Ikke la barna bli den tapende parten

Når man finner sin partner og man med tid og stunder får barn så ser man jo ikke for seg at man skal gå hvert til sitt. Man tenker jo ikke på at det ikke skal vare, stort sett ikke. Men av og til skjer det hendelser som gjør at man som par og foreldre ikke kan holde sammen, dessverre, og man tenker at det er da man skal sette fokus på barna. Det er jo de som er den parten som står svakest.  Men man vet at noen foreldre mister helt hodet og glemmer det, og kun skal sørge for at ens egne behov blir dekket. Men hva med ungene? Ofte blir de en hvor foreldrene drar de til hvert sitt. Og det er synd at man bruker barna til et slags kampvåpen. Jeg har selv stått i det, og det er så sinnsykt lett å ikke se de andre sine behov men kun sette seg selv på 1 plassen. Det er jo ofte slik at man velger å overse eller overhøre barnas ønsker fordi det som oftest også handler om økonomi. Det er jo slik at barna på mange måter byttes mot penger og det er jo ikke sånn det skal være  og man lar ofte også barna få sin vilje når det gjelder materielle ting fordi man ønsker at ungene skal foretrekke den og ikke ville dra til den andre parten, for da kan man være den ” kule” foreldreparten. Men ungene ønsker ikke materielle ting, de ønsker tid og tilstedeværelse av foreldrene, og ikke minst at foreldrene kan samarbeide og sette de i hovedsete. Men dessverre er det alt for lett å bruke de som en brikke. Og det er jo ikke slik det skal være.

Men samtidig vet man at foreldre søker trøst hos andre og råd hos andre, og ønsker jo at andre skal være enige i de valgene man tar. Men kan man som venn å litt fornuft inn hos den foreldre man har mest kontakt med? Håpet er jo virkelig ja men jeg vet selv at det er slik at man kan stå som venn å ta side i en slik krangel. Men la oss som venner som opplever dette, at ungene er de som skal vinne, ikke foreldrene.  Og jeg har i den siste tiden stått i en slik krig, og jeg vet at jeg har gjort motsatt av hva jeg sier men jeg har også satt ned foten og sagt at jeg vil ikke ta side med dere lengre, jeg er på ungene sin side. Nå er deres unger 12, 8, 6 og jeg ser hvor fortvilet ungene er. For alt de ønsker er at foreldrene skal være venner, og at de får lik tid med begge to. Og det er det man skal jobbe med, at de ser galskapen i det som de gjør. Men det er som sagt viktig at man sier at nok er nok. Hva tenker dere rundt dette? Har dere stått oppi noe slikt?

Jeg kjente tårene komme

Jeg så på glasset, jeg var frustrert og irritert. Jeg visste at jeg kan klare det men dessverre er det slik at når andre skal bedømme det, vel da er det som om det knyter seg i magen min, og jeg kjenner kvalmen komme. Og et øyeblikk vet jeg at jeg er på feil plass, eller feil hylle, men jeg har bestemt meg, jeg skal klare det. Ja for hvorfor skal jeg ikke det liksom? Hvorfor skal jeg egentlig forvente av meg selv at jeg mislykkes? Eller er den hele og fulle sannhet at jeg egentlig ikke burde…. jeg vet ikke.  Men en lenge etterlengtet drøm kom sakte men sikkert frem, jeg hadde hatt den liggende langt bak, men kall det for min bucket list. Jeg fant ut at jeg skulle ta frem de gamle kunstene jeg hadde hatt en gang for mange år siden, jeg skulle konfrontere min ene frykt og det er folk som er på byen. Og hvor treffer man de? JO på en pub, og siden jeg ikke er en som drikker så skal jeg følge en liten drøm, eller et ønske, jeg skal bli bartender. Men tilbake til glasset. Jeg gjorde som jeg trodde var rett, leste oppskriften nøye men likevel så fikk jeg ikke den 100% perfekt. Nå må det sies at det er 24 år siden jeg sto bak en bardisk og jeg har ikke rørt ” jobben” etter det. Men dette var også den første dagen på et kurs, så jeg må bare lære meg å senke forventningene jeg har til meg selv. Jeg vet at jeg trenger litt mer tid enn de andre på kurset, jeg vet at jeg ikke blir den raskeste bak baren når jeg er på jobb. Men betyr det at jeg skal gi opp? Absolutt ikke.  Men det betyr at jeg pugger oppskriftene og den infoen mer enn kanskje de yngre trenger, jeg vet ikke. Men det er slik at jeg slett ikke skal si allerede nå at nope dette er ikke noe for meg. Jeg har funnet ut at det er slike ting og erfaringer man vokser på, og selv om jeg ikke selv drikker så betyr ikke det at jeg ikke kan jobbe med det.

Endelig kan jeg si at jeg har funnet plassen. Endelig er det som om jeg har våknet og funnet min hjertero. Endelig…..Jeg tror at jeg i den siste tiden eller kanskje kun de siste dagene har blitt mer trygg på meg selv eller at jeg tør å stå for den jeg er, og at jeg er tryggere i rollen som meg

Endelig kan jeg si at jeg vet at jeg har en verdi, at ingen kan trykke meg ned, ja selv ikke meg selv kan trykke meg ned. Jeg kan aldri bli en annen enn jeg er i dag, jeg kan bli meg voksen og det er jo en livslang prosess, for man vokser jo etterhvert som man eldres. Men jeg har sluttet å omgås mennesker som kun er ute for å lete etter feil. Og for meg handler det om at jeg vet at jeg verken er bedre enn andre eller perfekt. Og tro meg, jeg vet godt at jeg ikke er det, nei så langt i fra. Men jeg har lært meg til at man kan enten sette seg ned å deppe eller man kan velge å si at Okay jeg skal klare dette og jeg skal se på hver eneste liten ting som en erfaring.

Vi har snakket oss i mellom om hvorfor vi trives bedre her vi bor nå enn der vi selv eide. Og svaret er at vi trivdes der helt til vi utvidet. Da forsvant det trygge og gode fordi vi hadde trøbbel med alle som var en del av byggeprossessen, med utbygger folka og søknadene i kommunen. Og selv om huset vi bor i er eldre, og kanskje ikke så vedlikeholdt utvendig  så….skaper vi oss et hjem. Og i går var det som om noe skjedde med meg, en følelse av at jeg har surret for mye, jeg har vært på en måte borte eller ikke meg selv rett og slett. Har en følelse av at jeg endelig har funnet meg selv. Men man man si det da  en alder av 47 år at man først nå har funnet seg selv? Ja jeg tror det. Jeg har vel på en måte oppdaget at jeg har tatt mer oppgaver på meg, og at jeg rydder mer luft rundt oss eller meg. Men jeg har også bestemt meg for at frykten ikke skal få holde meg tilbake jeg vet at det er mange tanker om diverse ting, men hvorfor skal ikke jeg få skrive og dele de tankene jeg har? Klart at jeg skal dele med respekt men jeg skal likevel hoppe i det og tørre å gi av meg selv. Endelig har jeg funnet den tryggheten og trukket den konklusjonen. Så får vi se hva det er som dette ender med

Den nye drømmen i hus

For en del år tilbake så kjøpte vi en drømmesofa, eller det var min manns ønskesofa- jeg så en annonse på facebook, i en av de kjøp og salg gruppene og vi heiv oss rundt, den var over 30 år gammel når vi kjøpte den, tror det var sånn 36 eller noe. Men hallo vi snakker om Chesterfield liksom. Og den var dyr når vi kjøpte den, og den var knallgod, det innrømmer jeg glatt. Vi var bestemte på at det ikke skulle hund i sofaen…. vel det varte kanskje 1 dag. Ja jeg innrømmer at det var svakhet der altså. Men men vi passet på den og var forsiktige, men den ble jo eldre og det var slik at til slutt var den slitt, og noen steder var den begynt med hull mens andre steder hadde det revnet. Planen var å bytte det skinnet men når det koster sånn 10 000 kr å bytte på en pute, vel det ble at vi bestemte oss for at det har vi ikke sjans til enda, men vi tok det ikke sånn veldig seriøst. Og vi er heller ikke så supernøye på det. Men så er det slik at Renate ( min manns x samboer) viste at vi eller mest jeg kunne tenke meg en ny sofa, og i går sendte hun meg en link til en annonse på finn, jeg heiv meg rundt, sjekket den ut og så sendte finn koden til mannen min som var på jobb, og han sa okay….. så jeg var evig takknemlig når jeg fikk adressen til henting. Og i går ettermiddag kom den i hus( Beklager alt rotet) Men denne er perfekt for oss, og faktisk i skrivende stund er det en som ligger der og snorker. Hehe. Og den er så god å sitte i, den gav oss en følelse at det var en sofa som var på høyde med Chesterfield.  Og vi ble faktisk kvitt den gamle- jeg satte den ut og så var den vekk, det var en dame som hentet den, og hun skulle ha den i stallen så det var en vinn vinn sak der.

I dag var jeg også på gjenbruken, vi har en gjenbruksbutikk som nærmeste nabo og jeg var på jakt etter en kopp, som jeg kunne ha å nyte en kopp te. Og jeg elsker kopper av ulike typer. I dag fant jeg disse her-2 stykker med tallerken/ tefat kostet meg hele 40 kroner. Så det var ikke en kjempesum, og btw det var med et lysfat men det har jeg ikke bilde av nå, da det er i en annen etg i huset.  Så nå har jeg planer om å komme meg i dusjen og så legge meg. Sove godt

Grensene er flyttet

Av og til føler jeg at hjertet renner over av eller med ting jeg vil si, men det er akkurat som om ordene bare stopper opp. Det er som om noe holder meg tilbake. Da jeg begynte å blogge for mange år siden så var det som om jeg mer eller mindre blogget uhemmet( det er ikke en blogg som eksisterer lengre) og jeg tekte vel ikke over konsekvensene av det jeg skrev om. Jeg hadde liksom ikke noen sperrer. Nå er jeg blitt mer voksen og tenker vel kanskje mer over det jeg skriver, fordi jeg vet at det kan slå tilbake på meg selv og de rundt meg blir såret. Men det gjør jo også at mye av det jeg vil skrive om ikke lar seg gjøre fordi jeg er redd for å såre de rundt meg. Samtidig tenker jeg at jeg har jo noe jeg vil dele og formidle.

Mye av grunnen for at jeg begynte å blogge igjen etter en del år med pause og en ny blogg er jo at det å skrive har alltid vært en terapi for meg, for ved å skrive dagbok, om man kan si det sånn men også andre ting har gitt meg en slags trygghet og en vei ut av denne pålagte stillheten jeg gav meg selv. Ingen andre enn dagboken min og notatene visste om det jeg gikk igjennom. Forskjellen er jo at i stedet for å gjemme bort det man skriver så vil man dele det med andre. Og man vet jo at i enkelte nettforum kritiseres bloggere og andre som er i sosiale media at de deler for mye, kanskje mest når det er snakk om barna sine.  Men men ingen er perfekte kan man si. Så hvor står jeg hen i dag. Jo i den tiden jeg har blogget så har jeg delt oppturer og de tingene som ikke har vært helt optimalt, men jeg innrømmer glatt også at jeg kanskje har slettet litt for mye , men dessverre kan jeg ikke få det tilbake.  Men for meg er bloggen kun en hobby og ikke en inntekt og da er det litt lettere å ta seg en pust i bakken og ikke måtte oppdatere hvordan det er til en hver tid. Livet endrer seg nesten hele tiden og man tar en ny retning, og man sjanser på at det man klarer det klarer man. Samtidig som jeg har fått venner innenfor bloggverden så har jeg også fått meg fiender (om man kan kalle det for det) Jeg har fått kritikk fordi jeg har skrevet sannheter og jeg har fått høre at jeg er feig som ikke har åpent kommentarfelt. Men mest av alt har jeg lært mye om hva jeg kan og ikke kan dele. At det å ha den form for oppvekst jeg hadde er noe man bør snakke om mens andre mener at den er for gammel til å dele , at det er sånt som ikke ville skje i våre dager, tja sannheten er at det skjer i våre dager. At jeg ikke kan skrive alltid det jeg ønsker å skrive men jeg velge å leve med det. Men en dag skal jeg skrive akkurat det jeg føler for og ikke bry meg om at andre mener at jeg skaper vondt blod. For jeg skal en dag skrive sannheten om det jeg har opplevd, ikke at jeg har løyet men jeg har en del på hjertet jeg vil si.

 

 

 

Siste innspurt på spleisen.

Kjære alle sammen. Jeg vet at jeg burde vente med å skrive dette innlegget men jeg skriver det så postes det i morgen, ikke i kveld. I dag har jeg hatt en liten samtale med Vivian eller mammapåhjul om dette prosjektet slåss og overvinn Bergen kommune, ja jeg satte navnet på det, og litt frem og tilbake er jo ikke slettes like langt men vi har sammen besluttet å stoppe spleisen om 4 dager. Grunnen er jo som hun skrev advokat og man vet jo at advokater ikke jobber gratis og at det er jo fullt forståelig men siden det er som det er så er det nå blitt slik at spleisen vi startet https://www.spleis.no/project/192509 ikke blir så langvarig som jeg satte. Jeg håper at vi kunne ha fått inn litt til selv om det er en formidabel innsats som er lagt ned. Tror verken Vivian og hennes familie eller jeg kunne drømme om at det ble den summen det ble. Det var jo derfor jeg ikke satte stoppen før i Januar men det er slik at jeg har enda en tro på at målet kan nås. Det er jo blitt mye, mye kortere til mål enn jeg planla men slik det er nå er jo det viktigste at det er på gang. Jeg håper og tror at Bergen Kommune faktisk innser galskapen og lar det gå rettferdighet i dette her men jeg har dessverre ikke noen tro på det. Jeg har sagt det før, jeg er fra dypet av hjertet mitt super takknemlig for at jeg fikk starte dette her og hjelpe til med å dra ballen i gang men uten giverne, dere så hadde det ikke gått. Så i dag er det over 77000 kr. Klarer vi å nå målet?

47 år og en fantastisk nyhet på dagen i dag

Ok dette blir et litt sånn merkelig innlegg men jeg skal prøve å ha litt fornuftig i det haha. Jeg våknet ti verdens beste epost i dag. Innholdet i den gjorde at jeg spratt opp av sengen og var så klar helt til jeg leste hele, da kunne jeg legge meg igjen men bare i 10 min fordi jeg skal ut å spise lunsj med min” søster” og det blir superkoselig. Og så skal jeg kanskje bake en kake, fordi I dag har jeg fødselsdag. Jeg fyller 47 år. Nei jeg har feiret den dagen i forrige uke og i  dag har jeg ikke lyst til å gjøre noe ut av den annet enn lunsj. Jeg er ikke redd for å bli gammel, men jeg innser at jeg kunne ha gjort så mye mer ut av livet mitt enn jeg har gjort. Men jeg har nå satt meg som mål å gjennomføre de små tingene jeg jobber med. Og det er her eposten kommer inn  i bildet. Jeg har denne uken vært  på 2 jobbintervju , de siste var i går, og den  fikk jeg svar på med en gang, og det var positivt svar der mens den andre , som jeg var tidligere i uken var det jeg egentlig skulle få svar på først neste uke, og jeg regnet med at det ikke ble det svaret jeg håpet på men jo da jeg fikk jobben der også.

Begge er lokalisert i sentrum, så det blir tog på meg i hvert fall den ene veien, men det gjør ikke noe selv om jeg blir veldig togsyk men jeg blir vel vant til det også,  men jeg kan jo komme i den situasjonen at jeg må velge, fordi jeg kan ikke risikere å jobbe alle helger, tross at har jeg jo en familie også som jeg vil ha tid sammen med.  Jeg  skal uansett vente å se hva jeg ender opp med. Jeg har sagt ja til begge men den ene kan jeg på mange måter bare melde meg på vaktene mens den andre blir faste helger. Jeg trenger jo inntekten så det er jo greit at det blir litt muligheter.  Jeg tenker at jeg får vente å se.  Men i dag skal jeg i hvert fall kose meg med lunsj og en god jente prat.  Håper  bare at været gir seg. Jeg skal uansett ta det som det kommer og nyte det.

Nesten i mål.

Men nesten tar ingen mann av hesten …. eller noe sånt. Jeg husker ikke ordrett hvordan det er det ordtaket eller den ordlyden men jeg tenkte at jeg skulle oppsummere litt her, nå har ikke jeg snakket med mammapåhjul, eller vår kjæres Vivian om dette innlegget men jeg tar likevel sjansen, lettere med tilgivelse enn tillatelse hehe, som jeg ikke trenger.  I løpet av 4!!!!! dager, så har alle dere fantastiske menneskene vært med å samle inn nesten 71000 kroner!!!!!! What liksom, helt fantastisk og jeg er så utrolig stolt av dette prosjektet.  Ikke at jeg ser på Vivian som prosjekt men denne kampen hun kjemper er jo et prosjekt i seg selv.  Når jeg skulle lage spleisen så måtte jeg jo finne et beløp og jeg tenkte at det er ikke mulig at vi kan sette mer enn 100 000 nå ( og det kan jo økes) så det var den summen jeg satte.  Nå vet vi jo at advokater ikke er veldig billige men jeg håper og tror at vi kommer et lite stykke på veien.  Vi er 29000 kroner unna målet- eller delmål, kommer litt an på hva som er resultatet underveis. Jeg må si at jeg er rørt og på mange måter nesten litt stum over den innsatsen alle har. Vi vet jo at de som er hovedpersonene her fordi jeg mener at dette er ikke bare en kamp Vivian kjemper for seg selv alene men også hennes fantastiske mann er en del av dette 2 spannet, har jo vært på et møte i dag og jeg håper at det er en liten sjans for at kommunen faktisk innser hva som er kalde og brutale fakta. Men så tenker jeg” Kan vi klare de siste 29000 kronene? https://www.spleis.no/project/192509

Jeg vet at mange har gitt det som de har til overs, og det de kunne gi. Jeg fikk en mld av en som hadde kunne kun gi 15 kroner. Og vet dere, hver eneste krone teller i denne saken her. Og det som er nesten like viktig som å bidra er å dele. Så igjen håper jeg at man skal ville dele denne saken her, det er en grusom trist sak, og i utgangspunktet skulle ikke dette være nødvendig.  Alle har rett til å beholde sin menneskeverd og rettigheter og det burde være særlig innenfor helse men ja dere kjenner til historien. Og som andre har sagt , dere som ikke kjenner til historien og bakgrunnen til hvorfor det er som det er, gå inn å les bloggen hennes. https://mammapaahjul.blogg.no/  Det er mange fantastiske blogger men denne bloggen gjør noe med deg, tro meg.  Så da tenker jeg at jeg runder av med dette og så tar jeg kvelden, så snakkes vi plutselig

Verdens beste service

/Reklame men ikke spons/

I går kveld tikket det inn en epost fra en ukjent sender, og jeg oppdaget at noen hadde sendt meg gavekort på negler. Jeg har jo vært mye frem og tilbake og det har ikke alltid vært like vellykket, det ender med at jeg blir så frustrert og irritert at jeg tar de av etter bare e dag eller 2.  Så jeg har vært mye frem og tilbake om jeg skal eller ikke skal bruke penger på nytt sett. Men for noen dager siden så snakket jeg med bonusmoren min og jeg nevnte dette med negler, jeg hadde blandt annet spurt kjæresten til M om hun visste om noen. Den damen hun visste om var ikke tilgjengelig så jeg planla egentlig å vente. Men så hadde da denne vakre damen bestilt gavekort til meg hos denne salongen her: https://www.facebook.com/Paradise-Nails-by-Rose-103848388117634 og jeg må si at jeg er kjempefornøyd så langt. Jeg tenkte at det er verdt et forsøk og det er en plass jeg kan anbefale. Vakre Rose som har drevet lenge med negler og klart at noen vil sikkert mene mye om mange ting når det gjelder negler men det er noe vi alle må velge selv. Jeg koste meg masse, og hun var effektiv og dyktig og helt klart at dette er et sted jeg kommer til å besøke igjen. Ja jeg vet at det er ganske så tidlig å si noe om varigheten på de, men jeg følte at dette var en som forsto hva jeg mente når det kommer til farge, og ikke minst lengden for det har ofte vært et problem, de har enten blitt for lange eller for korte og da har det jo ikke holdt kan man si. Så skal du ha en fin stund, hos ei som er lett å prate med og som virkelig lytter til kunden, kan jeg virkelig fra dypet av hjertet mitt anbefale denne salongen.

 

Med ønske om en god natt

Da håper jeg at dere som meg har hatt en flott dag i dag selv om det har vært veldig med vind. Jeg håper dere som jobber natt får en god natt og at dere kan puste lettet ut i morgen tidlig at atten ble så bra som dere kan tenke dere. Jeg vet at det er mange som ligger å vrir seg nå i hvordan man skal klare de utgiftene som er nå om dagen med strømmen som er dyr og jeg vet at det er mange som gruer seg til tiden fremover. Jeg kan ikke løse det for dere, og jeg kan heller ikke stoppe prisene men jeg kan si at jeg dessverre vet hvordan den følelsen er. Jeg håper dere alle kan stå opp i morgen og ta fatt på den dagen som venter oss. I morgen er det et viktig møte og så skal jeg teste ut et sted for å se om det er så  bra som de sier. Uansett, jeg kjenner at jeg grugleder meg til det møte fordi jeg skal på mange måter selge meg selv, altså selge en idee jeg har, så får vi håpe at det går bra. Uansett, sov godt