En følelse av avmakt

Nesten ikke folk på butikken, nesten ikke folk ute og det er som om vi er i en eller annen film rett og slett. Jeg er skremt av at jeg kjenner på denne følelsen av at jeg lever i en slags krigssone.  Jeg vandrer i nesten folketomme gater og inn på matbutikken, mat er det men det er ingen tvil om at denne hamstringen har satt sine spor. Det er slik at mange tror at det blir verre enn det blir bedre, jeg vet ikke, jeg sitter ikke med fasiten. Men jeg sitter inne med en følelse av avmakt. Når barn spør” Hvor lenge er det meningen at det skal være slik?” Når man får spørsmål man ikke kan svare på, og man prøver å unngå å vise at man selv er pissredd. 12 mennesker har mistet livet, igjen så sitter deres nære og kjære og mine tanker går til de. Jeg tenker at kunne man bare sett begynnelsen på slutten, at  man kunne øyne et håp men helt ærlig???? Jeg ser ikke helt den altså. Så jeg vet ikke hva jeg skal eller bør føle lengre. Jeg vet ikke om jeg burde isolere meg rett og slett, men om det hjelper? Aner ikke. Jeg ble skikkelig usikker da kroppen var litt… annerledes,  ja akkurat som om jeg var blitt syk eller var en smittebærer, men det gav seg heldigvis. Men det var ikke noe behagelig. Men jeg tenker som så, vi får ikke gjort noe med dette her og nå ser det ut som. Og da må man bare gjøre det beste ut av det. Man må ikke være egoist, men medmenneske. Alle må vi gjøre så godt vi kan rett og slett. La oss alle være med

0 kommentarer

Siste innlegg