Vil du bli med på blogg kafe?

God morgen. Håper dere har sovet godt og er så klar for denne dagen. Det er jeg og jeg har bestemt meg for at uansett hva som måtte komme min vei så ja så klarer jeg det og jeg skal se på alt som er med et positivt sinn.  I dag er det litt sånn høst aktig ute , gradestokken viser 12 grader og jeg syntes det er småkaldt ute, men på en annen side jeg har ingen ting å klage på, mannen min flirer av meg for jeg sier at jeg gleder meg til vinteren men han vet at jeg fryser rompa av meg for ingenting så han tenker nok sitt ja. Jeg skal snart reise ut døra, og jeg kjenner litt på de mange som jeg har i magen men det går bra det også. Jeg skulle bare ønske at mannen kunne være med men det var visst ikke mulig pga Covid-19 men hvis jeg fikk et dårlig svar ville jeg få ringe han. Så jeg må bare krysse fingre og tær og det som krysses kan for at det skal gå veldig bra og innerst inne tror jeg jo det. Jeg har i hvert fall håpet og troen der, om ikke de er helt 100 % fylt opp så er det noe av det i hvert fall.   Dagens antrekk, buksen og genseren er gjenbruk, skjerfet er fra Uganda og ja jeg er meg. Take it or leave it liksom. Så jeg kjenner at jeg skal være superglad når jeg kommer meg gjennom timen i dag.  Sånn utenom det så er det ikke så mye som skjer, stille og rolig men det er jo greit det også da. Vi snakkes

Skulle ønske at jeg kunne ringe henne

I dag har jeg pratet med mamma flere ganger på tlf, og hun har spurt meg flere ganger om jeg kommer nå men jeg har ikke svart at jeg vet noe. Men jeg har slitt litt med å ikke si noe, jeg vet at hun sikkert ville visst at jeg skal til mammografi og UL i morgen men jeg velger å ikke si noe fordi hun blir da bare stresset veldig. Jeg vet at det er slik at hun ville bare bekymret seg for det, og hun vil bare ringe mange ganger om dagen samt at jeg vet at mamma ikke takler slike ting nå. Jeg får heller bare ringe henne hvis jeg har en grunn for det, noe jeg virkelig ikke håper på.  Jeg har mange tanker rundt dette med å skulle på sykehuset i morgen. Planen var jo at vi skulle ha gjort en del ting før slik at jeg var opptatt på dagen i morgen og at ikke tankene fikk sette seg så godt men så ble det gjort om og det betyr at jeg er hjemme frem til jeg skal dra. A sa noe i dag som gjorde at jeg tenkte litt mer. Jeg sa at jeg skulle en tur til Stavanger og jeg visste ikke hvor lang tid det tok , kom ann på hva de finner, og da spurte han meg rett ut” Har du kreft mamma?” Og jeg kunne jo ikke si ja fordi jeg ikke vet noe enda, men så dro jeg får å handle middag og det kom en tåre eller 3, jeg følte meg ganske så teit der jeg gikk rødøyet inn i butikken. Hva om jeg får den beskjeden i morgen? Hva med ungene våre, mannen min og de rundt meg? Men jeg må tenke positivt, jeg vet at mest sannsynlig så er det ingenting og jeg skal danse av glede ut av legekontoret hvis det er negativt, for jeg kan ikke la det knekke meg. Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har de rundt meg som jeg har og jeg vet at dette er bare et lite hinder på veien. Og kanskje en wake-up call for meg selv. Men nå er det nok om dette, nå skal jeg snu perspektivet og hoppe glad videre, for jeg skal ut på mørkets tur.

Hva om det er noe der?

Jeg kjenner at det er en ekkel dag i dag. Tårene sitter løsere enn de pleier, og jeg kjenner at jeg må bite tenna sammen for å ikke gråte, men ingen hadde sett meg uansett nå på dagtid så jeg vet ikke hvorfor jeg må bite de sammen men jeg gjør det. Tankene er i 100 vis og selv om jeg regner med at klumpen i brystet mitt kun er en klump med uskyldig greier så går tankene mine til hva om dersom , hvis om, ja det blir ikke så lett å forstå alt det jeg tenker. Jeg vet at det er å krise maximere men jeg tror ikke jeg har gjort det før nå. Aldri har jeg vært så nervøs som jeg er nå før en undersøkelse en jeg er i dag, Og jeg kjenner at timene til i morgen kommer til å gå grusomt sent, så godt kjenner jeg meg selv. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er veldig glad for at jeg skal være i aktivitet i morgen sammen med A, vi skal være markører på et kurs for Offshore arbeidere, så da får jeg ikke så mye tid å tenke på. Jeg håper bare at det blir et godt resultat i morgen- at jeg får svar med en gang og at jeg kan puste godt ut i morgen. Men jeg kjenner at det er som det er, jeg vet at det går godt men likevel så farer tankene mine avgårde .  Jeg vet at ikke jeg har fått dødsdommen, eller fått vite at jeg er alvorlig syk så kjenner jeg at jeg likevel er der jeg er nå i tankekjøret. Men jeg håper på det beste, og uansett skulle det være noe der som må behandles så skal jeg overleve det også. Jeg skal komme sterkere ut av dette også.

Ut i skogen- knuten i brystet

Godmorgen. Jeg har ikke sovet så mye i natt heller men det har sine naturlige årsaker dessverre. Men det skal jeg  skrive om litt senere, jeg må bare fordøye det jeg tenker rundt det. Men i går var A på Hjelpekorpsmøte og jeg kjørte han dit så jeg bestemte meg for å ta på meg joggesko og se om jeg kunne klar å fikse strekken/smertene i lårene selv. Men jeg skal være ærlig å si at jeg ikke hadde den største troen på det men uansett så var det noe med å komme seg ut, om så bare i rolig gange. Jeg hadde en del tanker i hodet mitt i går og derfor trengte jeg litt tid alene rett og slett. Men sånn er det noen ganger hos oss alle tror jeg eller håper jeg. Jeg har jo egentlig hele dagene alene men jeg følte for å komme meg ut i skogen og det er ikke fult så lett uten bilen. Men nok om det. Vanligvis pleier jeg ikke ha musikk på øret når jeg går tur fordi det er noe med å ha helhetlig opplevelse, med lyder, og lukter men i går kjente jeg at musikken var riktig. Rart det der egentlig hvor forskjell det kan være på dagene våre og humøret. Men det var som om det hjalp meg i går. Jeg har dessverre fått en frykt jeg ikke helt vet hvordan jeg skal vurdere rett og slett. Jeg kjenner på en følelse av usikkerhet og frykt men samtidig er jeg redd for at det er noe mer alvorlig også. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal se på det rett og slett. Men jeg bestemte meg for at jeg skal takle denne frykten også, og skulle det være noe mer eller noe alvorlig bak det så takler vi det også. Saken er den at i helgen oppdaget jeg en kul i brystet, og den var stor. Og brystet var hovent og ømt og jeg var i det hele litt sånn , det går over…. men det var slik at det ble null søvn på natten og jeg bestemte meg for at jeg i går måtte bestille legetime fordi jeg tenkte at det skal ikke stå på det, og er det ikke noe så ja da er det ikke noe, og da har i hvert fall legen sett på det. Problemet var at legen tok inn en kollegia og de begge brukte ordet kreft, mistanke om kreft, eller en real cyste og at jeg måtte henvises hurtig, og siden han ikke fikk tak i kirurgen så ble det sendt en henvisning i går og det var beskjed til meg fra legen at jeg måtte eller burde ringe i dag morges for å be de om time fort. Vel det er jo ikke så enkelt da, for når jeg ringer så er det jo det vanlige om at de må vurdere dette så kanskje jeg får time i løpet av 1 mnd. Og jeg sitter her med en følelse av at de satser på at den er vekk innen da, og det samme gjør jeg. For hvem vil ha en slik ting i brystet? Ikke jeg i hvert fall. Og jeg håper bare at jeg får  time snart,  men vi får se. I mens får jeg nyte dagene så godt jeg kan sammen med familien min. Og jeg håper på flere solfylte og varme dager selv om jeg er veldig på høsten nå.

Bli med å beveg deg

Jeg vet ikke med deg men jeg har fått sansen for det å bevege seg, røre på seg og la kroppen jobbe litt. den trenger ikke de lengste turene men det å bevege seg og være i bevegelse er utrolig viktig, og deilig. Jeg hadde jo en del planer om å begynne å løpe etter at jeg deltok på kystjegerløpet for nå 14 dager siden men det er dessverre slik at jeg sliter med at musklene i lårene mine er skikkelig skakkjørte så det minste tegn til løping så låser de seg som om jeg har en real strekk i de og det hater jeg, for jeg merker det ofte også når jeg skal legge meg, stå opp. Men likevel så er det viktig for meg å være i bevegelse. Tankene får ikke satt seg så veldig hos meg heller på den måten. Så jeg prøver  å bevege meg så mye som mulig hver dag når jeg ikke er i seng da. Så mens jeg satt å ventet på at jeg skulle få komme meg inn til legen så prøvde jeg å danne meg et slags blogginnlegg i hodet og jeg forsøkte å se hvilke muligheter er det man har.  For hvordan kan man få til ting i en travel hverdag? Jeg sitter ikke med den endelige fasiten og jeg er sikker på at #funkigine ville ha helt andre forslag men her er mine.

  • Tar du kollektiv trafikk? Hva om du hvis det er mulig går av et stopp eller 2 før du egentlig skal og går dit du var på vei. Du får bevegd deg og du får frisk luft. 
  • Finn deg noen gode og stilige tur og treningstøy som gjør at du føler deg ekstra fin eller vel og man får en ekstra dytt for å komme i gang
  • 5-10 minutter er bedre enn ingenting alt teller.
  • Ta trappene om mulig fremfor heis eller rulletrapp. 
  • Finn noen du kan ta med på tur, en venn eller venninne, eller hund, har du ikke selv så kan du kanskje låne deg en, jeg er ganske sikker på at noen låner ut sin hund for at den skal få en tur.

Ikke alle kan Men de aller fleste kan bevege seg noe, dersom man ikke er sengeliggende eller slike ting. Jeg vet jo dessverre alt for godt hvordan det er å være sengeliggende og jeg er livredd for at jeg skal havne der igjen, det er nok derfor jeg setter ekstra pris på å kunne bevege meg. Og oftest når A er på treninger eller på Røde Kors møter så benytter jeg anledningen til å komme meg på tur i området, slik at jeg sår 2 fluer i en smekk. Man lærer seg å finne de rette tingene. Jeg kan ikke snakke for andre mennesker men jeg tenker at jeg vil likevel skrive det jeg tenker rundt dette. Har du noen favoritt måter å komme deg ut på tur?

 

Ny uke, og legetime

God mandag morgen. Her er det sol men ikke direkte varmt kan jeg si,   Men når vi ser på datoen så er det ikke så rart egentlig. Vi har jo hatt en knallfin september så langt, bortsett fra regnet som var i helgen så er det jo nesten sommer temperatur ute, så jeg skal ikke klage jeg altså, men det er lov å si at det er kjølig så langt eller hva? Jeg håper dere får en kjempefin dag og ikke minst at dere gjør det beste ut av denne dagen. Det er jo ikke så mye mer enn det man kan gjøre eller hva? Jeg fryser litt i dag så da blir dette dages antrekk: Jeg hadde egentlig planer om å bli under dyna men så er det slik at av og til må man til lege og dette er en av de dagene som er sånn. Så da er det vel bare å hoppe i det, jeg må få sjekket opp noe ser dere og jeg var veldig heldig å få time i dag så da får vi se hva det blir til. Håper de finner ut av det. Vel ta vare på hverandre så snakkes vi plutselig

Ny start

” Si meg Chanett hva tenker du om dette med å ha en blogg?” “Hvor viktig er bloggen for deg og er du en som klarer å stå i mot den dritten som mange bloggerne får, enten de er små eller store bloggere” Jeg syntes at du skal ta deg en vurdering i løpet av de siste dagene og ta det der etter for å se om du egentlig finner ut at du vil fortsette”.

Dette var ord som jeg snakket med en terapeut om i går. Jeg har valt å bruke tid og penger på dette med å gå til samtale med en person som ikke er i familie med meg. Og en som vil kunne komme med gode råd. Dette er ikke en psykolog eller slik men en som vet hvor viktig det er man er der for en. Det er en som har rollen som erfaringskonsulent. Og det er noe som for meg er godt nok. Og jeg tenker at det skammer jeg meg ikke for. Vi bruker enten tid i samme rom eller via nettet. Og for meg har det hjulpet meg til å se hvor jeg vil eller hva jeg kan ente ut av de ulike situasjoner jeg måtte stå i. Det er en person som på samme måte som jeg holder på med, bygget seg selv opp og underveis dannet seg egenerfaring og forståelse på hva som er viktig å se og hvordan se helheten. Vi snakket litt om blogging, det å bruke sosiale media eller andre nettsteder som dagbøker, for ser man helhetlig på det så er jo egentlig blogg en slags dagbok men i stedet for å gjemme den bort så lar man andre lese det man vil. Og for mange er det jo slik at de ønsker å bruke bloggen til en mulighet å tjene seg opp noen kroner.  Jeg har jo gått mye frem og tilbake på om jeg skal eller ikke skal fortsette med blogg og jeg har slitt veldig med å finne min vei, som jeg skrev i forrige innlegg Men etter at jeg skrev det siste innlegget så sendte jeg en mld til hun jeg har søkt støtte hos og vi ble snakkene om dette jeg hadde skrevet  i bloggen min samt at jeg må se bloggen i et nytt og annet lys, og det er derfor jeg valgte å gå igjennom hvert enkelt innlegg og innså fort at det var feil kurs den bloggen hadde tatt. Innleggene gav ingen mening og det var egentlig bare en slags sirkel. Så hva nå da?  Jeg har satt meg som et mål at jeg skal finne ut retningen i dag, jeg skal tenke om det er en eller annen retning som er viktigere for meg enn andre. Håper at du vil fortsatt følge meg, og satse på at jeg får det bedre til nå.

Ny retning

Ute er det regn og høst og jeg sitter inne, planen var jo å få samlet sammen rask og kvister og slike ting fra hagen i dag og få det unna men jeg gadd ikke rett og slett. Jeg tenker at jaja det løper nok ikke avsted, for da hadde det gjort det for lengst så det får bare være. Jeg har brukt formiddagen på å vaske en del klær som jeg har fått og kjøpt billig, men dessverre kan man kalle det for et relat bomkjøp fordi jeg rett og slett ikke får vekk den parfymelukten så det ble bare gitt videre samt noe av det som jeg hadde be solgt bilig til en annen. Jeg gikk  tap men av og til må man velge sine kamper med omhu eller hva?  Men jeg tenker at jaja det er sånn det er noen ganger. I morgen kommer de flotte bonusbarna til middag som vanlig og så er det jo Rugby trening for 2 av de etter det igjen før hverdagen banker på igjen. Men jeg har også tenkt litt på denne bloggen min. Aller helst skulle jeg ha byttet navn på den føler jeg men det lar seg jo ikke gjøre, og kansksje er det like greit. For jeg skriver jo om det som skjer i min verden, ikke det at min verden er en egen verden men jeg er jo en del av omverden jeg som alle andre. Men jeg har brukt litt tid på å lese meg bakover på innlegg jeg har skrevet og jeg er litt der om jeg skal slette de jeg øsnker å slette og bare beholde noen av de. Men så er det jo slik at det er mije tanker jeg skrev ned der og da, men jeg føler at det er en blogg som er eller var en sutreblogg og det er jo slettes ikke det jeg ønsker å fremstå som, haha. Men jeg vet ikke. Jeg vet bare at det føles som om jeg står foran en dørsom jeg ikke vet hvor går hen når det gjelder bloggen min. Jeg kjenner at det til tider er som om jeg ikke føler at bloggen er en del av meg men mer skrevet av en person som ikke alltid hadde beina plantet rett vei. Men jeg tror at når jeg sitter inne med de følelsene så er det fordi jeg fort kan sammenligne meg med mange av de utrolige flike bloggerene så det er nok der det ligger. Men jeg skulle ønske at jeg kunne brukt noe som dette for å se hva som er rett for meg. Men jeg vet at jeg er en av de mest harde dommerene over meg selv, det er slik det er. Og jeg vet at jeg har til tider ALT FOR LETT for å gi meg, og heller trekke meg tilbake i stedet for å stå fast i den retningen jeg føler er best for meg. Så jeg vet ikke jeg, jeg tenker at igjen får jeg gåi tenkeboksen og se hva jeg nder med. Hvem vet

Jeg gjennomførte det

God mandags morgen alle sammen. Håper dere er klare for denne dagen, med eller uten planer. Jeg er i hvert fall det.

Jeg håper dere er klar for en ny dag og at dere kan når dere legger dere si at dette var en god dag, ja jeg vet at det er skrevet før men kan man egentlig si det for ofte? Ja kanskje men jeg sier det  uansett jeg. Jeg hadde jo planer om å poppe innom her på lørdagen men det gikk ikke, og i går var det en dag med besøk så da ble det nå på morgenen. Som jeg nevnte tidligere https://minlilledagbok.blogg.no/galskapen-nar-nye-hoyder.html så skulle jeg delta i løp på lørdagen og jeg var vel ikke helt overbevist om at jeg ville klare det men samtidig skulle og ville jeg bevise for meg selv men også andre at jeg kunne. og det var nok det som gjorde at jeg tenkte at mange mener at jeg ikke vil i det hele tatt klare dette, og kanskje, ja kanskje har de rett eller hva skal jeg si? Jeg klarte det.

 Da starten gikk så ble jeg fraløpt av gruppen og jeg skal innrømme at etter fa meter så kjente jeg at dette er kanskje idioti men jeg bestemte meg for å hente frem psyken  min og jeg hadde vel dette at jeg skulle bevise ovenfor andre at jeg kan, og jeg hadde noen oppgaver foran meg  som ventet, og flere av de visste jeg ville gå på de tingene jeg syntes er tøft, da jeg ikke har styrke i armene men jeg skulle prøve på de tingene jeg klarte. Og jeg kjente fort at når jeg klarte å gå i tunellene uten at jeg ble for redd, når jeg klarte å komme meg til de høyeste fjelltoppene de hadde der uten å gi meg da klarte jeg det. Men jeg har aldri vært så glad når jeg så mål og så mannen min, han satt i bilen å ventet og når jeg leverte fra meg hodelykta der så kom han ut av  bilen og sto ved målstreken. Og jeg kjente at jeg trengte den styrken da jeg var helt, helt  tom for energi. Så jeg var utrolig glad for at jeg gjorde dette, og jeg ser frem til neste år. Jeg kom ikke inn på topp, jeg kom nok til sist, på tiden 1:58:41 men for meg vant jeg, ikke ovenfor de andre men ovenfor meg selv. Jeg klarte å bevise ovenfor meg selv at jeg kan. Og jeg er derfor veldig fornøyd, jeg konkurerte med meg selv og ingen andre. Og neste år er det enda bedre tid. 

Galskapen når nye høyder

Jeg trodde det ikke gikk ann å bli mer gal eller idiot enn det jeg allerede var men ja det gjør visst det. Bare les videre…

I fjor når jeg jobbet så deltok sjefen min og et par av hennes kollegier på et løp og jeg syntes at det hadde vært skikkelig kult å være med på, eller ikke sammen med de men for meg selv. Søren ma så fikk jeg billett. Men så var formen min dalene, og selvfølelsen der også  så jeg gav billetten min videre til M siden han er i toppform, og han hadde lyst. Men jeg skal være ærlig å si at jeg angret litt men jeg kunne jo liksom ikke si det til han. Så for et par dager siden så kom det slik til at jeg får billetten min tilbake pga at han ikke kan, da han har arbeidshelg. Så innen jeg rakk å tenke meg om så hadde jeg sendt en epost til hun som har med dette å gjøre og hun svarte raskt tilbake at det skulle hun fikse. Så da var det liksom ikke noe vei tilbake.(bildet er tatt fra siden) Og jeg kjenner at jeg er litt splittet men at jeg er på en måte litt for usikker på om jeg bør la vær men så er det noe med at å prøve er bedre enn å ikke prøve. Jeg vet jo at det er mange som nok tenker litt om dette, men at det er galskap- JA absolutt men jeg er ikke redd for å prøve. Jeg tenker at det går som det går og må jeg bryte, vel da kan jeg i hvert fall si at jeg har prøvd. Jeg vet at jeg kanskje over for mye men det får så være. Jeg har vel alltid hatt et problem med å være litt impulsiv til tider men det får bare være i så fall. Jeg tenker at jeg får bare heller ta det som det kommer. Jeg liker jo å være  i bevegelse og jeg liker jo å ta det som det kommer men samtidig vet jeg at det er ikke den optimale oppkjøringen til et slikt løp jeg har hatt. Jeg eier ikke styrke i armene, det innrømmer jeg glatt men det får bare stå sin prøve, jeg får heller ” skamme” meg men på en annen side klarer man det ikke så klarer man det ikke , da har jeg prøvd, og det skal ingen ta fra meg, jeg gir meg heller ikke før jeg må. Heldigvis får jeg starte tidlig, rett over kl 11, så det blir bra. Håper det blir et ok opplegg for meg. Men ja galskapen når nye høyder