal ikke slette graven?

For noen er det å slette en grav nesten som å skjende de døde men for andre er det et sted de aldri besøker. Det som gjør det vanskelig er at det er slik at 500 meter unna ligger hans foreldre og de graven blir stelt av familien hans men det er ikke like mye stell hos min far, enda det er deres beste og oldeforeldre som ligger der. Men jeg  føler at dette henger over meg. Samtidig vet jeg at hvis jeg sletter graven så vil jeg mest sannsynlig miste kontakten med resten av familien og det er der jeg nok slites. Ikke at jeg har enormt mye kontakt med de, men det er noe med at familien min blir enda mindre, og jeg føler at på en måte forsvinner identiteten min, men samtidig er det jo slik at den ikke blir ivaretatt på samme måte, og en annen viktig faktor, vi har ikke nødvendigvis midlene til å både betale for festeavgiften og for stell av graven.  Så jeg vet ikke jeg, jeg finner vel ut av det som er rett eller ikke.

 

Oktober

Da har vi kommet til den aller første dagen i en ny måned. For meg er dette en fantastisk måned men det er også en måned med mange tanker og noen av de er litt vonde men etter hvert som årene går så bleker tiden alle de dårlige minnene, håper jeg i hvert fall.

Men la oss gå litt tilbake i forrige måned. Det var en spesiell måned på flere måter. Jeg fant en klump i ene brystet og det medførte at jeg var på mammografi, ultralyd og biopsi, som gav meg resultat= Godartet brystkreft, mao ikke noe man gjør noe med nå men jeg blir fulgt opp med jevnlige mammografi, heldigvis. Jeg fikk vite at en av mine Facebook venner og som jeg kjenner privat har faktisk fått samme beskjed som meg men hennes er ondartet kreft type så da ble det litt sånn bismak av hele greiene. Og det besøket vi hadde hos mamma er det første besøket på evigheter som ikke medførte noe som krangel og det var bare en eneste fantastisk helg, så det var veldig bra. Så kommer vi til Oktober måned. Oktober måned er jo en typisk rosa måned, vi har fokus på brystkreft og denne gangen er det tidlig diagnose, så det er bra at man får et fokus på det. Jeg har det slik at for meg er det en annen farge, nemlig oransje. Jeg vet ikke hvorfor men jeg bruker mye oransje lys og gjerne svart duk og det er ikke fordi det er halloween denne måneden men for meg er dette en farge som gir med slags varme og trygghet. Oktober er også den måneden jeg fyller år, men det er også en slags bismak- jeg var utsatt for grove overgrep, og ble faktisk voldtatt på min 10 års dag og i mange år var denne datoen jeg fylte år en dato jeg grudde meg til igjennom lang tid, og jeg hadde liksom ikke noen gode minner fra denne måneden. Og i tillegg er det jo slik at oktober er jo en mørk måned, og gjerne litt høstmåned med vind og regn så det var ikke en god sak. Men så fant jeg løsningen min, jeg bestemte meg for når jeg hadde flyttet hit så hadde jeg 2 valg. 1) Jeg kan leve som om jeg er et offer, altså fortsette i en rolle jeg ikke  hadde det bra i og slite meg igjennom det. 2) Jeg har vært et offer men kommet sterkere ut av det. Og jeg har mange muligheter, jeg er ikke skyld i det som har vært dritt, og høsten er en fantastisk tid men mange vakre farger. Og i det hele så kan jeg velge, vil jeg ha et drittliv eller et godt liv. Jeg har mange muligheter , jeg har sjanse til å klare å se det positive i det hele som er. Det er jo dette som heter” Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere” Og ja jeg er ikke lengre en svak person. Jeg har mine   demoner  om jeg kan kalle det for det men jeg har også en styrke i meg som jeg ikke visste at jeg hadde før jeg fant ut av det selv. Av og til kjennes det som om jeg sliter med å jobbe med meg selv å finne den styrken i meg men jeg vet at den er der. Selv om noen ganger tar det litt mer på meg med alle minnene som kommer

Hvis jeg kunne reise tilbake i tid.

Hvis jeg kunne reise tilbake i tid hva ville jeg gjort? Nå er jeg snart 47 år gammel og føler vel at jeg kunne kanskje gjort mer med livet mitt enn jeg har gjort, selv om jeg har reist i mange av verdens land, så er det slik at jeg ikke har fått gjort alt jeg kan tenke meg. Men jeg er nå likevel fornøyd med det livet jeg har i dag, så hvis jeg skulle reist tilbake i tid så ville jeg likevel ha beholdt den livsvisdommen jeg har opparbeidet meg til nå, men ikke noe mer enn det. Ting kunne vært gjort annerledes. Men jeg ville likevel ikke ha gjort alle ting på nytt. Kunne jeg rist bakover i tid i historien så kunne jeg tenke meg å møte mange av de store filosofene vi har hatt igjennom tiden. Men jeg har ingen tidsmaskin, så det går ikke. I dag er jeg litt filosofisk og tankefull fordi jeg har hatt en dag fylt med mye elendig innhold og jeg har ikke den beste dagen men jeg har ikke tenkt å la det ødelegge for meg. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ta hver dag som den er, og jeg har planlagt at den dagen jeg har i dag ikke skal ødelegge for dagene i morgen eller noe som helst sånn. Egentlig når jeg tenker meg om så

For de dårlige tankene. Jeg skal rett og slett børste de av meg fordi jeg ikke har et behov for å ha det dritt i topplokket. Så stopp på det.

Er det så lett? Jeg skulle ønske at jeg kunne si at ja da så klart men det er det ikke, men jeg tenker at mange av de tankene jeg har styrer jeg selv, og derfor er det lettere å bytte over til et annet spor. Så derfor tenker jeg at jeg har 2 valg. 1) Enten sette meg ned å deppe eller 2) Kose meg med plantene mine og satse på at det vil gå bra dette også. Sånn er det når gode venner sliter, man tenker litt ekstra på de.

562 dager

I 562 dager har vi og resten av verden levd i en egen verden hvor vi har hatt av og på stenginger, regler om for mange var ikke lett å forstå seg på, og mange har fått livene sine endret. Noen har vært totalt i opprør mot denne rigide regelverden vi har levd i og mange har nok syntes at det til tider har vært veldig strengt, ja kanskje for strengt. Såååå kom den redningen vi håpet på, nemlig at det ble en vaksine tilgjengelig og etter som dagene og ukene gikk så kom det ikke bare 1 men både 2 og tre tilgjengelige typer og man kjente vel et håp i kroppen. Mage av de eldre hadde levd under det at de ikke kunne klemme noen eller være sammen med noen, og det var max grenser for hvor mange man kunne være sammen. Og folk overholdt de reglene nok. Alle ville vi få en stopp for denne dritten, vi ville alle ha en normal hverdag der vi kunne leve så mye vil ville. Men tiden varte og rakk og det tok sin tid men og ofte så vi en liten glimt av håp før det ble slukket når man høre at smittetallene ikke synker men øker igjen. Og jeg er sikkert ikke den eneste som håpet at det skulle bli bedre, og det ble jo det. Hvem av oss har ikke fått med oss åpningen av Norge i helgen. Norge ble gjenåpnet og mennesker festet. Jeg unner de det, men jeg kjenner samtidig på dette med at jeg var glad for at jeg kunne gi vennene mine en klem, jeg var glad for at jeg med god samvittighet kunne gi mamma en klem for jeg har ikke gjort det på lenge selv om vi begge er vaksinerte og hun hadde Covid-19 i påsken. Men samtidig sitter jeg med en frykt i meg, jeg er redd for at vi igjen skal få en kjempebølge av smitte og vi må igjen stenge ned, og igjen blir det som vi er tilbake til start, og jeg håper at det blir bare med frykten og ikke noe mer enn det. Jeg er jo glad for at vi har nærmest normal hverdag jeg håper jo at det forsetter slik, men jeg er ikke redd for å si det jeg tenker.  562 dager har vi levd med frykt tårer, sorg og unntakstilstand. Hva med deg, hva tenker du om dette her? Føler du deg trygg?

Verdens verste venn

Hadde man kåret den verste vennen eller venninnen så hadde jeg vunnet den premien altså. Jeg sitter her og kjenner meg meg råtten tvers igjennom og føler at dette ikke er en god dag. Har du noen gang kjent på de følelsen at du vil så mye mer enn det man klarer eller vil få til mens man rett og slett ikke strekker til. Det handler ikke om at jeg ikke vil men jeg får det bare ikke det til rett og slett, eller jeg fikk det ikke til. Nå vet jeg jo innerst inne at ikke det som skjedde er min feil i det hele men jeg tenker om jeg kunne hindrer det, jeg vet ikke om jeg kunne ha endret det. Jeg har en venninne som jeg har kjent i over 20+ år som betyr mye for meg men det er slik at vi ses alt for sjelden dessverre, så det er det eneste som er dumt er at det er slik det er, og ofte når jeg er der borte så har jeg sjelden den tiden jeg ønsker å være sammen med henne, fordi jeg skal hjelpe mamma en del og så er det så mage som skal ha en bit av meg. Det er klart at det er mye enklere når jeg er alene der borte men denne helgen var det samvær med yngste mann, og jeg hadde med mannen min. Jeg vet at det er ikke noe problem for han at vi drar til henne en tur men grunnen til at jeg skulle være der nå var fordi hun hadde dessverre kuttet seg og hadde det ikke greit, Og det er her verdens verste venninne punktet kommer inn, for jeg prøvde alt jeg kunne å komme meg innom henne men det gikk ikke og jeg mottar en sms fra henne at hun er på legevakten igjen med samme problem, noe som gjør at jeg drar avgårde dit og lar mannen og L kjøre rundt mens jeg er der inne sammen med henne, før vi blir plukket opp og kjøres hjem og jeg blir med henne inn og vi sitter der å prater og mann og sønn farter rundt i området, noe jeg vet at L ikke er så lei seg for. Men jeg sitter da meg en slags knutelignende klump i magen hvor jeg igjen får en skyldfølelse av at dette kunne vært unngått hvis jeg bare hadde kunne stilt opp, men ting som var utenfor min kontroll stoppet opp denne gangen, og jeg kjenner at jeg blir trist på hennes vegne men også frustrert fordi jeg ikke strekker til så mye jeg ønsker og det er sårt når jeg da føler at det er mye min skyld når det blir det resultatet som det ble på lørdagen. Jeg vet jo dessverre av egen erfaring at det er lettere å håndtere den fysiske smerten enn den innvendig smerten men jeg syntes det er vanskelig å vite hvordan jeg kan hjelpe henne, spesielt siden det er så langt unna, men likevel så føler jeg meg som en drit venn. Men  sånn er det. Jeg vet at jeg ikke alltid kan være der og det er jo ikke sagt at det er slik at hadde jeg vært der så hadde det vært sånn at hun ikke hadde gjort dette men sjansen er minimal liksom. Men men det går vel seg til. 

Når følelser blir mat

Noen innlegg er lette å skrive og faller enkelt ned på papiret mens andre innlegg er tyngre og mer vonde fordi det vekker følelser og tanker jeg kanskje har valgt å ” gravlegge” men som da vekkes til live.  OG det er jo også slik at da blir det jo gjerne tanker i ettertid som jeg syntes er veldig tøffe å håndtere til tider men av og til er det viktig å ta tak i de også. Og for meg er det slik at jeg er ikke redd for å si at jeg har tatt tak i dette nå fordi jeg vil ikke tilbake til der jeg var. Dette er ikke et reklameinnlegg bare så jeg sier det men jeg legger ved linken likevel så dere ser: https://nettros.no/om-ros/rogaland/ Så jeg gleder meg til ventetiden er over, jeg har fått vite at det er opptil 6 uker å vente så jeg vet ikke helt når jeg får tak   i time men det er greit å ha begynt.

 

Maten har alltid vært noe jeg har måtte jobbe med, jeg har vært i begge endene av dette med ekremt undervektig og direkte feit, men jeg tror aldri at jeg kan si at jeg har trivdes i noen av de, selv om det å være tykk kanskje var best fordi jeg kunne skjule meg og samtidig tenkte jeg at ingen ville ha meg. Nå skal det jo da sies at mannen min valgte meg til tross for at jeg var tykk. Og jeg gikk ikke ned i vekt før jeg valgte operasjonen. Men underveis med vektnedgang så har det på mange måter blitt litt verre, jeg har innsett at jeg ved å bli tynn eller slank så kommer det opp tanker og negative følelser jeg ikke har kjent på mange år, og jeg er mer sårbar.PÅ mange måter kan vi si at dette her stemmer: 

 Samtidig er det slik at ting var mye vanskeligere før fordi jeg hadde mer å dra på og mer verking i kroppen og alt det der og jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg kikket lengselsfullt etter de som kunne bruke klær i små klær, men jeg kjenner at når jeg er der nå så er det liksom som om jeg ikke blir helt fornøyd der heller.  Så jeg vet ikke, jeg tror at jeg rett og slett at jeg ikke blir fornøyd eller jeg finner ikke min plass i meg selv, og det er som det er jeg kjenner at jeg må finne ut av dette. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kjenner på dette som det er. Og min skrekk er å legge på meg igjen, jeg kjenner at frustrasjonen vokser hver gang tallene på denne her endrer seg men da til noe større

Jeg vet at det er slik at når jeg i mange dager har gått å grudd meg til svaret fra sykehuset ang brystet mitt og på fredag fikk jeg telefonen som sa meg at ja du har brystkreft med den er godartet, og jeg kjente at børen på skuldrene mine forsvant, men samtidig gikk jeg rundt i hele helgen å spiste alt jeg egentlig ikke skal o spise og jeg kjente at jeg egentlig ikke helt fordøyde hva de hadde sagt til meg. Før jeg kjørte hjemover sammen med mannen min  og jeg begynte å tenke mens jeg så på fargene i høstfjellet så tenkte jeg” Egentlig har jeg fått en ny sjanse” Og jeg sa til mannen min at i år vil jeg feire dagen min som jeg blir 47 år. Jeg kjenner at jeg må ta tak i meg selv. og det er jo derfor jeg har tatt kontakt med https://nettros.no/om-ros/rogaland/ fordi jeg ønsker å lære andre måter å håndtere følelser som gjør at jeg kanskje ville ha puttet noe i munnen, og det er lov å reagere men jeg kjenner samtidig at jeg skal og må få dette til. Når jeg spiser en sjokolade så er det som om det sitter en liten djevel på skulderen min og forteller meg at jeg også her feiler og at jeg ikke kommer til å klare å være tynn. Jeg vet at jeg mest sannsynlig alltid vil måtte kjempe mot trangen til å spise feil eller overspise. Jeg kommer nok alltid til å ha et trøblete forhold til mat, og kanskje ikke klare å være som andre men for meg handler det ikke om det, men det handler ikke om at jeg ikke er verdt noe som helst men  jeg vet at jeg har egentlig alltid brukt mat som en slags trøst men også når det gjelder mat så handler det om kontroll, eller ikke ha kontroll, jeg vet ikke jeg. Jeg kjenner at når mamma eller andre kommenterer at jeg har lagt på meg, noe som jeg er smertelig klar over så blir jeg innvendig stresset eller får en opplevelse av at jeg ikke mestrer dette en gang. I klesskapet mitt har jeg en mengde klær men ikke hvis jeg legger på meg, da har ikke noe, så det i seg selv burde være et slags drahjelps punkt men jeg at det er så alt for lett å bare spise det jeg ikke skal spise. Og jeg kjenner at jeg får en uggen dritt følelse hver gang jeg spiser noe jeg ikke skal. Men men jeg finner ut av det.

Høstmys

I går ettermiddag/kveld  fikk jeg en lengre mail fra hun jeg har gått hos for å lufte tankene mine og hun stilte en del spørsmål jeg måtte svare på. Jeg fikk en del tanker som jo da ble kvernet rundt i hodet mitt. Og det er derfor jeg skriver dette innlegget. Jeg føler at jeg i dag har et behov for å lufte tankene mine ved å skrive de ned, så får vi se, om det blir publisert eller hva, kanskje det bare blir liggende i kladden, vel tiden får vise. 

Hva får deg til  tenke at du ikke skal blogge mer? Hvorfor skal du gi deg med noe du har trivdes med? Har du noen gang tenkt på at den erfaringen du har fått igjennom livet, de nedover og oppover bakkene som du har hatt  har egentlig lært deg mye mer og som du kan bruke til noe, kanskje i bloggen din? Hvorfor ikke fortsette og ta det derfra? Hva vil du videre i livet? Hva ser du for deg fremover?

Dette var spørsmålene jeg fikk i mailen, og jeg har tenkt en del på dette i natt. Og jeg har jo egentlig ikke behov for noe å tenke på , det jeg har behov for er jo å få en god natt søvn. Men nok om det. Så i morges bestemte jeg meg for å lage litt kos for meg selv.  Jeg fikk tak i boken i går , lånte den på biblioteket, og litt  høstmys- eller høstkos om så. Ute regner det og jeg vet at det er meldt skikkelig høstvær i morgen med sterk vind. Så i kveld skal vi surre det som surres må, og ta inn det som inn må. Jeg har begynt på en julegave, håper bare at armene mine holder. Men nok om det. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skal fortsette med bloggen, jeg vet at det er mange andre knallflinke bloggere som har mye av de samme erfaringene som jeg har og at de har større blogger som gjør at de når frem til et større publikum/lesere enn jeg gjør. Og jeg vet jo at jeg ikke tør å skrive akkurat det jeg tenker på fordi jeg vet at noen sender linker til min mor og min familie slik at de kan se hva jeg skriver om de. Og det betyr jo at jeg velger å holde tilbake. Men vi få se hva tiden viser. Jeg er ikke den som skammer meg, jeg skammer ikke over hvem eller hva jeg er i dag, men jeg har skammet meg før. Ofte grudde jeg meg til å snakke om det jeg har bak meg fordi det var en stor skam over det hele men jeg fant ut at det er det slutt på. Men jeg kjenner at jeg må veie mine ord noen ganger. Men vi får se, det blir som det blir.  Og som hun sa til meg, hvorfor skal ikke du kunne ytre det du tenker, når andre kan, og hvorfor skal ikke jeg dele de opplevelsene jeg har? Jeg vet ikke men jeg får se, jeg blir vel sikkert å angre mange ganger men jeg tror at bloggen blir værende en del av meg

Til veis ende?

Hei og hopp. Jeg kjenner at jeg er veldig frem og tilbake i dag, mange netter med lite søvn, snur døgnet på en måte litt og mange tanker gjør at det blir en slags kaoslignende tilstand som gjør at jeg kjenner at jeg er veldig frem og tilbake på dette med bloggen og skal skal ikke, man kan vel si at jeg kanskje ikke bør holde på med blogg når det er sånn som det er. Men jeg tror at jeg rett og slett må innse at det  å holde på med blogg ikke ligger for meg, jeg vet ikke. Jeg kjenner på at det er som om jeg kommer til en topp der jeg får nok, nesten som om det blir  litt angst over det hele fordi jeg vil jo dele men ikke mer enn det jeg kan stå inne for og jeg har jo heller ikke noen avtaler som gjør at jeg må opprettholde bloggen men samtidig er det som om den hviler over meg som noe jeg skulle ha satt meg ned med om dagene. Og egentlig har jeg j tid til det men jeg vet ikke, det er som om jeg lever i en slags utenfor kroppen opplevelse om dagen. Jeg vet ikke hva det er jeg, men jeg kjenner at det er nok alt som svever rundt i hodet mitt som gjør det og jeg tror jeg bekymrer meg unødvendig fordi jeg er 100% sikker på at det er en god beskjed jeg får neste uke, 8 dager igjen. Men jeg tenker at jeg overlever det også. Jeg har prøvd å skaffe meg oversiktsbilde over hva jeg ønsker med bloggen og det er jo slik at jeg trodde jeg hadde et perspektiv på det hele, eller en mening men jeg innser at det er nok bare fjas og tull og lite fornuftig det jeg skal ha frem her, så jeg vet ikke, helt om jeg egentlig bare bør legge ned hele bloggen og heller si at jeg har prøvd det men at det ikke gikk som det skulle? Jeg vet ikke, det jeg vet er at jeg ikke ønsker å ha det som det er nå, en blogg uten mål og mening. Jeg vil jo skrive om oppveksten min og hvordan det er å ikke dele den samme troen som min mamma lengre, det å vokse opp i et hjem hvor det var en annerledes og usikker hverdag er også noe jeg ville dele men så er det jo slik at det kanskje bare ødelegger hele settingen. Jeg vet ikke, jeg syntes det er vanskelig å ha det i bloggen fordi jeg har jo søren meg kommet styrket ut av dette, men jeg vet ikke. Tror at jeg har behov for noen å prate med rundt dette, jeg vet at jeg egentlig ikke vil legge ned bloggen men samtidig tenker jeg at den ikke gir meg noe heller lengre, og det er jo slik at da har jeg kommet til veis ende, eller ikke. Jeg vet at kjenner jeg meg selv rett så sletter jeg bloggen og så angrer jeg og da er det jo for sent. Så jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke vet noen i det hele. Så jeg tror jeg vinker adjø til bloggen men ikke sletter den, jeg tar heller dagene til hjelp så fr vi se,