8 År fri fra kreft

Hårcelleleukemi- Den type kreft var noe jeg ikke hadde hørt om eller knapt hørt om. Men da jeg traff mannen min for 12 år siden fortalte han meg at det var en krefttyype han hadde hatt men var fri for nå, han var bare å tok kontroll av blodet, hva er det for en type kreft? Hårcelleleukemi, en undergruppe av kronisk lymfatisk leukemi; har trekk felles med lymfatisk leukemi. Typisk er at cellene som infiltrerer benmargen og eventuelt kommer over i blodet, har hårlignende utløpere på celleoverflaten, men ellers ligner på B-lymfocytter. Diagnosen må overveies hos pasienter med splenomegali og pancytopeni. Moderne cytostatikabehandling har forbedret leveutsiktene dramatisk, (kilde hentet fra Store norske medisinske leksikon) Men jeg er den som ikke trekker meg vekk av slike ting, og jeg var ikke redd for ordet kreft heller, ikke at jeg liker ordet eller sykdommen men jeg tenker at det må man ta når det er der og da. I 4 år holdt han seg før et nytt utbrudd og jeg kjente at jeg pustet litt mer med magen enn ellers men jeg håpet og trodde det ville gå bra. Han var sykmeldt i 6 mnd, og det var nesten verre for han enn selve sykdommen tror jeg. Men nå er det 8 år siden, 8 år er det har vært å leve i spenning i dagene etter at blodprøver er tatt. Heldigvis var det bra denne gangen også og vi kan reise på fjelltur og være sammen og nyte tiden.  Og ja det tar på den ventetiden i dagene , jeg er ikke redd for å si det, men jeg tenker at det hjelper ikke å bare sette seg ned mens man venter. Jeg vet at det er viktig for oss begge å leve helt normalt. Og vi lever normalt  uansett fordi dette er ikke en dødelig kreft type men likevel er det ikke en mild type heller. Så vi er veldig glad  for de dagene , ukene, månedene og årene vi har sammen.

Bli en stor blogger?

God morgen. Jeg er tidlig oppe i dag, ja ikke en gang hanen har ønsket en ny dag velkommen, eller jeg vet ikke for jeg har ingen av den sorten i nabolaget. Men jeg våknet av at vekkeklokka til mannen ringte, jeg skal nemlig ha bilen i dag så det betyr at jeg måtte kjøre han på jobben. Jeg satser derfor på at denne dagen blir en god og fin dag. Lov å både håpe og gjøre en innsats på det feltet tenker jeg, men men først når jeg legger meg kan jeg tenke over på om dette har vært en god dag eller ikke. Jeg satser på at jeg skal kunne kalle det for en fin dag i kveld. 

Hva skal til for å bli en stor blogger? Har du noen gang tenkt at ” jeg skulle ønske at noen potensielle samarbeidspartner tok kontakt med meg fordi jeg vil gjøre dette på fulltid, og tjene penger på bloggen min?” Svaret er at de aller fleste som blogger har et mål med bloggen sin, de har noe de vil formidle og de mener at de har noe å dele og som er verdt å dele men det som er fakta er jo at det er mye mer som skal til enn det. Man kan være en knallgod skribent og man kan være en knallgod fotograf og like å både bli tatt bilder av og ta bilder av men det er dessverre mye mer enn det. Man må faktisk selge sjelen sin. Nei det måtte ikke jeg tenker du kanskje men legg merke til de store bloggeren i landet vårt. Se hva de har måtte dele og vise, og de kan jo ikke en gang gå en tur før de må vise frem både det ene og det andre. Jeg er ikke sjalu men jeg tenker at det er ikke noe å legge bak en stein at jeg kunne godt ha tjent litt men ikke i nærheten av de store bloggeren. Jeg vil ikke vise frem mannen min, ungene mine eller huset mitt da det tilhører en del av livet jeg ikke deler i sosiale media. Eller nå lyver jeg litt fordi jeg har vist frem ungene mine og mannen min på sosiale media men ikke i bloggen min. Jeg har heller ikke skrevet noe om de, ikke noe som kan kjenne de igjen på. Men ja jeg vet at det er mange meninger om nettopp dette med blogging og hvor langt man kan eller bør strekke seg for å nå toppen. En ting som er sikkert er at man må begynne med en klikk fremkallende overskrift- noe som gjør at folk klikker seg inn for å lese. Og jo mer dramatisk jo bedre er det. Og en ting som jeg har oppdaget, man må bli omtalt i diverse forum, fordi all reklame er god reklame, eller er det jo egentlig det?  Jeg vet ikke jeg, men det jeg har oppdaget at jeg vil ikke selge meg selv eller familien min for noen få kroner. Jeg nekter, dette er mitt område eller univers og ikke deres, jeg kan vise frem turmål, mat og ta opp andre emner men jeg kommer ikke til å vise resten av de jeg bor sammen med. Jeg tenker at det er ikke rett. Og jeg trives her jeg er i dag, jeg trives med å ikke finne navnet mitt på listen over topp bloggere fordi den forteller ikke noe om helheten. Og det betyr også at jeg beholder min del av privaten for privat.

Bruker jeg dårlig helse som unnskyldning?

Da er det en ny dag, med nye muligheter. Jeg tenker at det viktigste er at man nyter dagen med alle de ting som kommer ut av det, Jeg vet at jeg er utrolig heldig som kan stå opp hver eneste dag, hvor jeg kan nyte sola, kjenne varmen og ja i det hele. Men det er noe jeg skal skrive om som jeg egentlig syntes er litt flaut og kanskje nesten litt ubehagelig. For det handler om ikke bare meg men de rundt meg.  Jeg tenker at dette er på mange måter kanskje det verste eller mest ubehagelige innlegget å skrive. Men shit la gå.

Saken er jo den at jeg har verdens beste familie, da snakker jeg ikke bare om mannen min og hans gutter og mine gutter men også hans søsken med familie. Og alle de er glade turmennesker som bare er ute på tur hele tiden( det føles slik) og de klatrer i fjell og ned i dype daler. Mannen min er også enormt glad i å være på tur men det har liksom ikke blitt sånn da. I løpet av sommeren skal vi da på tur sammen med hans søsken i Femunden. Mine barn velger å ha sommeren her, hjemme alene, hjelpes altså. Nei da de er snille og greie gutter, men de ville heller ha gutta/søsken tid i stedet for telttur i skauen. Men nok om det…… Jeg har jo sagt at jeg må se ann formen min og det der, men så begynte jeg å snakke med en annen tur person og hun sa ” er det heller det at du er redd for å gå på tur med de fordi du føler deg mindre verdt enn de og at du er innerst  inne redd for at du skal ødelegge turen for de andre?” Og det satte i gang tankene mine. Har jeg for aller første gang brukt eller bruker jeg denne dritten som unnskyldning, eller er det kondis som setter ned foten? Jeg har tenkt masse rundt dette der og jeg har vel kommet til at jeg har en eller annen fryktbasert rundt dette, at jeg skal være med på noe som på mange måter er ukjent, selv om jeg er ikke ukjent med å gå på tur med mannen min. Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg har en mann som vil kanskje ikke si noe men innerst inne blir han ganske så skuffet ( tror jeg) hvis ikke jeg blir med fordi han vil jo gjerne dele denne opplevelsesturen med meg så jeg har tenkt at jeg skal dit om jeg så skal krabbe dit. Nå vet jeg dessverre også at ME kan slå beina under meg så jeg har jo den tanken i bakhodet, men jeg tenker at jeg ikke kan bekymre meg over dette hele tiden. Jeg vet at jeg bli ekstremt dårlig men jeg tenker at jeg bare må komme meg fordi den frykten. Men det er ikke sånn at jeg bare kan overse den heller, men jeg ligger ikke å kjenner etter hver morgen om jeg er dårlig eller ikke. Jeg vet at sola, varmen og medisinen jeg får hjelper meg til å ha en bedre hverdag. Og etter hvert som  dagene går og for hver km jeg legger bak meg av trening hjelper meg til å mentalt forberede meg til turen jeg skal på. Og det blir jo ikke sommerens eneste tur , nei tvert i mot jeg har et par turer til jeg ønsker meg. Og innerst inne vet jeg vel at det går bra men det er likevel mange følelser som det handler om. Men jeg vet at jeg ikke skal  la vær å dra. Jeg skal klare det.

Sakte men sikkert

Jeg har jo slitt med vekt hele livet, enten har jeg hatt alt for lite eller alt for mye på kroppen. Ette overvektsoperasjon så gikk jeg fort ned men jeg opplevde at hodet ikke alltid hang med og det var lett for at jeg søkte beskyttelse i vekt, ikke at jeg la på meg igjen men det var som om jeg mistet en del av meg selv og jeg visste liksom ikke helt hvem jeg var, for dette var jo en side av livet jeg ikke hadde kjent på mange år. Klart at jeg var overlykkelig men hodet hang ikke med. Og når vekta snudde og den ene kg etter den andre kom på igjen…. ja da var det som en følelse av mislykkethet kom over meg og det ble en del av livet og en del av meg som jeg ikke hadde noe godt forhold til. Dessverre var det slik at kroppen reagerte på det sunne men ikke det usunne. Lå det mentalt? Tja jeg vet ikke men det var også sånn at når vekta kom på et visst tall så grep panikken meg og jeg fikk mer matlyst, altså det var en slags trygghet eller noe kjent som var der. Men nå er det jo slik at jeg ser at det begynner å snu og det er som om en del av meg som var utrygg er mer trygg nå enn ellers og det er derfor bedre- det er jo sånn at jeg kjenner at denne testmedisinen gir meg en ny giv og jeg håper at ME min blir bedre og ikke minst at jeg får en bedre hverdag. For selv om ikke det er hovedsakelig pga vekt jeg skal bruke den så er det at tallene på vekta reduseres et pluss liksom. Men jeg kommer ikke til å skrive noe vekttall i det hele. Jeg vet at det er mange som lar seg trigge av slike ting, jeg har vært en av de og derfor er det ikke noe jeg kommer til å skrive konkrete tall på. Men jeg har redusert vekten med  noen gram og det er det jeg kjenner at jeg syntes er bra. Og jeg har fått litt mer energi , men det tror jeg er sola sin skyld rett og slett. Men jeg ser at det er håp i hengende snøre 

Jeg fant, jeg fant

Hva fant du da ? Jo jeg fant denne her. 

Vel hvis jeg skal si det som det var eller er så er det faktisk slik at jeg hadde sett  ” reklame” for den hos noen andre influenser ( nå mener ikke jeg er en influenser altså) men jeg hadde veldig lyst på den så jeg tenkte at før jeg kjøper den, så låner jeg den på biblioteket rett og slett. Men for å si det sånn, denne blir kjøpt inn. Nå  sitter jeg å koser meg med boka, ser litt på de ulike turene han har skrevet om og de mange fine  oppskriftene, så ja det skal testes ut, både turene og noen oppskrifter. Jeg syntes det er så utrolig bra med den boken og det er fordi man ikke trenger å være supertrent, ha vinger for å klare disse turene. Vi skal jo til Femunden i Sommer ( hvis jeg er i form, hvis ikke reiser mannen alene sammen med brødrene og søsteren hans) men jeg ser helt klart et par andre turer jeg skal gå til. Jeg er litt der at jeg vet at jeg vil , hodet mitt vil, men det er alltid litt spennende om kroppen vil. Det er det som er dritt med denne sykdommen men jeg tar det som det kommer. Jeg vil så gjerne. Men jeg skal klare noen turer, jeg satser på at formen blir litt bedre nå når medisinen begynner å virke.  Så dette var koselig lesing når  jeg setter med ned med den, lettlest og lett forståelig.

Den første dagen på min nye vei

/ reklame for pålegg/

God fredags formiddag. Jeg håper dere er klar for denne dagen og jamme helgen. Det er jo faktisk den første helgen i sommeren 21, fordi det er den første helgen i Juni. Jeg er i hvert fall klar. I helgen er det besøk faktisk, vi har invitert det gamle naboene våre i morgen på middag, fordi i morgen er det 11 år siden jeg ble kona til mannen min og jeg fikk nytt etternavn. Middagen i morgen er kje kjøtt faktisk, så det blir bra. Og så kommer jo eldste bonussønnen min samt moren hans ( som var min ene forlover) også. Så det blir veldig hyggelig. Men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag. 

Jeg vekte jo A i dag for å få han til skolen, så ble det å legge seg litt, men jeg fikk liksom ikke sove. Så jeg tok meg en tur ut, jeg bor jo ikke så nær skogen lengre men det er noen fine steder å gå. Jeg visste at like i nærheten av gamle jobben min var det noen ender som alltid setter pris på en matbit eller 2, så jeg tok turen dit, riktignok uten mat og de ble gitt mat av noen andre så jeg så ikke så mange som jeg pleide. Men det er noe med å komme seg ut på tur og få litt frisk luft. PÅ en måte få renset tankene sine. Og spesielt nå som jeg har startet på noe nytt, så jeg kjente at jeg koste meg der jeg gikk. Og jeg var faktisk innom en butikk men jeg kjøpte verken is eller sjokolade selv om jeg hadde superlyst på. Vet dere hva jeg kjøpte i stedet for?Frokosten min ble i dag brødskive med dette utrolig gode pålegget ( ikke sponset) og med egg på. Det gav en ekstra piff på skiva.  Så det smakte supert etter en time med tur.  Så det er en god start på dagen.  Jeg skal innrømme at det sitter tungt og jeg vet at jeg har sagt at jeg skal starte et nytt liv mange ganger men jeg må ta tak nå. Jeg vet at hvis jeg får en bedre helse så blir det en bedre psyke og så ja det er en evig runddans, men jeg satser på at jeg får hjelp av de medisinene jeg har fått. Jeg har ikke bare fått de pga vektredusjon men også fordi det hjelper på andre ting. Jeg skal innrømme at det var harde tak i morges hvor jeg svelget unna kvalmen men det gikk over. Jeg gleder meg til å ta fatt på dette her og jeg tenker at dette er en del av meg en del av min kropp jeg må få tatt tak i- så vi får se hva de neste dagene bringer. Jeg hadde jo tidligere et innlegg om at jeg skulle gå 300 turer i år , det trengte ikke være de lange turene men de må være mer enn 10 min lange men jeg kjenner at jeg vet ikke om det går å oppnå det antallet turer men jeg gir ikke opp, jeg skal ikke bare sette meg ned å si at det ikke går. Så jeg må bare nyte hver eneste tur jeg kan. Jeg skal stå på og satse alt. Så får vi se, nå er det klesbretting og vask som venter. Ta vare på hverandre

 

Å være sin egen terapeut

Jeg har tenkt og tenkt og har vel kommet til den slutningen at jeg ønsker ikke lengre å ha det som det er i dag. Mens andre søker trøst i alkohol og rus så søker jeg trøst mot det jeg ikke ønsker å søke trøst mot og det er mat. I dag har jeg snakket med en som driver med terapi og sammen skal vi finne veien fremover.  Ikke at jeg ikke vet hvor jeg vil, eller jeg tror jeg vet hvor jeg vil men det er greit å ha noen som står bak meg, som ikke er mannen min. Jeg vet at det er mange som bruker ektefelle/ samboer/ kjæreste som samtalepartner og jeg gjør det jeg også men ikke alltid om alle ting. Ikke at jeg skjuler noe for han men jeg ønsker ikke at det skal være den ordningen rundt det hele. Så jeg har hatt tlf møte med en som gav meg noen tips. For det første: 

* rydd opp i de negative tingene.

Hva kan jeg legge i det? Jo lenge har jeg brukt energi på å se tilbake på det jeg har opplevd og selv om jeg har fremstilt det som om det er noe jeg ikke blir plaget av og at alt kan brukes til det positive, klart det kan det men, det er lov å si at dette vil jeg ikke mer, jeg takler det ikke, og jeg sliter. 

*Sett deg mål og delmål.

Det er veldig lett å gape over for mye, og når det ikke går så lett eller raskt frem som man skulle ønske så er det lett å hive inn håndkle, og bare gi opp, men det går greit å måtte ta noen omveier. 

*Det er lov å gi faan.

Ja det er det, det er slik at man må ikke hjelpe hele verden. Og når man vet at det å være der for å hjelpe alle andre så er det slik at man forsvinner ned i sluket.

Jeg har sett litt tilbake på innleggene mine, og jeg tenker at det er greit å kanskje måtte hive ut en eller flere innlegg. Jeg vet jo ikke om jeg kommer til å la innleggene være eller om jeg skal fjerne de.

Nye tanker og følelser. 

Jeg har i den siste tiden egentlig innsett at jeg fra tid til annen har blitt sett på som en negativ person som ikke har noe positivt å si om noe og at det er bare et slit. Jeg snakket med en bekjent av meg som sa” Hva har skjedd med deg, du er ikke så glad og fornøyd som du var, og du er lite hyggelig å være sammen med” Og det gav meg en tankevekker. Jeg har nok ikke hatt det så okay med meg selv, jeg har jo hatt en del negative opplevelser i det siste men jeg håper ikke at dette er noe min kjære blir plaget av. Jeg har i den siste tiden hatt mye med mamma og det at vi ikke skal ha kontakt pga troen, og at hun føler at det er vanskelig. Men i dag fikk jeg kjenne på en styrke, en styrke jeg har latt ligge under all dritten. Jeg har blitt spurt av andre om selv om jeg forlot menigheten, om jeg har mistet troen på at det finnes en gud, og svaret er det jeg har sagt før. NEI. Jeg har en stor tro på at det finnes en gud og at han ikke lar meg gjennomgå mer enn jeg trodde. Jeg kjenner at det er slik at de utfordringer jeg har møtt og kommer til å møte  har gitt meg og vil gi meg indre ja kanskje usynlig styrke.  Jeg vet at mange mener at jeg må sette en strek og det er jo det dette innlegget er, min måte å sakte men sikkert sette en strek over det jeg har opplevd og lar meg starte på nytt, for ingen skal dra meg ned lengre. Ikke de vonde tankene mine , det som gir meg negative tanker. Jeg er ikke her på jorden for å la meg bryte ned. Jeg er i live for å gjøre noe positivt ut av det. 

Jeg har en tro på at det blir noe godt ut av dette med terapi. Jeg har en tro på at det vil snu. Jeg må bare jobbe meg igjennom de følelsene som måtte komme. Min nye sjanse er her, jeg må bare gripe den.

 

Ikke så gode dager

“Når du står med dritt til halsen er det dumt å henge med hue.”

God onsdag. Måtte denne dagen bli knall bra. Akkurat nå skriver jeg innlegget via mobilen fordi jeg prøver å nyte litt av solas varme. Men jeg vil ikke kalle det for veldig varmt. Det var nok en anelse bedre i går men da var dagen min i senga. Fuck ME dritt altså.  Men jeg tenker at jaja sånn er det noen ganger.

Som dere ser så er det ikke bare sol men likevel er det Okay å sitte ute. Jeg tenker litt på hvor mye de gode dagene betyr for mwg. Jeg hører jo bekymringen i stemmen til mannen min når han kommer hjem fra jobben og finner meg i sengen.  Jeg vet at det er ikke det vil vil , at ME dritten skal komme tilbake. Jeg tenker over at det må jo bli dager som er like gode som jeg hadde. Så når jeg kan komme meg ut av senga og om så bare kunne sette meg ute, det gir meg livsglede . Jeg vet at når det er tunge dager så blir det en sorg når jeg ikke får det jeg vil til eller orker , men de dagene jeg klarer litt eller mye så blir jeg så enormt glad. Hjerte mitt fylles av glede og varme. Jeg håpet bare at varmen gjør meg godt som alltid.

Men folkens. Jeg tenker at jeg skal prøve å endre noe med bloggen min. Stikke ut en ny kurs. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal ta den videre. Så jeg skal bruke dagene å tenke litt.

Veien blir til mens man går

Når man føler at man står på stedet hvil og ikke alltid vet hvor veien går videre så er det alltid greit at man tenker som så at veien blir til mens man går. For meg handler det ikke om å bare se tilbake men faktisk begge veier. For uansett hvordan man ser det så kan alt det man legger bak seg av opplevelser og erfaringer noe som er med på å forme deg til den du er akkurat nå i dag. Jeg tror at jeg ikke er så flink til å være takknemlig for alt det som er gitt meg i livet. Jeg vet at man heller ofte velger å se det negative i ting og i menneske men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen “alle mennesker og alt som skjer har noe godt i seg“ og det er jo så sant.

I skrivende stund så sitter jeg i bilen sammen med mannen min og vi skal ta den aller siste i gamle huset før vi låser døra for aller siste gang. Jeg tenker at det blir greit det også

Solskinnsdag

Dagen min begynte 0530, da satt jeg i bilen, vi har bare en bil, og mannen ble derfor kjørt eller han kjørte selv og så tok jeg bilen hjem igjen. Sola skinte allerede da så da tenkte jeg at denne dagen er en god dag. En dag hvor refleksjoner og et slags oppgjør med meg selv passet helt perfekt. Så jeg har nettopp kommet hjem etter en fantastisk tur på stranden, med lunsj og god musikk på øret. Jeg har hatt noen dager der jeg har kjent at formen er dalene og jeg tenkte at jeg er ikke der nå, og jeg vil ikke dit jeg en gang var. Livet er altfor dyrebart og jeg har ikke sett halvparten av det jeg skal en gang. Så man kan si at jeg bestemte meg for en tur etter at jeg leste dette ordtaket her: Og det er dette med å være eller bli den beste versjonen eller utgaven av seg selv. Og jeg tenker at selv om kroppen begynner å bremse meg litt så skal jeg ikke la den få muligheten. Jeg skal ikke overhøre signalene for i mitt tilfelle er det ikke bra , da smeller det men  jeg skal lytte til kroppen og jeg skal la kroppen forstå at jeg ikke er fienden dens, og jeg skal liksom ta vare på den. Så derfor kjøpte jeg meg sushi og en brus og dro av sted.  Jeg tok dessverre ikke bilde av all sushien men det ble et par biter. En av de aller største fordelene ved å bo i denne landsdelen er at det er ikke langt til naturen enten det er fjell eller sjø. Og jeg tenkte at jeg har hele tiden fokusert på tiden bak meg men hva med tiden fremover, er det sånn at den sorgen og erfaringen jeg har, skal gi meg mindre gode muligheter? Jeg har brukt litt tid på det og jeg er sint. Jeg er sint fordi jeg har med meg den bagasjen jeg har, jeg har opplevd ting et barn eller et menneske ikke skal oppleve. Jeg har opplevd at de jeg stolte på ikke var til nettopp det. Jeg har opplevd å miste venner, venner jeg trodde jeg hadde men som egentlig var sammen med meg fordi de følte det som en plikt. Men det betyr ikke at jeg er et dårligere menneske, eller mindre verdt men det betyr at jeg har en styrke i meg. Jeg har prøvd å tenke at det er slik at det som ikke dreper meg gjør meg sterkere og derfor satser jeg på at det vil bli bra til slutt. Men jeg er mest sint på sykdommen min, den som bremser meg. Håper bare at de finner den rette kuren en eller annen grunn. Så jeg kjenner at dette var så deilig tur, en god lunsj og nå er det snart å hente mannen min. Snakkes