Endelig kan jeg si at jeg har funnet plassen. Endelig er det som om jeg har våknet og funnet min hjertero. Endelig…..Jeg tror at jeg i den siste tiden eller kanskje kun de siste dagene har blitt mer trygg på meg selv eller at jeg tør å stå for den jeg er, og at jeg er tryggere i rollen som meg

Endelig kan jeg si at jeg vet at jeg har en verdi, at ingen kan trykke meg ned, ja selv ikke meg selv kan trykke meg ned. Jeg kan aldri bli en annen enn jeg er i dag, jeg kan bli meg voksen og det er jo en livslang prosess, for man vokser jo etterhvert som man eldres. Men jeg har sluttet å omgås mennesker som kun er ute for å lete etter feil. Og for meg handler det om at jeg vet at jeg verken er bedre enn andre eller perfekt. Og tro meg, jeg vet godt at jeg ikke er det, nei så langt i fra. Men jeg har lært meg til at man kan enten sette seg ned å deppe eller man kan velge å si at Okay jeg skal klare dette og jeg skal se på hver eneste liten ting som en erfaring.

Vi har snakket oss i mellom om hvorfor vi trives bedre her vi bor nå enn der vi selv eide. Og svaret er at vi trivdes der helt til vi utvidet. Da forsvant det trygge og gode fordi vi hadde trøbbel med alle som var en del av byggeprossessen, med utbygger folka og søknadene i kommunen. Og selv om huset vi bor i er eldre, og kanskje ikke så vedlikeholdt utvendig  så….skaper vi oss et hjem. Og i går var det som om noe skjedde med meg, en følelse av at jeg har surret for mye, jeg har vært på en måte borte eller ikke meg selv rett og slett. Har en følelse av at jeg endelig har funnet meg selv. Men man man si det da  en alder av 47 år at man først nå har funnet seg selv? Ja jeg tror det. Jeg har vel på en måte oppdaget at jeg har tatt mer oppgaver på meg, og at jeg rydder mer luft rundt oss eller meg. Men jeg har også bestemt meg for at frykten ikke skal få holde meg tilbake jeg vet at det er mange tanker om diverse ting, men hvorfor skal ikke jeg få skrive og dele de tankene jeg har? Klart at jeg skal dele med respekt men jeg skal likevel hoppe i det og tørre å gi av meg selv. Endelig har jeg funnet den tryggheten og trukket den konklusjonen. Så får vi se hva det er som dette ender med

Den nye drømmen i hus

For en del år tilbake så kjøpte vi en drømmesofa, eller det var min manns ønskesofa- jeg så en annonse på facebook, i en av de kjøp og salg gruppene og vi heiv oss rundt, den var over 30 år gammel når vi kjøpte den, tror det var sånn 36 eller noe. Men hallo vi snakker om Chesterfield liksom. Og den var dyr når vi kjøpte den, og den var knallgod, det innrømmer jeg glatt. Vi var bestemte på at det ikke skulle hund i sofaen…. vel det varte kanskje 1 dag. Ja jeg innrømmer at det var svakhet der altså. Men men vi passet på den og var forsiktige, men den ble jo eldre og det var slik at til slutt var den slitt, og noen steder var den begynt med hull mens andre steder hadde det revnet. Planen var å bytte det skinnet men når det koster sånn 10 000 kr å bytte på en pute, vel det ble at vi bestemte oss for at det har vi ikke sjans til enda, men vi tok det ikke sånn veldig seriøst. Og vi er heller ikke så supernøye på det. Men så er det slik at Renate ( min manns x samboer) viste at vi eller mest jeg kunne tenke meg en ny sofa, og i går sendte hun meg en link til en annonse på finn, jeg heiv meg rundt, sjekket den ut og så sendte finn koden til mannen min som var på jobb, og han sa okay….. så jeg var evig takknemlig når jeg fikk adressen til henting. Og i går ettermiddag kom den i hus( Beklager alt rotet) Men denne er perfekt for oss, og faktisk i skrivende stund er det en som ligger der og snorker. Hehe. Og den er så god å sitte i, den gav oss en følelse at det var en sofa som var på høyde med Chesterfield.  Og vi ble faktisk kvitt den gamle- jeg satte den ut og så var den vekk, det var en dame som hentet den, og hun skulle ha den i stallen så det var en vinn vinn sak der.

I dag var jeg også på gjenbruken, vi har en gjenbruksbutikk som nærmeste nabo og jeg var på jakt etter en kopp, som jeg kunne ha å nyte en kopp te. Og jeg elsker kopper av ulike typer. I dag fant jeg disse her-2 stykker med tallerken/ tefat kostet meg hele 40 kroner. Så det var ikke en kjempesum, og btw det var med et lysfat men det har jeg ikke bilde av nå, da det er i en annen etg i huset.  Så nå har jeg planer om å komme meg i dusjen og så legge meg. Sove godt

Grensene er flyttet

Av og til føler jeg at hjertet renner over av eller med ting jeg vil si, men det er akkurat som om ordene bare stopper opp. Det er som om noe holder meg tilbake. Da jeg begynte å blogge for mange år siden så var det som om jeg mer eller mindre blogget uhemmet( det er ikke en blogg som eksisterer lengre) og jeg tekte vel ikke over konsekvensene av det jeg skrev om. Jeg hadde liksom ikke noen sperrer. Nå er jeg blitt mer voksen og tenker vel kanskje mer over det jeg skriver, fordi jeg vet at det kan slå tilbake på meg selv og de rundt meg blir såret. Men det gjør jo også at mye av det jeg vil skrive om ikke lar seg gjøre fordi jeg er redd for å såre de rundt meg. Samtidig tenker jeg at jeg har jo noe jeg vil dele og formidle.

Mye av grunnen for at jeg begynte å blogge igjen etter en del år med pause og en ny blogg er jo at det å skrive har alltid vært en terapi for meg, for ved å skrive dagbok, om man kan si det sånn men også andre ting har gitt meg en slags trygghet og en vei ut av denne pålagte stillheten jeg gav meg selv. Ingen andre enn dagboken min og notatene visste om det jeg gikk igjennom. Forskjellen er jo at i stedet for å gjemme bort det man skriver så vil man dele det med andre. Og man vet jo at i enkelte nettforum kritiseres bloggere og andre som er i sosiale media at de deler for mye, kanskje mest når det er snakk om barna sine.  Men men ingen er perfekte kan man si. Så hvor står jeg hen i dag. Jo i den tiden jeg har blogget så har jeg delt oppturer og de tingene som ikke har vært helt optimalt, men jeg innrømmer glatt også at jeg kanskje har slettet litt for mye , men dessverre kan jeg ikke få det tilbake.  Men for meg er bloggen kun en hobby og ikke en inntekt og da er det litt lettere å ta seg en pust i bakken og ikke måtte oppdatere hvordan det er til en hver tid. Livet endrer seg nesten hele tiden og man tar en ny retning, og man sjanser på at det man klarer det klarer man. Samtidig som jeg har fått venner innenfor bloggverden så har jeg også fått meg fiender (om man kan kalle det for det) Jeg har fått kritikk fordi jeg har skrevet sannheter og jeg har fått høre at jeg er feig som ikke har åpent kommentarfelt. Men mest av alt har jeg lært mye om hva jeg kan og ikke kan dele. At det å ha den form for oppvekst jeg hadde er noe man bør snakke om mens andre mener at den er for gammel til å dele , at det er sånt som ikke ville skje i våre dager, tja sannheten er at det skjer i våre dager. At jeg ikke kan skrive alltid det jeg ønsker å skrive men jeg velge å leve med det. Men en dag skal jeg skrive akkurat det jeg føler for og ikke bry meg om at andre mener at jeg skaper vondt blod. For jeg skal en dag skrive sannheten om det jeg har opplevd, ikke at jeg har løyet men jeg har en del på hjertet jeg vil si.

 

 

 

Siste innspurt på spleisen.

Kjære alle sammen. Jeg vet at jeg burde vente med å skrive dette innlegget men jeg skriver det så postes det i morgen, ikke i kveld. I dag har jeg hatt en liten samtale med Vivian eller mammapåhjul om dette prosjektet slåss og overvinn Bergen kommune, ja jeg satte navnet på det, og litt frem og tilbake er jo ikke slettes like langt men vi har sammen besluttet å stoppe spleisen om 4 dager. Grunnen er jo som hun skrev advokat og man vet jo at advokater ikke jobber gratis og at det er jo fullt forståelig men siden det er som det er så er det nå blitt slik at spleisen vi startet https://www.spleis.no/project/192509 ikke blir så langvarig som jeg satte. Jeg håper at vi kunne ha fått inn litt til selv om det er en formidabel innsats som er lagt ned. Tror verken Vivian og hennes familie eller jeg kunne drømme om at det ble den summen det ble. Det var jo derfor jeg ikke satte stoppen før i Januar men det er slik at jeg har enda en tro på at målet kan nås. Det er jo blitt mye, mye kortere til mål enn jeg planla men slik det er nå er jo det viktigste at det er på gang. Jeg håper og tror at Bergen Kommune faktisk innser galskapen og lar det gå rettferdighet i dette her men jeg har dessverre ikke noen tro på det. Jeg har sagt det før, jeg er fra dypet av hjertet mitt super takknemlig for at jeg fikk starte dette her og hjelpe til med å dra ballen i gang men uten giverne, dere så hadde det ikke gått. Så i dag er det over 77000 kr. Klarer vi å nå målet?

47 år og en fantastisk nyhet på dagen i dag

Ok dette blir et litt sånn merkelig innlegg men jeg skal prøve å ha litt fornuftig i det haha. Jeg våknet ti verdens beste epost i dag. Innholdet i den gjorde at jeg spratt opp av sengen og var så klar helt til jeg leste hele, da kunne jeg legge meg igjen men bare i 10 min fordi jeg skal ut å spise lunsj med min” søster” og det blir superkoselig. Og så skal jeg kanskje bake en kake, fordi I dag har jeg fødselsdag. Jeg fyller 47 år. Nei jeg har feiret den dagen i forrige uke og i  dag har jeg ikke lyst til å gjøre noe ut av den annet enn lunsj. Jeg er ikke redd for å bli gammel, men jeg innser at jeg kunne ha gjort så mye mer ut av livet mitt enn jeg har gjort. Men jeg har nå satt meg som mål å gjennomføre de små tingene jeg jobber med. Og det er her eposten kommer inn  i bildet. Jeg har denne uken vært  på 2 jobbintervju , de siste var i går, og den  fikk jeg svar på med en gang, og det var positivt svar der mens den andre , som jeg var tidligere i uken var det jeg egentlig skulle få svar på først neste uke, og jeg regnet med at det ikke ble det svaret jeg håpet på men jo da jeg fikk jobben der også.

Begge er lokalisert i sentrum, så det blir tog på meg i hvert fall den ene veien, men det gjør ikke noe selv om jeg blir veldig togsyk men jeg blir vel vant til det også,  men jeg kan jo komme i den situasjonen at jeg må velge, fordi jeg kan ikke risikere å jobbe alle helger, tross at har jeg jo en familie også som jeg vil ha tid sammen med.  Jeg  skal uansett vente å se hva jeg ender opp med. Jeg har sagt ja til begge men den ene kan jeg på mange måter bare melde meg på vaktene mens den andre blir faste helger. Jeg trenger jo inntekten så det er jo greit at det blir litt muligheter.  Jeg tenker at jeg får vente å se.  Men i dag skal jeg i hvert fall kose meg med lunsj og en god jente prat.  Håper  bare at været gir seg. Jeg skal uansett ta det som det kommer og nyte det.

Nesten i mål.

Men nesten tar ingen mann av hesten …. eller noe sånt. Jeg husker ikke ordrett hvordan det er det ordtaket eller den ordlyden men jeg tenkte at jeg skulle oppsummere litt her, nå har ikke jeg snakket med mammapåhjul, eller vår kjæres Vivian om dette innlegget men jeg tar likevel sjansen, lettere med tilgivelse enn tillatelse hehe, som jeg ikke trenger.  I løpet av 4!!!!! dager, så har alle dere fantastiske menneskene vært med å samle inn nesten 71000 kroner!!!!!! What liksom, helt fantastisk og jeg er så utrolig stolt av dette prosjektet.  Ikke at jeg ser på Vivian som prosjekt men denne kampen hun kjemper er jo et prosjekt i seg selv.  Når jeg skulle lage spleisen så måtte jeg jo finne et beløp og jeg tenkte at det er ikke mulig at vi kan sette mer enn 100 000 nå ( og det kan jo økes) så det var den summen jeg satte.  Nå vet vi jo at advokater ikke er veldig billige men jeg håper og tror at vi kommer et lite stykke på veien.  Vi er 29000 kroner unna målet- eller delmål, kommer litt an på hva som er resultatet underveis. Jeg må si at jeg er rørt og på mange måter nesten litt stum over den innsatsen alle har. Vi vet jo at de som er hovedpersonene her fordi jeg mener at dette er ikke bare en kamp Vivian kjemper for seg selv alene men også hennes fantastiske mann er en del av dette 2 spannet, har jo vært på et møte i dag og jeg håper at det er en liten sjans for at kommunen faktisk innser hva som er kalde og brutale fakta. Men så tenker jeg” Kan vi klare de siste 29000 kronene? https://www.spleis.no/project/192509

Jeg vet at mange har gitt det som de har til overs, og det de kunne gi. Jeg fikk en mld av en som hadde kunne kun gi 15 kroner. Og vet dere, hver eneste krone teller i denne saken her. Og det som er nesten like viktig som å bidra er å dele. Så igjen håper jeg at man skal ville dele denne saken her, det er en grusom trist sak, og i utgangspunktet skulle ikke dette være nødvendig.  Alle har rett til å beholde sin menneskeverd og rettigheter og det burde være særlig innenfor helse men ja dere kjenner til historien. Og som andre har sagt , dere som ikke kjenner til historien og bakgrunnen til hvorfor det er som det er, gå inn å les bloggen hennes. https://mammapaahjul.blogg.no/  Det er mange fantastiske blogger men denne bloggen gjør noe med deg, tro meg.  Så da tenker jeg at jeg runder av med dette og så tar jeg kvelden, så snakkes vi plutselig

Verdens beste service

/Reklame men ikke spons/

I går kveld tikket det inn en epost fra en ukjent sender, og jeg oppdaget at noen hadde sendt meg gavekort på negler. Jeg har jo vært mye frem og tilbake og det har ikke alltid vært like vellykket, det ender med at jeg blir så frustrert og irritert at jeg tar de av etter bare e dag eller 2.  Så jeg har vært mye frem og tilbake om jeg skal eller ikke skal bruke penger på nytt sett. Men for noen dager siden så snakket jeg med bonusmoren min og jeg nevnte dette med negler, jeg hadde blandt annet spurt kjæresten til M om hun visste om noen. Den damen hun visste om var ikke tilgjengelig så jeg planla egentlig å vente. Men så hadde da denne vakre damen bestilt gavekort til meg hos denne salongen her: https://www.facebook.com/Paradise-Nails-by-Rose-103848388117634 og jeg må si at jeg er kjempefornøyd så langt. Jeg tenkte at det er verdt et forsøk og det er en plass jeg kan anbefale. Vakre Rose som har drevet lenge med negler og klart at noen vil sikkert mene mye om mange ting når det gjelder negler men det er noe vi alle må velge selv. Jeg koste meg masse, og hun var effektiv og dyktig og helt klart at dette er et sted jeg kommer til å besøke igjen. Ja jeg vet at det er ganske så tidlig å si noe om varigheten på de, men jeg følte at dette var en som forsto hva jeg mente når det kommer til farge, og ikke minst lengden for det har ofte vært et problem, de har enten blitt for lange eller for korte og da har det jo ikke holdt kan man si. Så skal du ha en fin stund, hos ei som er lett å prate med og som virkelig lytter til kunden, kan jeg virkelig fra dypet av hjertet mitt anbefale denne salongen.

 

Med ønske om en god natt

Da håper jeg at dere som meg har hatt en flott dag i dag selv om det har vært veldig med vind. Jeg håper dere som jobber natt får en god natt og at dere kan puste lettet ut i morgen tidlig at atten ble så bra som dere kan tenke dere. Jeg vet at det er mange som ligger å vrir seg nå i hvordan man skal klare de utgiftene som er nå om dagen med strømmen som er dyr og jeg vet at det er mange som gruer seg til tiden fremover. Jeg kan ikke løse det for dere, og jeg kan heller ikke stoppe prisene men jeg kan si at jeg dessverre vet hvordan den følelsen er. Jeg håper dere alle kan stå opp i morgen og ta fatt på den dagen som venter oss. I morgen er det et viktig møte og så skal jeg teste ut et sted for å se om det er så  bra som de sier. Uansett, jeg kjenner at jeg grugleder meg til det møte fordi jeg skal på mange måter selge meg selv, altså selge en idee jeg har, så får vi håpe at det går bra. Uansett, sov godt

E det noe vits egentlig?

I går hadde jeg bestemt meg for å bare la den gå forbi, ikke bry meg rett og slett, men når samme type kommentar kommer inn for 3 gang, og avsender er den samme så gir jeg den kommentaren litt ekstra oppmerksomhet selv om den ble slettet men jeg vil like vel gjengi den.

” Jasså, du startet en spleis fordi du skal bli mer lagt merke til, jeg så at et par bloggere som faktisk ligger blandt topp 20, tagget deg og viste til at du startet spleisen. Det er jo så patetisk som det kan bli og jeg unner deg ikke en god dag og jeg kommer aldri til å være med å spre noe som du har vært med å starte, din jævla møkka kjærring, som tror at hun er en blogger- fy å skam på deg, du drar blogg lesings gleden ned!!!!!!”

Vanligvis så bruker jeg ikke kommentarer som grunnlag for innlegg, men jeg tenker som så at det blir et innlegg denne gangen basert på denne kommentaren, og en forklaring på hvorfor jeg ikke godkjenner slike tilbakemeldinger- selv om jeg nå ved å skrive denne kommentaren kanskje har godkjent den, men den ligger ikke i kommentarfeltet mitt. Men nok om det, jeg skal prøve å forklare hva jeg syntes om slike ting med ord som ikke gir blod på tann, men det er ord som idioti, tillittsdrepen, og mindre verdt. Jeg vet at jeg ikke er en blogger som kommer på listene over topp bloggere, og selv om det hadde vært tipp topp så er det ikke det som er viktigst for meg. Nei det at jeg kan bruke bloggen min til å skrive og dele de tankene, opplevelsene og erfaringene jeg har fått meg igjennom mitt straks 47 år lange liv er det som danner grunnlaget for min blogg. Jeg har heller ikke ønske om å måtte føle på dette å skrive innlegg hver dag, for av og til er det lett å få til mens andre ganger sliter jeg med å i det hele tatt få til en overskrift og i hvert fall et meningsfullt eller innholdsmeningsrikt innlegg, og jeg vet så alt for godt at det å komme på listen betyr at jeg legger et press på meg selv og det vil jeg ikke. Jeg har for mange baller i luften til det.  La meg også si det slik at nei grunnen til at jeg startet spleisen er jo bare tilfeldigheter, det var mange som snakket om det men få hadde mulighet og derfor sa jeg at jeg kunne ta det. Angrer jeg? nei tvert i mot og jeg er jo mektig imponert når jeg ser hvilken giverglede, og vi er jo over halvveis i innsamlingen av sum men i startgropen av spleisen. Jeg var faktisk ikke klar over at folk ville tagge meg i sine egne blogginnlegg, og jeg visste bare om 1 som tagget meg eller linket til meg. Klart at jeg er takknemlig for det men jeg har ikke bedt de om det. Og nei jeg startet ikke spleisen med fokus på egoisme og selvsentrert men for å få inn penger til en blogger som trenger dra hjelp til å vinne mot kommunen. Jeg syntes det er opp til en og enhver om de vil dele denne spleisen, men jeg syntes det er synd at dette går utover en annen person. Jeg har ikke tilgang til pengene når de blir utbetalt, jeg har ikke noe selviskhet og eget motiv for å hjelpe mammapåhjul/ Vivian. Jeg vet selv hvordan det er å jobbe mot noe som er stort og mer mektig enn en selv men jeg tenker at jo flere som står sammen jo bedre er det.

Jeg har tenkt litt på om jeg skal la vær med bloggingen min hvis det er slik at andre lider av at jeg har min blogg oppe å går men samtidig så tenker jeg at hvorfor skal andre få bestemme?! Nei dette er mitt, ingen andre og sjelden skriver jeg om ting som dette.  Jeg tenker at jeg har valgt min vei, min strekning i bloggverden. Men jeg kommer ikke til å si at det er nok nå. Og igjen jeg kommer ikke til å godta denne type kommentarer. Det er ikke sånn at jeg kun godkjenner kommentarer som er rosende og kun positivt men jeg mener at dette er slik man ikke skal finne seg i.

Over 40 000

Jeg la meg i går kveld etter å ha hatt en kjempefin dag og kveld. Jeg jukset med å feire dagen min en uke før tiden pga at L reiser hjem i dag, men også av en annen grunn. I går formiddag når jeg opprettet spleisen så satte jeg et mål på 100 000 kroner fordelt på 90 dager. Jeg visste at grunnlaget for innsamlingen eller formålet er det vel mer rett å kalle det for var utrolig bra og jeg visste at det var en sinnsyk givervilje der ute men….. vi passerte 40 000 https://www.spleis.no/project/192509 Helt fantastisk, og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk lov til å begynne denne spleisen, og jeg skal innrømme at det var som om luften gikk ut av meg når vi nådde de summene  vi gjorde når jeg la meg i går. Og enda er det ikke mer enn et døgn. Men det betyr ikke at vi lener oss bakover og slapper av, nei det betyr at vi enda jobber for å nå målet, vi jobber for å få fokus på dette og vi jobber….. videre med denne saken. Så fortsett å del spleisen. Jeg kjenner også at jeg blir fylt av en unik og kanskje ganske spesiell glede og ydmykhet og en ting er sikkert. Dette har vist oss at man trenger å stå opp for de som trenger der, for de som skal slippe å kjempe alene. Ingen skal måtte stå alene i kampen mot kommunen. Tusen takk