Er du klar?

I morgen skriver vi 31.12. I morgen er dagen og kvelden der mange begynner å sette opp planer for 2022 hvis ikke det er gjort allerede. Mange lager seg nyttårs forsett, og det er jo vel og bra, men jeg er spent på om alle klarer å holde de planene? Jeg skal innrømme at det forsettet jeg hadde om ekstremt mange turer sakte men sikkert kokte bort i kålen men jeg gir meg ikke. Jeg har satt meg et mål i 2022 og det er å igjen løpe men at det da står 2022. Det er ikke før i september så det burde fremdeles være , eller det er tid nok til å trene. Jeg vet av erfaring at ting kan skje som gjør at det ikke lar seg gjennomføre men jeg har i hvert fall planene klare. Og ved å ha en slik plan så har jeg også et mål å jobbe med. Ofte er det jo slik at man syntes ting går så enormt sent men jeg vet at ting tar tid, og ved å bruke tid så henger alt med, og man får en iver etter å fortsette. Jeg vet at jeg skal kose meg i dag og  i morgen, og så er det å ta det som det kommer. Jeg skal ikke gi meg i hvert fall så lenge helsa holder.

  Er du klar for 2022? Er du klar for et nytt år med alle de tingene som måtte komme oss i møte når vi går inn i et nytt år? Jeg er klar og jeg tar i mot det nye året med åpne armer og satser alt.

Gå tilbake til start?

Jeg vil bare innom for å ønske dere et godt nytt år. Jeg har fri i dag fra jobben men på igjen i morgen kveld. Jeg har sovet mye lengre enn planlagt og en sønn er fremdeles i drømmeland mens den andre er  Gaming verden, mens A er på jobb. Og det som er ” morsomt” er at mens jeg har fri så har mannen jobbdag. Haha så mye for en felles fridag. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal ta med de som vil på tur i ettermiddag/kveld. Greit å få luftet hodet og kroppen litt også. Jeg kjenner at dette har vært en dritt jul i den forstand at jeg ikke har fått vært ute på tur som jeg ønsket og håpet på.

Nå er det jo ikke mange dagene igjen av 2021, og vi går inn i 2022 fremdeles med restriksjoner men med et håp, eller jeg håper det i hvert fall ligger et håp om en hverdag som er nærmest normal.  Men samtidig vet jeg at det er sannsynlighet for at det tar tid, mye lengre tid enn man kanskje ønsker.  Men vi kan alle gjøre det vi kan for å få fortgang på det meste. I natt var det ikke så mye søvn som det av og til er, og da går jo tankene mine til dette med bloggen og det å dele livet i sosiale media, og det er ingen tvil om at vi mennesker har et behov for likes og at noen ser på det vi gjør. Samtidig må vi ikke glemme at av og til har vi best av å bare logge av det meste, og nyte dagene sammen med hver enkelt som vi har rundt oss, og ikke bry seg om det som er viktig å vise frem.  I natt lurte jeg på om jeg skal starte på nytt. Ikke som et nyttårsløfte for det funker ikke men som noe som begynner før det, gå inn i det nye året med nytt pågangsmot. Jeg er litt i tvil kjenner jeg. For det betyr at jeg ikke kan starte en ny blogg sånn med nytt navn men jeg kan starte med nye innlegg. Men det vitner jo også om en dritt blogger. Eller at jeg har noe som jeg skammer meg for. Jeg vet ikke, jeg føler meg litt lost kan man si.   Vi har alle et valg. Et valg som man kan gjøre det beste ut av det vi kan, og håpe at det er en lettelse bak de tunge skyene som vi alle føler noen ganger. Men hva om vi alle gjør det beste ut av det vi har og ser fremover mot en ny dag, et nytt år og en ny start. Jeg skal finne min vei og vite at jeg må ta et valg.

Jeg fortalte dere aldri sannheten

Jepp, her kommer det jammen et innlegg fra hu som har skrevet i forrige innlegg at det var takk og farvel til bloggen. Men det er jo slik at jeg nok ikke helt var klar for å gi slipp selv om det gikk dagevis og kanskje ukesvis mellom hvert innlegg, og som skrev innlegg som ikke hadde noen som helst mål og mening med noe, ja som egentlig bare ble sånn idiotiske innlegg som ingen gadd  å lese. For når jeg ser det i en annen vinkel eller side så vet jeg at det er sannheten. Og det er noe jeg forstår fullt ut rett og slett. For i den verden vi lever i så er det slik at det er ikke noe vits i å kaste bort tid på å lese visvas. Jeg vet også at jeg burde bli mye flinkere til å legge igjen en kommentar hos andre. Men jeg fortalte aldri den fulle og hele sannheten på hvorfor jeg valgte å slutte å blogge, eller ville slutte. Det var fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle si det fordi jeg ikke ønsket å fremstå som idiot eller slike ting men når jeg nå i ettertid ser det fra en annen ja kall det vinkel så innser jeg at grunnen er noe helt annet.

 

Jeg måtte ta en avgjørelse som på mange måter ikke bare handlet om meg men også de rundt meg. Etter at jeg startet spleisen som vi hadde gående før jul hvor det ikke handlet om meg men en annen så kom det ganske mange pm fra lesere som mente at dette hadde jeg ikke noe med og at grunnen var at jeg skulle hevde meg selv for å skape et bedre navn og få flere lesere til bloggen min. Det kom også mld til meg som var støttende og det er jo dessverre ikke de som vant igjennom men mer det at jeg fikk også mld som opplevdes som truende. Og jeg valgte å ta en pause fra det hele da man også begynte å gå løs på de rundt meg. Ikke til de direkte men trussel om at de skulle kontakte mine barn, min mann og ikke minst min mor.  Nå har ikke jeg egentlig noe jeg skammer meg over i bloggen min men det går en grense også for meg. Jeg mistet motet og lysten og kjente at innleggene jeg skrev bar preg av nettopp det.  Så derfor tenkte jeg at det er best å gi seg.
Men når jeg tenker meg om, så var det vel ille noen grunn til å gi seg. Folk hiver  likevel mot meg. Så jeg burde jo takle det. Men gjør jeg det? Svaret er at jeg gjorde det eller gjør det ikke. For meg handler det om å tørre å stå i det. Så er vel spørsmålet… kommer jeg tilbake? Jeg vet ikke. Kanskje. Eller kanskje ikke. Tiden vil vise om jeg gjør det.

Men men husk dette!!!!! Jeg legger ikke skylden på noen andre bloggere for at jeg fikk skyllebøtte og dritt av andre. Ingen andre enn de som slenger med leppa og kaster møkk har skyld.

Når ting kommer i perspektiv

Ofte er det slik at vi ikke ser skogen for bare trær. Vi ser kanskje ikke langsiktig men akkurat der og da. Og det er en del av det å være menneske tror jeg. Jeg vet ikke med dere men når det dukker opp problemer hos oss så er det ikke alltid like lett  å se forbi de, man ser ikke alltid løsninger. Men hva når man leser blogger som omhandler sykdom, ja alvorlig sykdom? Jeg vet ikke med dere men jeg ble sittende litt sånn med haka på knærna og kjente at tårene bare kom frem i øyekroken. Jeg leste nemlig det siste innlegget til Vivian. https://mammapaahjul.blogg.no/med-hjertet-i-halsen-2.html For det kan jo se ut som om man har tapt mot kommunen allerede men slik jeg kjenner til henne så vet jeg godt at det er ikke slik at de har tenkt å gi seg mot den store motstanderen Kommunen. Men det som gjorde meg så tankefull er at det er slik at plutselig mister hun retten til å hevde seg. Jeg tenker at de små problemene jeg måtte ha, eller min familie måtte ha er ingenting i mot de kampen de fører. Jeg er fortsatt dypt takknemlig for at jeg fikk være med på spleisen og jeg håper at den gav nok. Jeg vet at jeg har ” sutret” på min blogg, jeg vet at de siste innleggene mine ble tvert motsatt av hva jeg sa de skulle bli. Jeg vet at det er ikke så mye jeg har å stri med når man ser tingene i perspektiv. Så jeg fikk vel en oppvekker. Jeg vet jo at det finnes mennesker som har det laaaaaangt verre enn meg og som strever med langt større problemer enn meg og det er så alt for lett å glemme. Men det satte meg på en tankebane jeg tenker at jeg skal følge.

Stengt ned

I går kom beskjeden. Pga de nye “reglene” og restriksjoner så velger sjefene mine å stenge, da det er ikke mulig å drive etter de nye reglene samt at det rett og slett er uforsvarlig. Mao vi skal stå sammen for å gjøre det vi kan for at det ikke blir like langvarig. Det var en slags følelse av ulike ting som bare boblet i en  i går. For sannheten er at det er både en lettelse men også en følelse av sorg. Sorg fordi jeg ikke vet når jeg treffer igjen de jeg har blitt kjent med, de fantastiske kollegiene mine, gjestene og ikke minst hele settingen og jeg har en slags indre sorg over det hele. Men samtidig er jeg enormt lettet fordi jeg har sjefer som tar et tidlig grep og et tidlig ansvar. Jeg kjenner at jeg på mange måter skule ønske at samfunnet stengte helt ned men da er det jo mange, mange flere som vil miste jobbene sine, og det blir igjen en ny krise. Jeg vet at igjen er munnbind og antibac viktigere enn noen gang. Og det er lov å tenke. Og så har vi jo denne her: https://www.youtube.com/watch?v=QLSisOrExBI

Jeg kjenner at jeg skal være udelt ærlig. Jeg har jo vært i en tenkeboks periode, hvor jeg har vært lit til og fra om jeg føler at det er den rette plassen for meg, men jeg har stått i det og bestemt meg for at i den tiden vi er nedstengt så skal jeg bruke tiden til å tenke på om jeg skal komme tilbake den dagen vi åpner. Jeg kjenner at jeg er glad at jeg har den lille ekstrajobben å gå til.

Jeg savner julestemningen

Hei alle sammen. Dette er ikke et enkelt innlegg å skrive, grunnen er jo at jeg elsker jo julen, jeg likte den ikke før men jeg har vel sakte men sikket latt den vokse på meg, og blitt en del av meg. Og når jeg nå  skriver dette innlegget som et ” rop” om krisehjelp så kjennes et ut som om jeg innrømmer et nederlag, eller et slags svikt i det jeg syntes var kos, nå føles det slettes ikke ut som kos i det hele tatt men noe jeg må gjøre, fordi det forventes av meg på en måte om du skjønner.  Nei det er ikke snakk om økonomisk hjelp, men mer om noen har sett julestemningen min. Vi har så vidt det er snø ute og vi har fått opp advent stjernen min men jeg kjenner at jeg savner det å få i gang julen her hjemme, men jeg har liksom ikke helt fått inn den rette følelsen. Jeg tenker at det er fordi jeg trøtt og sliten om dagen, ja at det er der det ligger og at tross hele forrige uke gikk til sykdom og jobb, og det tar på, samt at jeg ikke finner den ette varmen så jeg fryser konstant føler jeg. Men nå, nå må jeg sette i gang. Jeg har ikke jobb før på Torsdag på kvelden så det er mange dager å starte med dette. Jeg tenker at jeg må bare begynne liksom….. Men er det kun meg eller er det andre? Jeg håper virkelig ikke at det kun er meg, men med min flaks så er det vel det, men men jeg overlever det også. Jeg vet at det er opp til hver enkelt om hvordan man gjør dette og det er så rart fordi jeg har jo egentlig sett frem til julen i lang tid for da kommer alle lysene frem og det der, men det blir liksom ikke det samme på en måte, jeg satser på at det komme frem etter hvert. Jeg må bare ta en dag av gangen. Å begynne et sted.

Noen dagers pause

Jeg har ikke brukt tiden min til å være spesielt mye på sosiale media, i det hele egentlig. Jeg har tenkt at det er greit å ta en pause og da har jeg på mange måter også pauset bloggen min. Rart fordi bloggen er på mange måter mer del av meg enn alle de andre sosiale media som jeg er en del av, men av og til er det greit å være mer til stede i den virkelige verden rett og slett. Det er jo slik at det man ser på sosiale media ikke alltid stemmer med virkeligheten eller hva? Uansett, nå er jeg her igjen og skal prøve å koordinere tankene mine til noe fornuftig.

I går fikk jeg en sms av min mamma. Hun skrev at hun visste at vi var opptatt julaften men at hun grudde seg til julen og dagene i ensomhet og at hun håpet at vi kunne komme nyttårsaften. Og jeg har jo snakket med henne om dette før, men det har blitt glemt. Jeg jobber jo nyttårsaften men skulle gjerne ha vært der også. Og det er når det blir slike meldinger at det blir en del av meg som river i hjertet mitt. Jeg vet at dette året vi har bak oss 2020 var et tøft år for mange, ja langt flere slet enn man var klar over samtidig var det jo slik at mange ikke opplevde denne ensomheten så ille fordi plutselig gjaldt det langt flere enn en selv. Men så åpnet samfunnet seg igjen og plutselig åpent kirker og menigheter igjen og det var for mange en vanlig hverdag, med enkelte begrensinger. Men så økte smittetrykket igjen og hva skjedde? JO mange ting ble lukket ned igjen. Og hvem vet hva som venter oss de neste dagene? Ikke jeg. Men jeg vet at mange ensomme igjen havner i en balje av ensomhet. Og som mamma sier, det å skulle avslutte et år og starte et nytt i ensomhet, er noe hun ikke ønsker. Det er slik at hun dessverre ikke kan komme til oss denne gangen, men hun vil at vi skal prøve å komme dit. Så jeg vet ikke hva som skjer, men jeg kjenner at den pausen jeg har hatt fra det meste annet enn jobb har vært ekstra godt å ha. Bekymringer har det vært, ikke noen tvil om det, fordi det tar liksom ikke fri i det hele, men resten ha jeg bare pustet å vært til stedet selv om de jeg deler livet med i hverdagen lurer på om jeg har meldt adresseforandring til jobben, huff det var jo ikke sånn det skulle bli. Men men må bare nyte det mens jeg kan.  I dag er det jobb og så hjem før en ny runde med jobb, jepp det er sånn dag i dag, Men ta vare på hverandre så ordner dette seg