Hvis jeg kunne reise tilbake i tid.

Hvis jeg kunne reise tilbake i tid hva ville jeg gjort? Nå er jeg snart 47 år gammel og føler vel at jeg kunne kanskje gjort mer med livet mitt enn jeg har gjort, selv om jeg har reist i mange av verdens land, så er det slik at jeg ikke har fått gjort alt jeg kan tenke meg. Men jeg er nå likevel fornøyd med det livet jeg har i dag, så hvis jeg skulle reist tilbake i tid så ville jeg likevel ha beholdt den livsvisdommen jeg har opparbeidet meg til nå, men ikke noe mer enn det. Ting kunne vært gjort annerledes. Men jeg ville likevel ikke ha gjort alle ting på nytt. Kunne jeg rist bakover i tid i historien så kunne jeg tenke meg å møte mange av de store filosofene vi har hatt igjennom tiden. Men jeg har ingen tidsmaskin, så det går ikke. I dag er jeg litt filosofisk og tankefull fordi jeg har hatt en dag fylt med mye elendig innhold og jeg har ikke den beste dagen men jeg har ikke tenkt å la det ødelegge for meg. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ta hver dag som den er, og jeg har planlagt at den dagen jeg har i dag ikke skal ødelegge for dagene i morgen eller noe som helst sånn. Egentlig når jeg tenker meg om så

For de dårlige tankene. Jeg skal rett og slett børste de av meg fordi jeg ikke har et behov for å ha det dritt i topplokket. Så stopp på det.

Er det så lett? Jeg skulle ønske at jeg kunne si at ja da så klart men det er det ikke, men jeg tenker at mange av de tankene jeg har styrer jeg selv, og derfor er det lettere å bytte over til et annet spor. Så derfor tenker jeg at jeg har 2 valg. 1) Enten sette meg ned å deppe eller 2) Kose meg med plantene mine og satse på at det vil gå bra dette også. Sånn er det når gode venner sliter, man tenker litt ekstra på de.

562 dager

I 562 dager har vi og resten av verden levd i en egen verden hvor vi har hatt av og på stenginger, regler om for mange var ikke lett å forstå seg på, og mange har fått livene sine endret. Noen har vært totalt i opprør mot denne rigide regelverden vi har levd i og mange har nok syntes at det til tider har vært veldig strengt, ja kanskje for strengt. Såååå kom den redningen vi håpet på, nemlig at det ble en vaksine tilgjengelig og etter som dagene og ukene gikk så kom det ikke bare 1 men både 2 og tre tilgjengelige typer og man kjente vel et håp i kroppen. Mage av de eldre hadde levd under det at de ikke kunne klemme noen eller være sammen med noen, og det var max grenser for hvor mange man kunne være sammen. Og folk overholdt de reglene nok. Alle ville vi få en stopp for denne dritten, vi ville alle ha en normal hverdag der vi kunne leve så mye vil ville. Men tiden varte og rakk og det tok sin tid men og ofte så vi en liten glimt av håp før det ble slukket når man høre at smittetallene ikke synker men øker igjen. Og jeg er sikkert ikke den eneste som håpet at det skulle bli bedre, og det ble jo det. Hvem av oss har ikke fått med oss åpningen av Norge i helgen. Norge ble gjenåpnet og mennesker festet. Jeg unner de det, men jeg kjenner samtidig på dette med at jeg var glad for at jeg kunne gi vennene mine en klem, jeg var glad for at jeg med god samvittighet kunne gi mamma en klem for jeg har ikke gjort det på lenge selv om vi begge er vaksinerte og hun hadde Covid-19 i påsken. Men samtidig sitter jeg med en frykt i meg, jeg er redd for at vi igjen skal få en kjempebølge av smitte og vi må igjen stenge ned, og igjen blir det som vi er tilbake til start, og jeg håper at det blir bare med frykten og ikke noe mer enn det. Jeg er jo glad for at vi har nærmest normal hverdag jeg håper jo at det forsetter slik, men jeg er ikke redd for å si det jeg tenker.  562 dager har vi levd med frykt tårer, sorg og unntakstilstand. Hva med deg, hva tenker du om dette her? Føler du deg trygg?

Verdens verste venn

Hadde man kåret den verste vennen eller venninnen så hadde jeg vunnet den premien altså. Jeg sitter her og kjenner meg meg råtten tvers igjennom og føler at dette ikke er en god dag. Har du noen gang kjent på de følelsen at du vil så mye mer enn det man klarer eller vil få til mens man rett og slett ikke strekker til. Det handler ikke om at jeg ikke vil men jeg får det bare ikke det til rett og slett, eller jeg fikk det ikke til. Nå vet jeg jo innerst inne at ikke det som skjedde er min feil i det hele men jeg tenker om jeg kunne hindrer det, jeg vet ikke om jeg kunne ha endret det. Jeg har en venninne som jeg har kjent i over 20+ år som betyr mye for meg men det er slik at vi ses alt for sjelden dessverre, så det er det eneste som er dumt er at det er slik det er, og ofte når jeg er der borte så har jeg sjelden den tiden jeg ønsker å være sammen med henne, fordi jeg skal hjelpe mamma en del og så er det så mage som skal ha en bit av meg. Det er klart at det er mye enklere når jeg er alene der borte men denne helgen var det samvær med yngste mann, og jeg hadde med mannen min. Jeg vet at det er ikke noe problem for han at vi drar til henne en tur men grunnen til at jeg skulle være der nå var fordi hun hadde dessverre kuttet seg og hadde det ikke greit, Og det er her verdens verste venninne punktet kommer inn, for jeg prøvde alt jeg kunne å komme meg innom henne men det gikk ikke og jeg mottar en sms fra henne at hun er på legevakten igjen med samme problem, noe som gjør at jeg drar avgårde dit og lar mannen og L kjøre rundt mens jeg er der inne sammen med henne, før vi blir plukket opp og kjøres hjem og jeg blir med henne inn og vi sitter der å prater og mann og sønn farter rundt i området, noe jeg vet at L ikke er så lei seg for. Men jeg sitter da meg en slags knutelignende klump i magen hvor jeg igjen får en skyldfølelse av at dette kunne vært unngått hvis jeg bare hadde kunne stilt opp, men ting som var utenfor min kontroll stoppet opp denne gangen, og jeg kjenner at jeg blir trist på hennes vegne men også frustrert fordi jeg ikke strekker til så mye jeg ønsker og det er sårt når jeg da føler at det er mye min skyld når det blir det resultatet som det ble på lørdagen. Jeg vet jo dessverre av egen erfaring at det er lettere å håndtere den fysiske smerten enn den innvendig smerten men jeg syntes det er vanskelig å vite hvordan jeg kan hjelpe henne, spesielt siden det er så langt unna, men likevel så føler jeg meg som en drit venn. Men  sånn er det. Jeg vet at jeg ikke alltid kan være der og det er jo ikke sagt at det er slik at hadde jeg vært der så hadde det vært sånn at hun ikke hadde gjort dette men sjansen er minimal liksom. Men men det går vel seg til. 

Når følelser blir mat

Noen innlegg er lette å skrive og faller enkelt ned på papiret mens andre innlegg er tyngre og mer vonde fordi det vekker følelser og tanker jeg kanskje har valgt å ” gravlegge” men som da vekkes til live.  OG det er jo også slik at da blir det jo gjerne tanker i ettertid som jeg syntes er veldig tøffe å håndtere til tider men av og til er det viktig å ta tak i de også. Og for meg er det slik at jeg er ikke redd for å si at jeg har tatt tak i dette nå fordi jeg vil ikke tilbake til der jeg var. Dette er ikke et reklameinnlegg bare så jeg sier det men jeg legger ved linken likevel så dere ser: https://nettros.no/om-ros/rogaland/ Så jeg gleder meg til ventetiden er over, jeg har fått vite at det er opptil 6 uker å vente så jeg vet ikke helt når jeg får tak   i time men det er greit å ha begynt.

 

Maten har alltid vært noe jeg har måtte jobbe med, jeg har vært i begge endene av dette med ekremt undervektig og direkte feit, men jeg tror aldri at jeg kan si at jeg har trivdes i noen av de, selv om det å være tykk kanskje var best fordi jeg kunne skjule meg og samtidig tenkte jeg at ingen ville ha meg. Nå skal det jo da sies at mannen min valgte meg til tross for at jeg var tykk. Og jeg gikk ikke ned i vekt før jeg valgte operasjonen. Men underveis med vektnedgang så har det på mange måter blitt litt verre, jeg har innsett at jeg ved å bli tynn eller slank så kommer det opp tanker og negative følelser jeg ikke har kjent på mange år, og jeg er mer sårbar.PÅ mange måter kan vi si at dette her stemmer: 

 Samtidig er det slik at ting var mye vanskeligere før fordi jeg hadde mer å dra på og mer verking i kroppen og alt det der og jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg kikket lengselsfullt etter de som kunne bruke klær i små klær, men jeg kjenner at når jeg er der nå så er det liksom som om jeg ikke blir helt fornøyd der heller.  Så jeg vet ikke, jeg tror at jeg rett og slett at jeg ikke blir fornøyd eller jeg finner ikke min plass i meg selv, og det er som det er jeg kjenner at jeg må finne ut av dette. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kjenner på dette som det er. Og min skrekk er å legge på meg igjen, jeg kjenner at frustrasjonen vokser hver gang tallene på denne her endrer seg men da til noe større

Jeg vet at det er slik at når jeg i mange dager har gått å grudd meg til svaret fra sykehuset ang brystet mitt og på fredag fikk jeg telefonen som sa meg at ja du har brystkreft med den er godartet, og jeg kjente at børen på skuldrene mine forsvant, men samtidig gikk jeg rundt i hele helgen å spiste alt jeg egentlig ikke skal o spise og jeg kjente at jeg egentlig ikke helt fordøyde hva de hadde sagt til meg. Før jeg kjørte hjemover sammen med mannen min  og jeg begynte å tenke mens jeg så på fargene i høstfjellet så tenkte jeg” Egentlig har jeg fått en ny sjanse” Og jeg sa til mannen min at i år vil jeg feire dagen min som jeg blir 47 år. Jeg kjenner at jeg må ta tak i meg selv. og det er jo derfor jeg har tatt kontakt med https://nettros.no/om-ros/rogaland/ fordi jeg ønsker å lære andre måter å håndtere følelser som gjør at jeg kanskje ville ha puttet noe i munnen, og det er lov å reagere men jeg kjenner samtidig at jeg skal og må få dette til. Når jeg spiser en sjokolade så er det som om det sitter en liten djevel på skulderen min og forteller meg at jeg også her feiler og at jeg ikke kommer til å klare å være tynn. Jeg vet at jeg mest sannsynlig alltid vil måtte kjempe mot trangen til å spise feil eller overspise. Jeg kommer nok alltid til å ha et trøblete forhold til mat, og kanskje ikke klare å være som andre men for meg handler det ikke om det, men det handler ikke om at jeg ikke er verdt noe som helst men  jeg vet at jeg har egentlig alltid brukt mat som en slags trøst men også når det gjelder mat så handler det om kontroll, eller ikke ha kontroll, jeg vet ikke jeg. Jeg kjenner at når mamma eller andre kommenterer at jeg har lagt på meg, noe som jeg er smertelig klar over så blir jeg innvendig stresset eller får en opplevelse av at jeg ikke mestrer dette en gang. I klesskapet mitt har jeg en mengde klær men ikke hvis jeg legger på meg, da har ikke noe, så det i seg selv burde være et slags drahjelps punkt men jeg at det er så alt for lett å bare spise det jeg ikke skal spise. Og jeg kjenner at jeg får en uggen dritt følelse hver gang jeg spiser noe jeg ikke skal. Men men jeg finner ut av det.

Høstmys

I går ettermiddag/kveld  fikk jeg en lengre mail fra hun jeg har gått hos for å lufte tankene mine og hun stilte en del spørsmål jeg måtte svare på. Jeg fikk en del tanker som jo da ble kvernet rundt i hodet mitt. Og det er derfor jeg skriver dette innlegget. Jeg føler at jeg i dag har et behov for å lufte tankene mine ved å skrive de ned, så får vi se, om det blir publisert eller hva, kanskje det bare blir liggende i kladden, vel tiden får vise. 

Hva får deg til  tenke at du ikke skal blogge mer? Hvorfor skal du gi deg med noe du har trivdes med? Har du noen gang tenkt på at den erfaringen du har fått igjennom livet, de nedover og oppover bakkene som du har hatt  har egentlig lært deg mye mer og som du kan bruke til noe, kanskje i bloggen din? Hvorfor ikke fortsette og ta det derfra? Hva vil du videre i livet? Hva ser du for deg fremover?

Dette var spørsmålene jeg fikk i mailen, og jeg har tenkt en del på dette i natt. Og jeg har jo egentlig ikke behov for noe å tenke på , det jeg har behov for er jo å få en god natt søvn. Men nok om det. Så i morges bestemte jeg meg for å lage litt kos for meg selv.  Jeg fikk tak i boken i går , lånte den på biblioteket, og litt  høstmys- eller høstkos om så. Ute regner det og jeg vet at det er meldt skikkelig høstvær i morgen med sterk vind. Så i kveld skal vi surre det som surres må, og ta inn det som inn må. Jeg har begynt på en julegave, håper bare at armene mine holder. Men nok om det. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skal fortsette med bloggen, jeg vet at det er mange andre knallflinke bloggere som har mye av de samme erfaringene som jeg har og at de har større blogger som gjør at de når frem til et større publikum/lesere enn jeg gjør. Og jeg vet jo at jeg ikke tør å skrive akkurat det jeg tenker på fordi jeg vet at noen sender linker til min mor og min familie slik at de kan se hva jeg skriver om de. Og det betyr jo at jeg velger å holde tilbake. Men vi få se hva tiden viser. Jeg er ikke den som skammer meg, jeg skammer ikke over hvem eller hva jeg er i dag, men jeg har skammet meg før. Ofte grudde jeg meg til å snakke om det jeg har bak meg fordi det var en stor skam over det hele men jeg fant ut at det er det slutt på. Men jeg kjenner at jeg må veie mine ord noen ganger. Men vi får se, det blir som det blir.  Og som hun sa til meg, hvorfor skal ikke du kunne ytre det du tenker, når andre kan, og hvorfor skal ikke jeg dele de opplevelsene jeg har? Jeg vet ikke men jeg får se, jeg blir vel sikkert å angre mange ganger men jeg tror at bloggen blir værende en del av meg

Til veis ende?

Hei og hopp. Jeg kjenner at jeg er veldig frem og tilbake i dag, mange netter med lite søvn, snur døgnet på en måte litt og mange tanker gjør at det blir en slags kaoslignende tilstand som gjør at jeg kjenner at jeg er veldig frem og tilbake på dette med bloggen og skal skal ikke, man kan vel si at jeg kanskje ikke bør holde på med blogg når det er sånn som det er. Men jeg tror at jeg rett og slett må innse at det  å holde på med blogg ikke ligger for meg, jeg vet ikke. Jeg kjenner på at det er som om jeg kommer til en topp der jeg får nok, nesten som om det blir  litt angst over det hele fordi jeg vil jo dele men ikke mer enn det jeg kan stå inne for og jeg har jo heller ikke noen avtaler som gjør at jeg må opprettholde bloggen men samtidig er det som om den hviler over meg som noe jeg skulle ha satt meg ned med om dagene. Og egentlig har jeg j tid til det men jeg vet ikke, det er som om jeg lever i en slags utenfor kroppen opplevelse om dagen. Jeg vet ikke hva det er jeg, men jeg kjenner at det er nok alt som svever rundt i hodet mitt som gjør det og jeg tror jeg bekymrer meg unødvendig fordi jeg er 100% sikker på at det er en god beskjed jeg får neste uke, 8 dager igjen. Men jeg tenker at jeg overlever det også. Jeg har prøvd å skaffe meg oversiktsbilde over hva jeg ønsker med bloggen og det er jo slik at jeg trodde jeg hadde et perspektiv på det hele, eller en mening men jeg innser at det er nok bare fjas og tull og lite fornuftig det jeg skal ha frem her, så jeg vet ikke, helt om jeg egentlig bare bør legge ned hele bloggen og heller si at jeg har prøvd det men at det ikke gikk som det skulle? Jeg vet ikke, det jeg vet er at jeg ikke ønsker å ha det som det er nå, en blogg uten mål og mening. Jeg vil jo skrive om oppveksten min og hvordan det er å ikke dele den samme troen som min mamma lengre, det å vokse opp i et hjem hvor det var en annerledes og usikker hverdag er også noe jeg ville dele men så er det jo slik at det kanskje bare ødelegger hele settingen. Jeg vet ikke, jeg syntes det er vanskelig å ha det i bloggen fordi jeg har jo søren meg kommet styrket ut av dette, men jeg vet ikke. Tror at jeg har behov for noen å prate med rundt dette, jeg vet at jeg egentlig ikke vil legge ned bloggen men samtidig tenker jeg at den ikke gir meg noe heller lengre, og det er jo slik at da har jeg kommet til veis ende, eller ikke. Jeg vet at kjenner jeg meg selv rett så sletter jeg bloggen og så angrer jeg og da er det jo for sent. Så jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke vet noen i det hele. Så jeg tror jeg vinker adjø til bloggen men ikke sletter den, jeg tar heller dagene til hjelp så fr vi se,

Samfunnet vårt

I dag er jeg visst i det filosofiske hjørnet, hvor jeg tenker på hvordan samfunnet og oss som lever i det har endret seg. Jaget etter å ha det siste og det beste er ofte det viktigste og de som ikke kan skaffe det eller de tingene blir da stående på utsiden. I går så jeg 4 ungdommer, eller elever på videregående skole og det var som om de skulle vært 4’rlinger da de til tross for at de ikke var like var like , da de hadde de samme type sko, sokker, bukser og jakker ja selv håret var likt. Og det er sikkert vel å bra men hvis man ikke kan kjøpe de tingene så blir man jo ikke en del av ” flokken”. Hva gjør det med menneskets eller hvert enkelt individ sin identitet? I landet vårt er det mennesker som daglig kjemper for å dekke sine behov, som ikke handler om luksus men om det helt nødvendige tingene som mat, klær og slike ting. I flere år har det jo vært kjent at mennesker i landet vårt fryser om vinteren fordi de ikke har råd til de dyre strømprisene, eldre spiser middag kanskje 1-2 dager i mnd fordi de ikke har råd til mer og ja foreldre gruer seg til barna skal begynne på skolen om høsten fordi de som oftest trenger nye ting. Men hva kan vi som enkelt mennesker gjøre? Det viktigste av alt er å bry seg, kanskje man kan invitere hjem noen man vet sliter på et måltid eller slik. Og det er sikkert mange ting man kan tilby? Men medmenneskelighet er det viktigste er annet menneske trenger. For noen dager tilbake var jeg innom en butikk, og det gikk en mamma der med datteren sin og jeg la merke til henne fordi hun gikk å lette etter noe og datteren ønsket seg et par ting men de hadde ikke mulighet. Når de skulle til kassen så jeg at moren tydeligvis gruet seg fordi hun var nok innerst inne redd for å ikke ha nok. Og i kurven var det ikke mye luksus varer men base varer som brød, melk, smør og et par andre ting. Og så skjedde det som ikke skulle skje, hun fikk avvist. Stakkars jenta ble rød i ansiktet og beklaget seg. Hun la vekk smøret men fortsatt ikke nok , men før jeg og andre rekker å reagere så tar kunden bak henne et skritt frem og sier” Finn det du trenger, jeg vet hvordan det er noen ganger, så betaler jeg det” Og moren nektet men han gav seg ikke. Så hun fikk handlet litt av hvert  og mannen fikk gjort en god ting. Pay it forward sa han at han levde etter.

Jeg vet ikke med deg men jeg er spent på hvordan den nye regjeringen blir, fordi man håper jo at de aller fleste valgløftene de gikk ut med overholdes. Så vi får se, men jeg tror dessverre ikke at fattigdomsproblematikken vi har her i landet vil bli borte men heller øke. Men jeg håper at det blir bedre. Det er lov å håpe.

Vil du bli med på blogg kafe?

God morgen. Håper dere har sovet godt og er så klar for denne dagen. Det er jeg og jeg har bestemt meg for at uansett hva som måtte komme min vei så ja så klarer jeg det og jeg skal se på alt som er med et positivt sinn.  I dag er det litt sånn høst aktig ute , gradestokken viser 12 grader og jeg syntes det er småkaldt ute, men på en annen side jeg har ingen ting å klage på, mannen min flirer av meg for jeg sier at jeg gleder meg til vinteren men han vet at jeg fryser rompa av meg for ingenting så han tenker nok sitt ja. Jeg skal snart reise ut døra, og jeg kjenner litt på de mange som jeg har i magen men det går bra det også. Jeg skulle bare ønske at mannen kunne være med men det var visst ikke mulig pga Covid-19 men hvis jeg fikk et dårlig svar ville jeg få ringe han. Så jeg må bare krysse fingre og tær og det som krysses kan for at det skal gå veldig bra og innerst inne tror jeg jo det. Jeg har i hvert fall håpet og troen der, om ikke de er helt 100 % fylt opp så er det noe av det i hvert fall.   Dagens antrekk, buksen og genseren er gjenbruk, skjerfet er fra Uganda og ja jeg er meg. Take it or leave it liksom. Så jeg kjenner at jeg skal være superglad når jeg kommer meg gjennom timen i dag.  Sånn utenom det så er det ikke så mye som skjer, stille og rolig men det er jo greit det også da. Vi snakkes

Bli med å beveg deg

Jeg vet ikke med deg men jeg har fått sansen for det å bevege seg, røre på seg og la kroppen jobbe litt. den trenger ikke de lengste turene men det å bevege seg og være i bevegelse er utrolig viktig, og deilig. Jeg hadde jo en del planer om å begynne å løpe etter at jeg deltok på kystjegerløpet for nå 14 dager siden men det er dessverre slik at jeg sliter med at musklene i lårene mine er skikkelig skakkjørte så det minste tegn til løping så låser de seg som om jeg har en real strekk i de og det hater jeg, for jeg merker det ofte også når jeg skal legge meg, stå opp. Men likevel så er det viktig for meg å være i bevegelse. Tankene får ikke satt seg så veldig hos meg heller på den måten. Så jeg prøver  å bevege meg så mye som mulig hver dag når jeg ikke er i seng da. Så mens jeg satt å ventet på at jeg skulle få komme meg inn til legen så prøvde jeg å danne meg et slags blogginnlegg i hodet og jeg forsøkte å se hvilke muligheter er det man har.  For hvordan kan man få til ting i en travel hverdag? Jeg sitter ikke med den endelige fasiten og jeg er sikker på at #funkigine ville ha helt andre forslag men her er mine.

  • Tar du kollektiv trafikk? Hva om du hvis det er mulig går av et stopp eller 2 før du egentlig skal og går dit du var på vei. Du får bevegd deg og du får frisk luft. 
  • Finn deg noen gode og stilige tur og treningstøy som gjør at du føler deg ekstra fin eller vel og man får en ekstra dytt for å komme i gang
  • 5-10 minutter er bedre enn ingenting alt teller.
  • Ta trappene om mulig fremfor heis eller rulletrapp. 
  • Finn noen du kan ta med på tur, en venn eller venninne, eller hund, har du ikke selv så kan du kanskje låne deg en, jeg er ganske sikker på at noen låner ut sin hund for at den skal få en tur.

Ikke alle kan Men de aller fleste kan bevege seg noe, dersom man ikke er sengeliggende eller slike ting. Jeg vet jo dessverre alt for godt hvordan det er å være sengeliggende og jeg er livredd for at jeg skal havne der igjen, det er nok derfor jeg setter ekstra pris på å kunne bevege meg. Og oftest når A er på treninger eller på Røde Kors møter så benytter jeg anledningen til å komme meg på tur i området, slik at jeg sår 2 fluer i en smekk. Man lærer seg å finne de rette tingene. Jeg kan ikke snakke for andre mennesker men jeg tenker at jeg vil likevel skrive det jeg tenker rundt dette. Har du noen favoritt måter å komme deg ut på tur?

 

Ny start

” Si meg Chanett hva tenker du om dette med å ha en blogg?” “Hvor viktig er bloggen for deg og er du en som klarer å stå i mot den dritten som mange bloggerne får, enten de er små eller store bloggere” Jeg syntes at du skal ta deg en vurdering i løpet av de siste dagene og ta det der etter for å se om du egentlig finner ut at du vil fortsette”.

Dette var ord som jeg snakket med en terapeut om i går. Jeg har valt å bruke tid og penger på dette med å gå til samtale med en person som ikke er i familie med meg. Og en som vil kunne komme med gode råd. Dette er ikke en psykolog eller slik men en som vet hvor viktig det er man er der for en. Det er en som har rollen som erfaringskonsulent. Og det er noe som for meg er godt nok. Og jeg tenker at det skammer jeg meg ikke for. Vi bruker enten tid i samme rom eller via nettet. Og for meg har det hjulpet meg til å se hvor jeg vil eller hva jeg kan ente ut av de ulike situasjoner jeg måtte stå i. Det er en person som på samme måte som jeg holder på med, bygget seg selv opp og underveis dannet seg egenerfaring og forståelse på hva som er viktig å se og hvordan se helheten. Vi snakket litt om blogging, det å bruke sosiale media eller andre nettsteder som dagbøker, for ser man helhetlig på det så er jo egentlig blogg en slags dagbok men i stedet for å gjemme den bort så lar man andre lese det man vil. Og for mange er det jo slik at de ønsker å bruke bloggen til en mulighet å tjene seg opp noen kroner.  Jeg har jo gått mye frem og tilbake på om jeg skal eller ikke skal fortsette med blogg og jeg har slitt veldig med å finne min vei, som jeg skrev i forrige innlegg Men etter at jeg skrev det siste innlegget så sendte jeg en mld til hun jeg har søkt støtte hos og vi ble snakkene om dette jeg hadde skrevet  i bloggen min samt at jeg må se bloggen i et nytt og annet lys, og det er derfor jeg valgte å gå igjennom hvert enkelt innlegg og innså fort at det var feil kurs den bloggen hadde tatt. Innleggene gav ingen mening og det var egentlig bare en slags sirkel. Så hva nå da?  Jeg har satt meg som et mål at jeg skal finne ut retningen i dag, jeg skal tenke om det er en eller annen retning som er viktigere for meg enn andre. Håper at du vil fortsatt følge meg, og satse på at jeg får det bedre til nå.