Nesten i mål.

Men nesten tar ingen mann av hesten …. eller noe sånt. Jeg husker ikke ordrett hvordan det er det ordtaket eller den ordlyden men jeg tenkte at jeg skulle oppsummere litt her, nå har ikke jeg snakket med mammapåhjul, eller vår kjæres Vivian om dette innlegget men jeg tar likevel sjansen, lettere med tilgivelse enn tillatelse hehe, som jeg ikke trenger.  I løpet av 4!!!!! dager, så har alle dere fantastiske menneskene vært med å samle inn nesten 71000 kroner!!!!!! What liksom, helt fantastisk og jeg er så utrolig stolt av dette prosjektet.  Ikke at jeg ser på Vivian som prosjekt men denne kampen hun kjemper er jo et prosjekt i seg selv.  Når jeg skulle lage spleisen så måtte jeg jo finne et beløp og jeg tenkte at det er ikke mulig at vi kan sette mer enn 100 000 nå ( og det kan jo økes) så det var den summen jeg satte.  Nå vet vi jo at advokater ikke er veldig billige men jeg håper og tror at vi kommer et lite stykke på veien.  Vi er 29000 kroner unna målet- eller delmål, kommer litt an på hva som er resultatet underveis. Jeg må si at jeg er rørt og på mange måter nesten litt stum over den innsatsen alle har. Vi vet jo at de som er hovedpersonene her fordi jeg mener at dette er ikke bare en kamp Vivian kjemper for seg selv alene men også hennes fantastiske mann er en del av dette 2 spannet, har jo vært på et møte i dag og jeg håper at det er en liten sjans for at kommunen faktisk innser hva som er kalde og brutale fakta. Men så tenker jeg” Kan vi klare de siste 29000 kronene? https://www.spleis.no/project/192509

Jeg vet at mange har gitt det som de har til overs, og det de kunne gi. Jeg fikk en mld av en som hadde kunne kun gi 15 kroner. Og vet dere, hver eneste krone teller i denne saken her. Og det som er nesten like viktig som å bidra er å dele. Så igjen håper jeg at man skal ville dele denne saken her, det er en grusom trist sak, og i utgangspunktet skulle ikke dette være nødvendig.  Alle har rett til å beholde sin menneskeverd og rettigheter og det burde være særlig innenfor helse men ja dere kjenner til historien. Og som andre har sagt , dere som ikke kjenner til historien og bakgrunnen til hvorfor det er som det er, gå inn å les bloggen hennes. https://mammapaahjul.blogg.no/  Det er mange fantastiske blogger men denne bloggen gjør noe med deg, tro meg.  Så da tenker jeg at jeg runder av med dette og så tar jeg kvelden, så snakkes vi plutselig

Verdens beste service

/Reklame men ikke spons/

I går kveld tikket det inn en epost fra en ukjent sender, og jeg oppdaget at noen hadde sendt meg gavekort på negler. Jeg har jo vært mye frem og tilbake og det har ikke alltid vært like vellykket, det ender med at jeg blir så frustrert og irritert at jeg tar de av etter bare e dag eller 2.  Så jeg har vært mye frem og tilbake om jeg skal eller ikke skal bruke penger på nytt sett. Men for noen dager siden så snakket jeg med bonusmoren min og jeg nevnte dette med negler, jeg hadde blandt annet spurt kjæresten til M om hun visste om noen. Den damen hun visste om var ikke tilgjengelig så jeg planla egentlig å vente. Men så hadde da denne vakre damen bestilt gavekort til meg hos denne salongen her: https://www.facebook.com/Paradise-Nails-by-Rose-103848388117634 og jeg må si at jeg er kjempefornøyd så langt. Jeg tenkte at det er verdt et forsøk og det er en plass jeg kan anbefale. Vakre Rose som har drevet lenge med negler og klart at noen vil sikkert mene mye om mange ting når det gjelder negler men det er noe vi alle må velge selv. Jeg koste meg masse, og hun var effektiv og dyktig og helt klart at dette er et sted jeg kommer til å besøke igjen. Ja jeg vet at det er ganske så tidlig å si noe om varigheten på de, men jeg følte at dette var en som forsto hva jeg mente når det kommer til farge, og ikke minst lengden for det har ofte vært et problem, de har enten blitt for lange eller for korte og da har det jo ikke holdt kan man si. Så skal du ha en fin stund, hos ei som er lett å prate med og som virkelig lytter til kunden, kan jeg virkelig fra dypet av hjertet mitt anbefale denne salongen.

 

Med ønske om en god natt

Da håper jeg at dere som meg har hatt en flott dag i dag selv om det har vært veldig med vind. Jeg håper dere som jobber natt får en god natt og at dere kan puste lettet ut i morgen tidlig at atten ble så bra som dere kan tenke dere. Jeg vet at det er mange som ligger å vrir seg nå i hvordan man skal klare de utgiftene som er nå om dagen med strømmen som er dyr og jeg vet at det er mange som gruer seg til tiden fremover. Jeg kan ikke løse det for dere, og jeg kan heller ikke stoppe prisene men jeg kan si at jeg dessverre vet hvordan den følelsen er. Jeg håper dere alle kan stå opp i morgen og ta fatt på den dagen som venter oss. I morgen er det et viktig møte og så skal jeg teste ut et sted for å se om det er så  bra som de sier. Uansett, jeg kjenner at jeg grugleder meg til det møte fordi jeg skal på mange måter selge meg selv, altså selge en idee jeg har, så får vi håpe at det går bra. Uansett, sov godt

E det noe vits egentlig?

I går hadde jeg bestemt meg for å bare la den gå forbi, ikke bry meg rett og slett, men når samme type kommentar kommer inn for 3 gang, og avsender er den samme så gir jeg den kommentaren litt ekstra oppmerksomhet selv om den ble slettet men jeg vil like vel gjengi den.

” Jasså, du startet en spleis fordi du skal bli mer lagt merke til, jeg så at et par bloggere som faktisk ligger blandt topp 20, tagget deg og viste til at du startet spleisen. Det er jo så patetisk som det kan bli og jeg unner deg ikke en god dag og jeg kommer aldri til å være med å spre noe som du har vært med å starte, din jævla møkka kjærring, som tror at hun er en blogger- fy å skam på deg, du drar blogg lesings gleden ned!!!!!!”

Vanligvis så bruker jeg ikke kommentarer som grunnlag for innlegg, men jeg tenker som så at det blir et innlegg denne gangen basert på denne kommentaren, og en forklaring på hvorfor jeg ikke godkjenner slike tilbakemeldinger- selv om jeg nå ved å skrive denne kommentaren kanskje har godkjent den, men den ligger ikke i kommentarfeltet mitt. Men nok om det, jeg skal prøve å forklare hva jeg syntes om slike ting med ord som ikke gir blod på tann, men det er ord som idioti, tillittsdrepen, og mindre verdt. Jeg vet at jeg ikke er en blogger som kommer på listene over topp bloggere, og selv om det hadde vært tipp topp så er det ikke det som er viktigst for meg. Nei det at jeg kan bruke bloggen min til å skrive og dele de tankene, opplevelsene og erfaringene jeg har fått meg igjennom mitt straks 47 år lange liv er det som danner grunnlaget for min blogg. Jeg har heller ikke ønske om å måtte føle på dette å skrive innlegg hver dag, for av og til er det lett å få til mens andre ganger sliter jeg med å i det hele tatt få til en overskrift og i hvert fall et meningsfullt eller innholdsmeningsrikt innlegg, og jeg vet så alt for godt at det å komme på listen betyr at jeg legger et press på meg selv og det vil jeg ikke. Jeg har for mange baller i luften til det.  La meg også si det slik at nei grunnen til at jeg startet spleisen er jo bare tilfeldigheter, det var mange som snakket om det men få hadde mulighet og derfor sa jeg at jeg kunne ta det. Angrer jeg? nei tvert i mot og jeg er jo mektig imponert når jeg ser hvilken giverglede, og vi er jo over halvveis i innsamlingen av sum men i startgropen av spleisen. Jeg var faktisk ikke klar over at folk ville tagge meg i sine egne blogginnlegg, og jeg visste bare om 1 som tagget meg eller linket til meg. Klart at jeg er takknemlig for det men jeg har ikke bedt de om det. Og nei jeg startet ikke spleisen med fokus på egoisme og selvsentrert men for å få inn penger til en blogger som trenger dra hjelp til å vinne mot kommunen. Jeg syntes det er opp til en og enhver om de vil dele denne spleisen, men jeg syntes det er synd at dette går utover en annen person. Jeg har ikke tilgang til pengene når de blir utbetalt, jeg har ikke noe selviskhet og eget motiv for å hjelpe mammapåhjul/ Vivian. Jeg vet selv hvordan det er å jobbe mot noe som er stort og mer mektig enn en selv men jeg tenker at jo flere som står sammen jo bedre er det.

Jeg har tenkt litt på om jeg skal la vær med bloggingen min hvis det er slik at andre lider av at jeg har min blogg oppe å går men samtidig så tenker jeg at hvorfor skal andre få bestemme?! Nei dette er mitt, ingen andre og sjelden skriver jeg om ting som dette.  Jeg tenker at jeg har valgt min vei, min strekning i bloggverden. Men jeg kommer ikke til å si at det er nok nå. Og igjen jeg kommer ikke til å godta denne type kommentarer. Det er ikke sånn at jeg kun godkjenner kommentarer som er rosende og kun positivt men jeg mener at dette er slik man ikke skal finne seg i.

Over 40 000

Jeg la meg i går kveld etter å ha hatt en kjempefin dag og kveld. Jeg jukset med å feire dagen min en uke før tiden pga at L reiser hjem i dag, men også av en annen grunn. I går formiddag når jeg opprettet spleisen så satte jeg et mål på 100 000 kroner fordelt på 90 dager. Jeg visste at grunnlaget for innsamlingen eller formålet er det vel mer rett å kalle det for var utrolig bra og jeg visste at det var en sinnsyk givervilje der ute men….. vi passerte 40 000 https://www.spleis.no/project/192509 Helt fantastisk, og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk lov til å begynne denne spleisen, og jeg skal innrømme at det var som om luften gikk ut av meg når vi nådde de summene  vi gjorde når jeg la meg i går. Og enda er det ikke mer enn et døgn. Men det betyr ikke at vi lener oss bakover og slapper av, nei det betyr at vi enda jobber for å nå målet, vi jobber for å få fokus på dette og vi jobber….. videre med denne saken. Så fortsett å del spleisen. Jeg kjenner også at jeg blir fylt av en unik og kanskje ganske spesiell glede og ydmykhet og en ting er sikkert. Dette har vist oss at man trenger å stå opp for de som trenger der, for de som skal slippe å kjempe alene. Ingen skal måtte stå alene i kampen mot kommunen. Tusen takk

La oss hjelpe, la oss stå sammen og hjelpe en familie

Som jeg skrev i går er jeg i gang med prosjekt ” mammapåhjul.blogg.no” Altså det er vel ikke rett å kalle det for et prosjekt men likevel ja, fordi… jeg har i dag i samråd med Vivian og hennes familie startet en spleis og det handler om å samle inn penger til advokat. Jeg har derfor denne linken: https://www.spleis.no/project/192509

Hver krone teller, og supert hvis man i hvert fall kan spre denne videre. For jo flere som vet om dette jo større sjanse er det at vi kommer i gang. Jeg håper at dere som er bloggere, dere som leser blogger og dere som har viljen og ikke minst mulighet til å enten  bidra, eller i det minste spre budskapet videre kan gjøre det.

Jeg hater urettferdighet!!!!!

Hvem husker ikke fra den tiden der man var liten og skulle dele med søsken , den brusen som var og man sto å sjekket nøye at ingen av oss fikk mer enn den andre- man satte glassene tett ved siden av hverandre og det var som om man hadde lupe syn. Og jeg tenker at vi mennesker er født med en rettferdighetssans, hvor det er velig viktig at vi opplever en behandling med rettferdighet. Og hvem har vel ikke sagt ordene- ” det er urettferdig” når det var noe vi ikke fikk til. Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke er den eneste som har hatt det slik. Men det jeg skal skrive om nå handler om en urettferdighets behandling som ikke ligner sidestykke, det handler på mange måter om en kamp som er som David mot Goliat, men her er David et bilde på en familie og Goliat er en kommune som ikke ser sine egne innbyggere sitt behov men tenker at de vet best. De tror at de vet hvordan det er å være i denne familiens fottøy og bare kjører på med det som er deres egne meninger.  http://mammapåhjul.blogg.no Jeg har fulgt med denne bloggen en stund og jeg er evig takknemlig for at hun lar oss få et unikt innsyn i hvordan 3 små men likevel enormt kolossale bokstaver skulle endre hennes liv, og ikke bare hennes men også hennes famili. For med disse tre bokstavene ALS så forsvinner tydeligvis ikke bare livet hennes men også de rettigheter hun har, det å bli behandlet med respekt.  Nå har jeg gått en del runder med meg selv om jeg skulle bidra med noe for å hjelpe henne i kampen mot Goliat men etter mange dagers tenking og mye vurderinger frem og tilbake så ble det til at jeg bestemte meg for at ja jeg kan og ikke minst jeg vil. Jeg gjør ikke dette fordi jeg skal liksom være snill, nei jeg gjør det av en eneste grunn- JEG HATER URETTFERDIGHET OG UVERDIG BEHANDLING!!!!!  og nei jeg gjør det ikke for å klatre på listen inne på blogg.no heller. Jeg strekker ut en hånd fordi jeg vet hvordan det er å kjempe mot et system men min kamp var ikke i nærheten av det som Vivian og hennes familie opplever. Jeg beundrer Vivian fordi hun ikke gir seg selv om hun åpent forteller at den motstanden hun opplever nå virkelig drar henne ned i kjelleren. Så hvorfor skal jeg hjelpe en tilsynelatende ukjent person  med å ta opp en kamp? Det handler om å være medmenneske, å bry seg om andre. Vi har jo lært dette igjennom nesten 2 år at vi må ta vare på hverandre. Og bry oss om andre. Dessverre ser det ut som Kommunen Bergen har glemt dette, de har en tedens til å trenere og sørge for å satse på at Vivian gir seg først. Men vi er mange som står i ryggen deres. Jeg skal være med å kjempe for at de årene Vivian har igjen skal hun kunne nyte  og ha utbytte av. Ikke oppleve at hun må kjempe mot noe som er langt større enn henne. Nok er nok. Nå holder det.

Jeg tok et valg

Da er det kveld og denne dagen har gått så som så, jeg sov dårlig i natt fordi det var ikke mer enn 1.9 grader i natt og vi hadde litt for tynn dyne, så man kan si det sånn at den andre dyna er funnet frem. Men jeg har kommet meg igjennom denne dagen også, det er ikke mer enn 5 grader nå så det blir litt kjølig i natt også. Men igjen det er jo oktober. Jeg har lyst til å skrive et innlegg om dette å ta valg. Jeg har jo skrevet tidligere innlegg om at vi alle blir stilt ovenfor valg hele tiden og at det er ofte kun oss selv som kan ta de avgjørelser vi gjør. Men det viktigste er at man står for det man velger ikke sant? Når jeg startet å blogge for lenge siden så var det slik at jeg var ganske så syk av ME og jeg hadde mesteparten av tiden i seng, kroppen min tålte 30-45 min data om dagen og noen av disse minuttene ble brukt til å blogge om denne J***** sykdommen. Jeg fikk etter hvert mulighet å prøve medisin som både var kostbar og ikke så lett å få tak i. Og det medførte at livet mitt snudde på flekken, vel ikke fullt så raskt da men det ble en betraktelig endring sakte men sikkert og man kan si det sånn at livet vendte tilbake.  Og i det siste året eller 3 så har jeg hatt det ganske så bra jeg har vært symptomfri og okay noen ganger har jeg nede tid men da har det vært fordi jeg har blitt syk og da kommer symptomene tilbake men jeg blir rask fri. men valget, hvilket valg sikter jeg til i overskriften? JO jeg har noen ganger fått ganske så brutale meldinger/ kommentarer på at jeg ikke lengre kan si at jeg har ME, at jeg sikkert aldri har hatt den sykdommen og at jeg egentlig er lat, fordi det virker som om alle kjenner noen som har ME og de er alle mye sykere enn meg. Og jeg har noen ganger fundert på om jeg ikke burde skrive at jeg har ME eller at jeg ikke skal eller bør skrive om de gode dagene, og hva jeg klarer. Men ikke glem at dette jeg gjør hadde jeg ikke klart hvis ikke jeg hadde fått medisinen den gangen. Jeg har prøvd å ha åpent kommentar felt men det er ikke noe jeg velger videre, da det drar meg ned. Og husk at det som jeg viser er ikke alltid hele bildet.

 

Et eksempel er dette. I går var jeg på treningsenter, for 1 gang på veldig lenge og jeg kjente det ikke der og da, men jeg tok det veldig pent. Da det i natt var kaldt så ble det at jeg ikke fikk varmen i meg fordi jeg var sliten og øm. Da blir det som dette bildet:

Jeg gav meg selv et løfte når jeg lå i seng kjempelenge da sykdommen herjet som verst at den dagen jeg er ” frisk” nok så skal jeg nyte livet til det fulle. Men jeg tenker også at det er stort sett gode dager og hvorfor skal jeg ikke skrive om de? det er jo slik at sykdommen har tatt mer enn nok plass i livet mitt, og jeg har vært lengre syk enn jeg har vært frisk i de årene jeg har levd.. Men hvem er det som skal bestemme om jeg er en skam for ME syke eller at jeg ikke kan skrive om de tingene  jeg mestrer? For det er en ting vi ikke må glemme, en ting vi må se helheten i, jeg kjenner min egen kropp og for meg er trening terapi, kanskje aller mest for psyken min. Jeg vet hvor mye jeg har mistet og klart at jeg kan ikke ta de årene igjen og det er ikke det jeg jobber med, men jeg jobber med å finne meg selv, jeg jobber med å sette fokus på mer enn bare drittdager, for jeg vet dessverre av erfaring at de kan komme og vil nok mest sannsynlig komme tilbake men jeg gir meg ikke. Jeg koste meg i dag med te og levende lys mens L sov, de andre hadde reist på jobben. Jeg hakket tenner og jeg fikk ikke varmen i kroppen men jeg koste meg med tekoppen og kjente at sakte men sikkert ble det litt varmere i meg. Og jeg kjenner at jeg er klar for en ny dag i morgen. Jeg har tatt et valg, jeg har tatt valget om at jeg skal gå fremover og ikke bakover. Jeg skal ta det som det kommer. 

Du må gi for å få

Helt fra den spede barndommen hos blogg.no og andre blogg plattformer har det handlet om å skrive noe, og håpe at folk leser det man skriver og at de gjerne legger igjen en kommentar. Det er sånn at jeg syntes at bloggverden har endret seg, på mange måter til det verre men også den andre veien. Og jeg tror jeg tør å si at flere av d som blogger nå ikke er sånn 14+ rosa bloggere men også voksne mennesker som tør å slippe oss leser innpå seg, som deler ikke bare glansbilder men også knapper. Mange av bloggene er ikke lengre kun om sminke, negler, og hår og det aller siste innen mote, men at de gir mer av seg selv. Mange skriver om gode og dårlige dager, helse og sykdom mens andre er nok en mer anelse høyre ekstreme og ikke skjuler at de er redd for innvandring , annen religion enn den vi har hatt i Norges land i de årene vi har hatt kristendommen her, men heldigvis er det bare et ekstremt lite antall. Andre har ikke grenser for hva de legger ut, og dette er noe som gir de lesere og som igjen generer penger, pga antall klikk de får. Og det er jo slik at det er jo ikke vi som lesere som kan bestemme hva de skal legge ut selv om man i mange tilfeller  har sett at blogger legges ned pga massiv kritikk. Så kan man jo spørre om den kritikken er berettiget eller ikke. Jeg tenker at det er noe man selv må bestemme og ikke la andre bestemme selv om man ofte kan miste grensen av synet og noen må minne de på det. Men det er ikke slik at det alltid er like lurt å legge ut ting og kanskje ikke når det kommer til barn. Jeg vet elv at jeg har skrevet for mange ting om barna mine men jeg har ikke lagt ut bilder av de i denne bloggen……. eller jo det har jeg men ikke noe som er gjenkjenningsbart. Det er jo også sånn at jeg har bilde av de på sosiale media og siden jeg legger ut ” reklame” for bloggen min i grupper på Facebook så vet jeg at jeg kan oppleve at noen sjekker de ut men jeg har likevel vært forsiktig mener jeg selv da.

Nå er det ikke nødvendigvis dette jeg skulle skrive om, fordi jeg har ikke behov for å si mer om det men jeg har et par ganger fått melding om at jeg har skrevet at jeg vil ha lesere men at jeg ikke er så flink til å kommentere på andres sine blogger og at man må gi litt for å få. Og det er jeg helt enig i. Jeg har lest en mengde blogger og jeg innrømmer at jeg av og til er fristene å bare legge igjen en ” så fint skrevet, eller så fin blogg” men jeg føler at det ofte er ikke nok.  Men la meg forklare. Jeg kan lese et innlegg, og så når jeg skal kommentere, da jeg syntes at det er et bra svar jeg har i hodet mitt så er det slik at min hjerne av og til e som denne her:   Og jeg mister fort tråden i det jeg skulle si som kommentar eller at jeg ofte sliter med det samme når jeg skal skrive egne innlegg, de ordene jeg tenkte blir borte på veien. Og det er irriterende og kanskje vel så håpløst som jeg kjenner det som. Jeg kan ikke noe for det men jeg pleier å si at hjernen min tar ferie  av og til og kanskje mest når det ikke passer, hehe. Men men jeg vet jo at for å få kommentarer må jeg gi kommentarer rett og slett. Hva med deg? ER du flink å gi tilbakemelding på det som du leser?

Psykisk helse er viktig

I dag søndag så markeres Verdensdagen for psykisk helse, dette er en markering som foregår hver eneste år den 10/10 og jeg  har litt lyst til å sette fokus på psykisk helse. I mange år så var det å ha det vondt psykisk noe som man skjulte, man turte ikke si at man ikke hadde det bra fordi…. man visste at man ble sett rart på og man var redd for å havne på utsiden. Mao man gikk rundt med en slags

der man ikke ville at noen skulle se hva som skjulte seg under. Det er ikke så mange år tilbake at man ble sperret inne på lukket avdeling og man følte seg bare som et nummer og ikke at man hadde en identitet. Man ble glemt. Og mange har ikke turt å be om hjelp til de vonde tankene fordi de er redd for å bli stemplet. Så hva skal til for at man endrer dette? Vel det første av alt, man må rette fokus mot at man tør å spørre om hvordan noen har det, og at man tar seg tid. Det er noe av det verste som er, at man får spørsmålet, ” hvordan har du det egentlig” og så har de ikke tid til å lytte. Jeg mener at hvis man spør må man også ta seg tid til å lytte. Noen ganger har man kanskje kollegier som er lenge borte fra jobb og man er litt usikker på hvordan de har det, hva med å ta en telefon til de eller en sms eller stikk innom. Kanskje er alt de trenger at noen strekker ut en hånd eller at noen bryr seg, og da mener jeg på ekte, ikke noe piss liksom. Men hva  hvis man ikke vet hva man skal si?  Vel det er ikke så mye som skal til, men det å vise at man bryr seg, at man er der og at man verken dømmer eller fordømmer eller latterliggjør den personens tanker og følelser. I år er det jo også satt et tema på årets markering som har knyttet bånd til Pandemien- nemlig “Livet under og etter pandemien” og det er jo et viktig tema. Vi vet jo at det var mange som syntes at det var grusomt under nedstengingen, de fleste tilbud utgikk, og folk ble stående alene. Samtidig var det mange som syntes det var deilig fordi de var plutselig ikke alene, eller de var liksom ikke annerledes. For det er ikke noen som helst tvil om at man setter ensomhet/ psykiske lidelser i samme boks, da det henger ofte sammen. Jeg vet at det er mange som syntes det er skummelt at de nå skal være tilbake, mens resten av samfunnet jubler og fester og nyter det åpne samfunnet, mens andre føler at de står enda mer alene. Så hvorfor skal vi bry oss om andre? Eller la meg stille det annerledes- hvorfor skal vi ikke bry oss? Vi vet at det er noe vi må ta tak i ting som psykisk helse skal ikke ties i hjel. Jeg innrømmer glatt at jeg har kjent på mange følelser og runder med meg selv igjennom årene, og jeg skammer meg ikke for å si at jeg syntes det kan være tungt noen ganger, spesielt i de periodene der sykdommen min gjør at jeg blir sengeliggende. Og når husarbeidet venter men kroppen orker ikke, da går det løs på psyken og man kjenner at man føler seg enda mer nytteløs og mindre verdig. Men jeg kommer aldri til å slutte å snakke om psykisk helse.  Jeg har kjent på kroppen hvor mye psykisk lidelse kan prege, og jeg vet at dessverre er det fremdeles fordommer.  <det er jo mange som mener at man må ta et ansvar selv, for egen psykisk helse, og det er mange som mener at det er noe som ikke angår andre men psykisk helse angår oss alle, fordi den kan ramme alle enten man er gammel eller ung, rik eller fattig. Mitt ønske er at vi alle skal bry oss og ikke slutte å bry oss om de rundt oss. Og at man ikke skal kjenne på en skam for å be om hjelp og at man gir folk respekt for at de tør å be om hjelp og fordi folk er åpne om psykisk lidelse.