Jeg skal få skikk på formen min

/Omtale av produkt/

Om 8 måneder skal jeg delta på nytt i kystjeger løpet, som jeg var på i fjor, og jeg har jo meldt meg på. Jeg har jo visst at tiden flyr og at jeg egentlig hvis jeg skal være litt bunn ærlig har nok skjøvet det litt foran meg og tenkt at det er jo nesten 1 år. Men av erfaring så vet jeg at klokka og dagene løper av sted. Jeg har jo egentlig ikke noen grunn til å vente. Jeg burde vite at plutselig er vi på samme sted som sist, lite trent og kommer likevel i mål. Men det er ingen grunn for å vente. Jeg har tenkt å forbedre tiden min fra sist som var rett under 2 timer. Nå er det jo ikke selve løpingen som er problemet men mer flere av oppgavene fordi jeg er svak i armene mine. Så jeg har planer om å legge en slagplan. For det første så må jeg få mer skikk på måltidene, det er litt for enkelt å  skippe de eller så blir det at jeg spiser det jeg ikke burde. Så plan 1) Få i gang maten, med hovedfokus på proteinene. 2) Komme i gang med gåturene, jeg vet at det er lett å se ut døra å tenke at næsj, jeg orker ikke men jeg skal og jeg må. 3) Få i gang treningen min på senter/ styrke armene mine. Jeg har ikke den styrken jeg ønsker men jeg skal få det til, og ved å trene på senter er jeg jo heller ikke avhengig av at det er oppholdsvær. Men jeg må vise dere en ting. Da jeg var i jobb så var jeg ofte nysgjerrig på hvor mange skritt jeg gikk på hvert skift men jeg hadde ikke mulighet å ha mobilen på meg så jeg visste ikke. Jeg nevnte dette til en venninne og i dag kom hun med denne her: Hun hadde fått med seg at jeg var på jakt etter en så hun tenkte at jeg kunne jo bare få hennes som hun hadde kjøpt ved en ” feil” og det sa jeg ikke nei til. Så da er det i hvert fall ikke noe å lure på. Nå er jeg jo ikke i jobb om dagene men det blir jo likevel en del gåing men jeg tar jo ikke med meg mobilen overalt heller.  Det er ikke en kjempedyr klokke men den fungerer garantert. Det er en Denver SW-161 smartklokke- dette sies det om den: 

Vann-og smussavvisende bluetooth smartklokke med pulsmåler. stegteller, kilometermåler m.m

IP67-sertifisert (vann- og smussavvisende) smartklokke med 1,3″ touch-skjerm, med èn enkel knapp for navigasjon og tilbake-funksjon. Innebygd sensor som måler din puls og annen aktivitet: søvn,kalorier, avstand, antall skritt. Multi Sport Mode kan velges basert på din aktivitet: løp innendørs/utendørs, gange, sykling. På displayet vises også dine SMS, kalenderaktiviteter, e-mail, og annen aktivitet/meldinger på sosiale medier. Kompatibel med iOS8 eller over, og Android 4.4 og over. Kompatibel med appene Google Fit og Apple Health. Ved bruk av bluetooth: batterilevetid mellom 7-10 dager. Stand-by tid opptil 15 dager. USB-lader medfølger.

 

Det som jeg bruker den til er mest for å se hvor mye jeg egentlig går i løpet av en dag, jeg er ikke så opptatt av at den skal være dyr eller mest mulig fancy. Det viktigste er at den funker. Jeg satte derfor ekstra pris på den gaven fordi jeg ikke trengte å kjøpe den selv og at noen ville gi meg sin. Men jeg kjenner at i morgen blir det å sette seg ned med pc og forsøke å lage en plan. Som forhåpentligvis vil fungere for meg. Nå er det blitt kveld og ute blåser det storm, så jeg tror jeg skal komme meg i seng. Snakkes.

Planter kommer inn igjen

1, 2,3,10,20, 50….. 100 +. Tallene sier kanskje ikke deg så mye men det var det antall planter jeg hadde. Det begynte med 1 så endte det med over 200 og det var å innse at det var blitt en besettelse. Jeg kjente at frustrasjonen over planter var blitt slik at jeg til slutt ikke så noe annet enn skadedyr, og dritt og at jeg mistet motet rett og slett. Jeg gav bort planter, jeg kastet planter men noen fikk bli. Jeg kom til det punktet at jeg gråt når jeg så plantene mine. Det var ikke noe annet enn denne her følelsen.: Og jeg innså at nok var nok. Jeg fikk en følelse at jeg så planteveggen min bare kom mot meg og jeg ja jeg orket ikke mer. Jeg kastet planter for flere 100 kroner og når jeg da begynte å få mindre planter så var det som om det ble løftet en usynlig byrde fra skuldrene mine så ja da innså jeg hvor mye jeg egentlig hadde sett på plantene mine med et feil syn. Det ble som om det var viktigst å ha flest mulig i stedet for å klare å håndtere de jeg hadde. For det er bedre med få og få de til å trives enn å ha enormt mange og måtte se at det ikke går. Men hva skjer? Jo da jeg hadde bestemt meg, jeg skal ikke ha flere planter inn, men nå er det jo så enormt mange planter på vei inn i butikkene og jeg står der da igjen, kjenner at følelsen av den og den  kan jeg jo ha…… not. Jeg kjemper hardt mot meg selv men kjenner jeg meg selv så taper jeg vel den kampen også. Men jeg skal kjempe en liten stund enda.  Det er jo sånn at det er veldig hyggelig med planter og det trenger jo ikke bli så ille som sist, men veien dit er kort, litt for kort noen ganger. Det handler også om at det er slik at planter gir meg en glede. Men det er også til besvær.

Med planter fikk jeg nye venner og bekjente. Og helt klart også en del uvenner og det var mye diskusjon om det ene eller det andre men for meg betydde det også samhold. Og igjen følte jeg meg som del av noe jeg ikke hadde vært del av på lenge. Men jeg visste at det var også slik at planter er det som gir meg bekymringer og av og til mer sorg enn glede. Men sakte men sikkert vender jeg tilbake til plante verden og jeg vet hva som venter. Jeg skal sitte på lommeboka og ikke bruke så mye penger på planter. Mitt mål er kun 1 plante i året. Jeg skal ikke lengre ha denne følelsen av planter men mer denne følelsen:  Ha en blomstene kveld

Aldri har tvilen vært så stor

Dette er sikkert noe av det merkeligste innlegget jeg har skrevet noen sinne( det føles sånn) og det er et innlegg som er preget av tvil og usikkerhet og skal- skal ikke. Ja dere skjønner sikkert tegningen, tror eneste grunnen til at jeg skriver dette innlegget som jeg heller ikke vet om jeg kommer til å publisere er fordi jeg ved å skrive kanskje får et svar, eller ro i kroppen min til å vite hva som er rett for meg. På mange måter handler det om at hvis jeg gjør det så er det ingen vei tilbake på en måte. Jeg snakker om vaksinen-

den mye omdiskuterte dose3. Jeg har hatt dose 1-2 og det gikk så der, med dose 1 så var jeg trøtt i en dag og litt øm i 2 dager, men ingenting å snakke om, Med dose 2- vel det ble en real runde med hodepine og så 2 dager  i sengen og etter det har det vært litt sånn ikke helt i form. Men jeg overlevde. Og jeg vet jo at jeg gjør det nå også men innerst inne så er jeg livredd for å bli realt syk. Jeg kjenner at innerst inne så er det en del av meg som vet at det er viktig å ta vaksinen. Men siden jeg ikke skal ut å reise sånn  med det første og siden jeg tross alt har 2 doser så er jeg litt der at kanskje jeg burde vente. Men så er det en del av  meg som sier t tja det er jo viktig å ta en for laget, for kanskje det er eneste muligheten til å bli kvitt viruset. Og det kan gå bra, du kan jo slippe å få problemer… ja det vet jeg. Jeg vet det er liten sjans, ja under 10% sannsynlighet for at jeg blir syk, men jeg er redd for at senga blir min venn i laaaaang tid fremover. Tross alt så er det slik at jeg skal i gang med en behandling som vil hjelpe meg enda mer i min hverdag og selv om den er alternativ så vil jeg ikke risikere den heller. Det skal pokker ikke være lett. Jeg har time i morgen, og kjenner jeg meg selv rett så blir det et stikk i armen i morgen men det betyr ikke at jeg ikke er i tvil rett og slett. I 2 etg ligger A i senga, måtte hentes på jobben i går kveld og han fikk vaksinen. Det at han som er så mange år yngre enn meg reagere- vel det setter også tvilen i meg enda sterkere. Det er som sagt ikke selve stikket jeg bryr meg om, selv om det gjør vondt men det er etter reksjonene jeg er redd for. Men uansett er det mitt valg , kun mitt og det valget jeg tar er i samråd med mannen min og de kunnskaper jeg sitter inne med. 

Baking i gang

En av de tingene jeg har savnet med å jobbe så mye er at jeg ikke har energien til å lage mat, jeg har jo tross alt jobbet kvelder og da må jo min kjære lage mat.  Så når jeg nå er hjemme så kan jeg jo kose meg med baking og teste ut nye oppskrifter. Og ja det blir test og tut og kjør, og ofte hiver jeg noe sammen og tester det ut. Så denne gangen ble det et test som jeg håper jeg lykkes med.  Jeg gjorde dette her:

60 gr sukker, 

1 pk tørrgjær

blandet dette sammen, og tilsatte 5 dl varm  laktosefri melk med 1-3 ts kanel eller kardemomme( jeg valgte kanel)

Lot det stå i 20 min før jeg tilsatte

Tok en ny bolle og blandet

2 egg

400 gr mel

2 ts salt

Så tilsatte jeg gjæren og melkeblandingen.

Lot det stå i 1 time

Rullet ut som små brød.

Penslet med egg og strødde sesamfrø over

Stekes midt  i ovnen i 20-25 min.

Her er deigen ferdig og klar til å jobbes med
Sånn ca str på emnene.
Lages til små pizzabunner som rulles sammen til en form for pølser.
Jeg legger mine i ildfast form,

 

 

 

 

 

Og det er jo ingenting som er bedre som nybakt eller hva? Lukten av nybakt drar meg alltid tilbake til minnene om bestemors nybakte brød, og de knallgode bollene hun laget. Så ja jeg nyter det å kunne trylle frem bakverk igjen.  I dag kjennes det ut som om hun sto bak meg og smilte når jeg tok baksten ut av ovnen. Dessverre klarte jeg å ikke ta bide mens de var i formen fortsatt men dere ser tegningen ikke sant.  Jeg håper at dere også kommer til å like de hvis dere prøver de.

Er boikott løsningen?

God morgen, er dere klare for denne uken også? Håper det.  Jeg har tenkt på en ting. Som noen sikkert fikk med seg så var det en sak på Nrk, https://www.nrk.no/urix/pa-_klesindustriens-kirkegard_-i-chiles-orken-1.15802311 der det viser seg at tonnevis av klær havner i en ørken, i andet Chile. Det er basert på at det er blitt et overforbruk av klær, og at bruk og kast holdningen er stor verden over. Vi vet at mange bruker dyre klær kun en eller 2 ganger så hives de. Og det er synd. Men hva kan vi gjøre , hver enkelt av oss? Jeg forstår godt at man vil ha noe nytt fra tid til annen og at det er slik at mange har ulike jobber der de trenger nye ting, det er jo sånn det er, men for mange av oss kan vi benytte oss av gjenbruk. Heldigvis og det finnes enormt mange flotte gjenbruks butikker, både for klær og andre ting, og uten tvil så kan man finne butikker der det føles som om man er på skattejakt. Og noen ganger kommer man over gode funn. Men det er jo sånn at vi lar oss påvirke, og jo yngre man er jo lettere er det å følge etter mange av de store influencerne  og bloggere. Men kan man gjøre noe der? Noe av landets største bloggere har et enormt forbruk av klær, det er det ingen tvil om men for mange av de så handler det jo om at man har det som en jobb. Betyr det at de  ikke kan sette en stopper for det selv, og  kan vi selv gjøre noe der? Klart at det er enormt lett å bli påvirket, jeg blir det fra tid til annen men jeg tror at det er viktig at vi som foreldre og foresatte kan si i fra at man ikke trenger å kjøpe alt de viser frem?  Det er også sånn at jeg kjenner på at jeg fra tid til annen får lyst å boikotte de annonsørene som bruker bloggere og influencerne fordi det hele er med på å bygge opp under et press om at man må ha , og at det ikke er noe annet som gjelder. Når man da ser artikler som den som jeg har linket til så kjenner jeg på en slags vemmelse. Og jeg kjenner at jeg ikke vil være med på den dansen. Jeg snakket for noen år med en som jobber i en kleskjede, og hun fortalte at de hadde fått beskjed om at når klærne som ikke lengre skal være i omløp i butikken så skal de klippes, og det er fordi når de bare blir kastet og folk finner de så blir de solgt videre, og derfor kan denne butikken heller ikke donere bort klær fordi ja nettopp det blir å få de gratis for å så selge de videre. Jeg skjønner på en måte tanken deres, men likevel ikke. Men jeg innser at jeg som forbruker må sette foten ned. Men jeg alene kan ikke gjøre så mye, men hvis alle gjorde noe. Hva om vi alle turte å si at vet dere, nå er det nok. Nå har vi nok og la oss bruke av det vi allerede har, det handler jo ikke bare om miljø men også økonomi. Vi vet jo at samfunnet endrer seg og vi vet at i denne korona tiden så er det slik at mange har fått langt mer utgifter en inntekter, spesielt når strømmen er svindyr i tillegg. Så kanskje nå er tiden inne? Jeg vet ikke Men jeg håper at alle kan være bevisste på nettopp dette med overforbruk, miljø og ikke minst å se hva man har.

Carpe Diem

“Alla dessa dagar som kom och gick,
inte visste jag att det var livet.”

Har du noen gang tenkt over hvor verdifullt selve livet er? Og hvor fort vi glemmer eller overser de små tingene? Noen ganger skulle man rett og slett stoppe opp og bare se verden som om man ikke har sett den før. Jeg er ofte litt full av forundring over hvordan en liten gutt eller liten jente ser på ting de oppdager på sin vei.. Kort sagt de ser de små tingene som vi kanskje tar for gitt. Jeg vet av egen erfaring at det er så uendelig lett å bare haste av sted og rett og slett ikke ta seg tid men husk at på veien dit vi haster så er det slik at vi mister selve opplevelsen på veien dit. Jeg skal mer enn gjerne innrømme at jeg har ofte litt for lett for å fokusere på det negative i stedet for det positive. Som f.eks jeg har nå dager uten jobb foran meg men jeg kan enten sette meg ned å deppe eller jeg kan prøve å vaske huset skikkelig og ta meg av mine eller våre forsømte planter.  Men jeg vet at det er så alt for lett  å si buhu i stedet for. Jeg tenker at det viktigste er å ta livet og dagene som de kommer. Ja jeg har den situasjonen jeg har men… hvorfor ikke gjøre noe koselig ut av det i stedet for. Jeg skal prøve- for når man ser helheten så er jeg jo tross alt veldig heldig.   Jeg har muligheten til å finne noe fornuftig å drive med, jeg har mulighet til å gjøre en forandring og en endring til noe positivt. Jeg har muligheter jeg enda kanskje ikke er klar over , kort sagt ingen vet hva morgendagen bringer.  
“Det er aldri for sent å bli det du kunne ha vært.” Tenkt på det noen ganger? At av og til er det å gripe dagen , å gjøre noe du kanskje har drømt om, ja kanskje hele livet. Man er aldri for gammel til å gjøre endringer. 
   Ta vare på dere selv alle sammen

Shoppestopp

I den siste tiden har jeg kikket inn i klesskapet og tenkt at jeg må bare ta fatt. Men jeg har liksom ikke fått gjort det, fordi ja egentlig ingen grunn. Men i går satte jeg det opp som et krav til meg selv,  i kveld skal du rydde  i det klesskapet ditt. Så det ble gjort og det endte med at jeg igjen innser at jeg har for mye, så det betyr shoppestopp. Jeg får jo ikke brukt de klærne jeg har så hvorfor skal jeg ha nye da? Greit nok hvis det blir utslitt, da er det en grunn til å handle eller hvis jeg oppdager at uansett hvor mye jeg vrir og vrenger på de tingene jeg har så passer det ikke til en spesiell anledning, da er det lov  men ellers ikke. Så da blir det rett og slett null shopping v nye klær. Hva med gjenbruk? Ja det er vel litt i grenseland føler jeg, da må det være at jeg hiver ut noe fra skapet mitt før jeg tar inn nytt.  Jeg tok meg selv i nakken og tenkte at mange av disse tingene som ligger i klesskapet mitt er ting jeg aldri bruker. Kanskje fordi jeg er lei av de eller at jeg har fått nok av den typen rett og slett. Så jeg bestemte meg. Se på en klesplagg i 5 sekunder, ja eller nei. Så er det jo slik da at det er ikke sånn at jeg har lyst til å kaste det heller så i dag blir det hentet. Da er det noen andre som får bruk for det. De fleste plaggene har jeg jo fått selv via gjenbruks grupper så da er det bare ren lykke når de kan brukes av andre. Og det er noe man bør bli mye flinkere til syntes jeg. Uansett. Jeg innser at jeg er nok fortsatt litt for glad i joggebukser og den type ting, og jeg har sagt det før men jeg bør vel slutte å gå i det. Men når jeg bare er hjemme så føler jeg ikke alltid for å gå i noe annet.  Men nå har jeg ikke noe av det i skapet mitt så.  Heldigvis har jeg et par gode jeans som er nesten som joggebukser da. Haha. Så da ble det ryddig skap, mye mindre å forholde seg til og andre kan bruke det. Hva med deg? Hva tenker du om gjenbruk? 

En av de vakreste sangene jeg noe gang har hørt

Beklager lang overskrift men jeg klarte ikke å finne ut hvor jeg skulle korte den ned, uten at det ble for dumt. I kveld ble jeg sittende å se på Lindmo og det var snakk om frigjøringen av de lesbiske og homofile, og da kom denne sangen frem: https://www.youtube.com/watch?v=HDsD-qF6D5s Sangeren er Nils Beck og det var en sang som rørte noe i og ved meg. Som kvinne( gud nå hørtes jeg skikkelig gammel eller voksen ut) som elsker en mann , noe som jo ikke har vært forbudt noen gang, så kan jeg ikke klare å sette meg inn i dette med å ikke kunne elske en man tilfeldigvis har det samme kjønnet som. Jeg har en onkel – eller ste onkel( mamma og stefaren min er skilt for mange år siden) som er homofil og han har holdt sammen men sin kjære i mange år, og for meg er det naturlig. Jeg tenker at for mange er det ikke det, for mange er kjærlighet mellom samme kjønn FYFY…. og de er ikke redde for å vise sin forakt for det. Man vet også at i mange trossamfunn og religioner så er homofili strengt forbudt, mens mange ledere er klar over at medlemmer er homofile men de kan ikke leve ut denne legningen fordi de da mister tilhørigheten til de andre i menigheten og samfunnet. Mao for mange er det å leve ut sin rette legning og leve i det forholdet de vil likestilt med rødt kort.  Nå ble det dratt ut dette med denne sangen, ja jeg gikk langt ut på sidesporet her men det jeg syntes var så fantastisk med denne sangen var at som han sa i intervjuet er at det er svært få eller ingen sanger om kjærligheten mellom 2 menn.  Og det var en rørende og vakker tone i denne sangen. Kan også være fordi stemmen er gjennomført nydelig også. Og man kan ikke si noe annet enn at samfunnets masj fremover til her vi er i dag, hvor det ikke lengre er forbud mot kjærlighet i mellom samme kjønn er tillatt. Men enda kan man og bør man jobbe for en større og bedre toleranse i samfunnet ellers. Man vet at det finnes, dessverre , men tilfeller der man leser om homofile som blir utsatt for hets, mobbing og vold fordi de er seg selv. Vi vet at i mange land oppleves det grusomme handlinger mot mennesker som ikke har gjort noe feil annet enn at de elsker en av samme kjønn. Ingen bør straffes fordi de sier til en person som betyr mye for de. Ingen skal straffes fordi de elsker en av samme kjønn. Alle mennesker fortjener å både få og gi kjærlighet. Kjærlighet mellom 2 mennesker skal og er vakkert uansett. Så lytt til sangen. 

Finito

Jeg var i den 7 himmel da jeg fikk den jobben jeg gjorde. Plutselig skulle dagene mine bestå av noe mer enn bare husets 4 vegger og jeg kjente på at jeg var overlykkelig over å kunne bruke meg selv til noe. Men i dag kom beskjeden. Ikke nok kunder til å kunne gi meg flere timer. Og det betyr at vakta i morgen er min siste.
Jeg kjente at jeg sank litt sammen og tenkte at mest av alt vil jeg bare hjem, låse og dra hjem men jeg tenker at det er ikke den måten jeg skal løse dette på. Jeg skal heller smile så tappert jeg kan og gjøre mitt beste for at kunden skal få en så god opplevelse av sitt besøk her. Jeg var jo veldig spent på hvordan jeg skule jobbe neste uke, og ble mildt sagt overrasket da jeg oppdaget at det var e uke uten vakter. Jaja tenkte jeg, men kommenterte det til hun jeg overtok etter. Da fikk jeg vite at det lå en lapp til meg bak på hylla og der sto et rett ut t det var ikke noen vakter til meg da sjefen ikke hadde noen timer til meg så det var fint om jeg etter vakten i morgen la fra meg nøkkel. Jeg kjente på en litt sånn rar følelse for jeg har ikke fått oppsigelse men jeg har blitt satt på ” gress” i påvente. Men jeg sendte nå en sms til 2 andre jeg kjenner som er sjefer og sa at jeg var tilgjengelig. Så vi får se. Jeg har i hvert fall ikke lyst til å gå hjemme hver eneste dag men jeg regner med at det blir sånn. Men da får jeg jo tid til dette. Og jeg får fikset det jeg skal gjøre her hjemme. Og spise middag med familien min uten å se på klokka eller slike ting. Så det blir bra. Men jeg kjenner at det blir litt rar følelse av at jeg er ikke en del av den gjengen lengre.  Men jeg tenker at det handler om å vri det ti noe positivt og det er mange ting som gjør det. Uansett så er det sånn at jeg å bare se fremover

Hvem bestemmer egentlig?

Da jeg var liten så pleide jeg å si til mamma” det er ikke du som bestemmer om jeg får lov, men bestemor” Dette sa jeg fordi jeg som de aller fleste andre barn visste at det var lettere å få ja hos henne enn hos mamma. Og det er vel ofte slik det er, man velger de som bestemmer i ens egen favør eller hva? Jeg kom over et innlegg på kvinneguiden, ja jeg nevner det nettstedet  og det handlet om at en tidligere blogger, snapchat bruker, IG bruker, velger å gå hardt ut å si at det som blir skrevet det liker jeg ikke, så jeg truer med eller jeg forteller at jeg har vært i kontakt med nettpatruljen til politiet osv om at personen blir utsatt for ikke direkte pen behandling. Og det man ser er at tråden da stenges. Men jeg ser at andre bloggere og IG blir omtalt i mindre pene vendinger men de truer ikke med politi og slike ting.  Noe som da medfører at trådene / innleggene om de blir stående. Men er det slik at man kan si at nei jeg vil ikke omtales som offentlig, så jeg truer med og da stenges tråden om de? 

Jeg skal være 100% ærlig å si at ja det går en kule varmt der inne til tider men de får i så fall kjøre likhet for loven . Ja det ryddes opp i tråder og slike ting men de stenges ikke. Nå kan man jo si det slik da at det er jo ikke sikkert at det er like klare linjer for alle og en hver og man kan si at noen brukere der inne kanskje trenger å gå en runde eller 2 med seg selv før man trykker send på det man skriver men likevel. Så jeg lurer på? Hvem bestemmer det med hvor grensen går på hvem som skal avgjøre at en tråd skal legges ned. Jeg tenker at i Norge i dag har vi ytringsfriheten som vi skal sette enormt stor pris på, for jeg tror at mange av de tingene som blir publisert i ulike kanaler muligens hadde blitt sensurert. Vi vet jo at det fra tid til annen foregår sensur på offentlige kanaler pga man ser at innlegg blir slettet, endret uten at brukere har selv gjort det. Men ikke la dette bli en form for politistat eller en plass der vi ikke kan uttrykke oss uten redsel for å bli arrestert eller utsatt for total sensur. Jeg kjenner at det vil ikke jeg være med på.