Det er onsdag jo

Plutselig slo det meg når jeg våknet, det er ikke lenge til vi reiser det er snart, i morgen er det Torsdag og så kommer fredag og da kommer L og så er det pakke sekken i bilen og fare mot først mamma og så mot svogeren min før vi hiver sekken på ryggen og vandrer inn i ukjent skogsterreng ,i  går var vi ute på en liten kveldstur, det ble 5,4 km og vi koste oss det var ingen sekk, ingen mobil, men rett og slett bare oss. Og det vil bli sånn et par av dagene før resten av gjengen finner oss  i et eller annet skogsterreng, så det blir egentlig i bunn og grunn ganske så bra. Det er jeg 100000% overbevist om. Men så er det jo sånn da at inni meg bygger det seg opp en frustrasjon, jeg vet ikke egentlig hvorfor men jeg tror at det grunner i at vi skal til mamma en tur, og ofte blir det en slags knekk der fordi ja det er koselig den første stunden men så går det liksom ikke. Men det må jo bare det. Og det som er nok det hele er at det har nesten alltid endt med snørr og tårer når jeg har vært der og derfor blir det veldig enkelt at de tankene som dukker opp ikke er positive men mer negative. Mamma har en tendens til å finne det negative enten hos meg som person eller på hvordan ting er. Og mamma har også sine stunder der man blir overveldet av det negative og derfor biter hun fra seg som bare det. Og hun ser ikke alltid rekkevidden, at andre kan ha det vanskelig også og det er det som gjør det så tøft. Men men jeg skal ikke ha det på meg at jeg ikke besøker henne, det nekter jeg. Selv om i utgangspunktet skal jeg jo ikke det. Men hun legger seg tidlig og da kan vi eller jeg ta meg en tur ut å lufte tankene mine rett og slett. Men når det gjelder dette med å ha negative tanker så er ikke mamma og jeg alene om det, nei det nekter jeg å tro og det trenger heller ikke dreie seg om at man må slite mentalt men mer at det er en del av det å være menneske. Jeg har enda til gode å treffe en person som har kun positive tanker til en hver tid, det er sånn det er, men kjenner du noen så er det jo rett og slett fantastisk, jeg må si at jeg liker nok som de aller fleste best mennesker som ikke drar ned men som bygger opp.

Det viktigste er jo at vi mennesker forsøker eller klarer å kjempe oss til at vi forbedrer oss, ja jobbe for å hele tiden være den beste utgaven av oss selv. Men hvis vi skal få det til så må vi kanskje fire på kravene. Vi må kanskje sette litt mindre harde eller mindre strenge krav til oss selv. Jeg vet ikke for jeg sitter ikke inne med fasiten på det, jeg kan ikke svare for andre eller bestemme for andre men det jeg kan er å svare for meg selv, å ta ansvar for de handlinger jeg selv gjør. Selv om det kan være hardt å innse så er det sånn det er. For enten man vil eller ikke godta det så er det slik, og vi vet jo at fallhøyden er og kan være veldig stor for noen og enhver.  Jeg vet ikke med dere men jeg har i løpet av mine leveår måtte kjempe noen kamper. Det heter at man skal eller bør velge sine kamper meg omhu og jeg er nok blitt flinkere til det i løpet av de siste årene for før føltes det å leve som ene eneste stor kamp og det er vel sånn det er til tider, men jeg har sagt det før at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Jeg har vært inne på Kvinne guiden og jeg leste et innlegg av en person og det som gjorde meg fast ved denne personen var det ordtaket som sto ” If you feel like you’re losing everything, remember that trees lose their leaves every year and they still stand tall and wait for better days to come.

Og jeg syntes det var så utrolig bra så jeg stjal det. Hvis du som har det leser dette, så beklager jeg at jeg ikke spurte om å få låne det. Men har det satt noe spor i meg når jeg har hatt disse kampene å vinne? Svaret er ja, det har det og det har lært meg gode ting og litt mindre bra ting men jeg lever enda, livet mitt ble kanskje ikke sånn jeg så for meg det for noen år siden, eller da jeg var liten, nei da hadde jeg helt andre planer, men på samme måte som dette her bildet forteller: 

så kom jeg til et punkt der jeg måtte velge nye veier å gå, eller fortsette på den veien jeg var på, men det jeg valgte, det står jeg for. Jeg har vel kanskje måtte ta noen omveier for å klare å komme inn på den veien jeg er i dag, men det betyr ikke at jeg er trofast på den veien her, det kan være at jeg velger å vandre videre en annen vei, men forskjellen er at jeg ikke er alene lengre, jeg har en som alltid er ved min side. Men det som er det beste er at den negative tankeskyen jeg hadde før har snudd og jeg ser jo at alt dette kan brukes på en god måte, gi meg styrke og viten om at alt vil bli bra. På den måten blir jeg styrket og ser at hverdagen blir lettere, og jeg har jo noen gang tenkt at jeg burde vel få en terapi time men hva er det aller beste terapien jeg kan ha eller få? JO det er flere ting, som mannen min, alle ungene og siste men ikke minst, naturen og turer. Det er noe med å være ute i skog og mark, å kjenne frisk luft, lytte til all lydene og håpe at ikke de tilhører en bjørn eller noe sånt.. Men også det å kunne skrive av seg alle tankene rett og slett. Jeg har planer om å kjøpe meg en liten skrivebok der jeg kan skrive ned de tankene jeg får på turen rett og slett. For alt i alt så vil alle terapi handle om en eneste ting, og det er å slippe alt det negative, alle traumene man måtte ha og finne en måte å legge det bak seg og dra lærdom av det.

Nå skal jeg på en liten tur.

 

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg