Jeg er ikke svak

Noe av det viktigste et menneske kan møte på er et medmenneske. Et menneske som bryr seg, som lytter og som er der når man trenger det og ellers ikke. Et menneske som vil virkelig vise at det er der for en og at man strekker seg langt for nettopp det. Jeg har ofte tenkt på at jeg er kanskje svak kroppslig sett men den mentale delen av meg er ikke det. Jeg tenker på at det er ikke flaut å innrømme at man har dager der man sliter mer enn andre, at man har dager der man rett og slett bare kjenner at nei nok er nok. At man tør å si at en grense er nådd.Men så tenker jeg at hva om jeg faktisk tør å åpne meg, si hvordan jeg har det til tider, at jeg ikke bare later som om alt er bra og at det er bare fryd og gammen. For livet er jo nødvendigvis ikke det, det er lov å si at ” hør her, jeg har det helt jævlig” men ofte gjør man jo ikke det, nei mer det motsatte, man smiler og går videre. Tenker at ja det er ingen som bryr seg uansett, men det er ikke alltid at det stemmer. Jeg tror at vi kan og bør få et enda mer åpent samfunn, hvor man blir kvitt fordommer mot psykisk helse, at det er lov å være svak uten at noen skal trykke deg nedenom og hjem og drive deg enda lengre ned i elendigheten. Vi må ikke glemme at man er ikke sterkere enn det svakeste ledd, og alle trenger vi hverandre. Jeg er ikke redd for å si at nok er nok, jeg takler ikke denne følelsen lengre. Samfunnet bygger på at man skal være som alle andre, man skal jakte på de samme tingene, søke etter de samme målene hele tiden. For meg handler det om at samfunnet er som det er. Og alle er vi ulike selv om vi kanskje ser like ut, det må vi ikke glemme. Men jeg kjenner jo at jeg blir litt rystet når alle mener noe om noen psyke. Det er ikke andre som skal bestemme hvordan du eller jeg skal reagere eller føle om en ting eller 2. Så la oss ta vare på de gode dagene, og huske de når dagene møter oss med et mørke. Og husk  det er lov å be om hjelp.

En gutt og en hund

Da har vi lagt denne dagen bak oss, om litt over en time er det midnatt og vi beveger oss sakte men sikkert i mot en ny måned. Og det er vel sånn det er, stadig endringer……

I dag har vi hatt en god dag, nei en flott dag rett og slett, for et år siden måtte vi gi fra oss en ung hund, fordi jeg fikk allergi og det var en helvetes periode med fortvilelse og sorg og det meste. Men jeg har jo holdt kontakt med hun som har henne, hun ble jo levert tilbake til oppdretter og havnet i et godt og trygt hjem, hvor hun virkelig får brukt hele seg. Men for noen dager siden gjorde vi en avtale om at neste gang de kom til Jæren skulle vi treffes, og det ble  i dag. A sto tidlig opp, og vi satte kursen mot hunden. Vi var så heldige at vi fikk ta henne med på tur, og derfor tok jeg dette bildet først.

 Vi var superheldige ved været og vi koste oss. Det var en gutt som var superfornøyd med dagens innhold. Og det varmet godt i mamma hjerte å se at han så at det var greit for henne der hun er. I morgen er det vaksine for A så er det ny tur med hunden. Så reiser jo A til Østlandet på besøk , der har han ikke vært siden før Koronaen, så det begynner å bli en stund siden. Vi ser frem til dagene som de kommer nå fremover.

Ut av dvalen

Alt skulle bli så mye bedre sa jeg til meg selv…….. men så var det som om jeg stoppet opp, havnet i en slags dvale eller et slags mørke. Jeg fikk noen uker eller mnd med et slags mørke, ikke depresjon men en slags det er nytteløst og jeg kjente at det var som om alt bare vokse opp og rundt meg, akkurat som om veggene bare kom mot meg. Jeg trodde at når jeg kom hjem fra fjelltur så ville det bli bedre men det holdt ikke. Kroppen satte ned bremsene og hver eneste dag ble en slags kamp. Jeg fikk jo vaksinen og sakte men sikkert ble den energien jeg hadde fått, ble bare tappet ut av meg, og det å gå opp trappa ble nesten håpløst. Men jeg har jo sett at mannen min ikke har ville si noe men jeg har skammet meg, hvorfor? Fordi jeg ikke har gjort noe som helst. Alle de bestemte planene jeg hadde om å bli flinkere rant bare ut i sanden…. men i dag våknet jeg og kjente at nå er det som om jeg har kommet ut av dvalen. Jeg kjente at når jeg sto opp så var det som om jeg hadde fått en slags indre styrke og akkurat som om jeg hadde tatt meg selv i nakken. Nok var nok. Tiden går og jeg kan ikke lengre bare sitte her. Jeg må ta dette nå så jeg har vel endelig funnet en del av meg selv som jeg på en eller annen måte bare hadde gravd ned. Jeg er tilbake.

Da var det min tur

Jeg våknet i morges og følte at nei, i dag er det en best under dyna dag, men jeg visste også at jeg ikke bare kunne bli liggende da jeg hadde time hos samtale damen i dag. Men jeg satte beina ned på gulvet, kjente at jeg gledet meg til å komme meg ut i finværet, men nei da. Rommet og verden føltes som om jeg var ombord  i en slik:

Så da var det bare å sige ned i senga igjen. Kroppen kjentes ut som om den var i en tropisk storm eller noe, hvor det skiftes mellom snø og is og tropevarme. Og jeg kjente at dette er ikke min dag, jeg klarer liksom ikke vinkle det til noe positivt heller Så mens naboene flyr rundt i bikini eller shorts, så er det hettegenser og langbukse på meg, jeg kjenner at det er helt greit antrekk i dag. Varmt ja når det er som om kroppen sier at jeg har passert 40 i temp, mens den rett etterpå hyler ut at det er mer på minussiden. Så derfor er det sengeleie som tiltaler meg i dag. Ikke i slaget kan man si

Frem og tilbake

Halloooo!!!Her kommer det et nytt innlegg fra verdens største virrehue.

Jeg har hatt noen runder med meg selv, og jeg har hatt et par samtaler med en terapeut  og jeg har snakket med en veldig god venninne av meg som også blogger, om dette med blogging eller ikke, og hvor mye som skal til for å blogge, og så overleve og takle dritt. Jeg har jo muligheten til å godkjenne alle kommentarer som jeg jo gjør i dag og jeg kan også få hjelp av teamet bak blogg.no for å stoppe de som lager ubehag. Så hvor står jeg hen i dag? Jeg vet ikke, jeg vet heller ikke om jeg kommer til å blogge, jeg vet ikke om hvor veien går videre, Men det jeg vet er at jeg har valg muligheter, og mulighet til å kunne se fremover. Jeg vet at jeg kan fortsette i dette sporet jeg har eller jeg kan snu på hæla og lage en ny vei i denne bloggen. Jeg har vel tenkt at denne bloggen kan fort bli en slags sytested og det er jo ikke det jeg vil med bloggingen min. Jeg vet ikke. Men jeg må vel innse at jeg ikke er ferdig med bloggingen likevel, selv om jeg har et slags hat/elsk forhold til bloggen for tiden.

Jeg har egentlig ikke en unnskyldning

God morgen, her er jeg klar for en ny dag er du?

Jeg håper at dere har sovet godt, det har vært litt til og fra på morgenen i dag men jeg har i hvert fall sovet. Så jeg er vel så klar som jeg kan for denne dagen her. Om rundt 1,5 time kommer Junior og jeg er vel delvis klar for det, men det er knallfint vær ute og det betyr at jeg faktisk kan ta med han på en god tur. Så i dag har jeg startet dagen med å få oppvaskmaskin i gang, og så tekoppen er på plass og jeg satser på at frokosten er klar, eller mer det at kroppen har lyst på frokost, så vi får se. Uansett, dagen er i gang. Men over til overskriften…. Jeg har tenkt på dette med blogg og innhold og forsøket på å få dette til å bli en god blogg, og feilen er ikke  at jeg ikke har lesere fordi jeg har jo noen som er så snille å legge igjen en hilsen fra tid til annen, ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ men at jeg må skjerpe meg. Jeg må selv om dagene går veldig i hverandre og det samme så må jeg forsøke på å få litt substans ( er det ordet jeg kan bruke mon tro?) og litt innhold. Jeg satser fortsatt ikke på å bli en toppblogger men jeg skal prøve å bedre meg til slik at det blir et slags annen vinkling på innholdet. Så nå har jeg 2 muligheter når det gjelder det. 1) Slette alle innleggene som er her, eller 2) la de ligge og så bare hoppe videre til neste sten, jeg vet jo at jeg har sviktet med å legge igjen kommentarer hos de bloggene jeg leser, og det beklager jeg. Jeg må på en eller annen måte tenke i en ny retning, og det får jeg bare prøve meg på jeg får bruke dagene fremover til helgen, jeg vet ikke, jeg tenker at jeg må bare finne ut av det men det er ikke så lett, jeg vet at vi endre retning og tanker rett som det er, menneske gjør det som en del av sin natur tror jeg.  Så da tar jeg en tankeprosess, og har du innspill kom gjerne med det

Hverdagen kommer snart

Jeg har satt meg inn i spisestuen, plutselig er det slik at fotball skal ses på og denne gangen er det ikke godt nok med egne tv, nei da er det store tv i stua best, og kanskje jeg også hadde ment det hvis jeg hadde brydd meg om fotball men det gjør jeg ikke. Jeg så på når A spilte men sånn ellers så nei. Jeg vet ikke jeg , alle kan jo ikke like det samme, eller hva? Jeg tenker at denne helgen er det jo snart en slutt på men jeg har kost meg. Denne helgen er jo den siste helgen L er her før vi kjører han hjem etter at han har vært her i 1 mnd. så det blir greit for han å komme seg hjem igjen for selv om han er glad i å være her så er det ikke her han bor, det er ikke her han har alle tingene sine eller vennene sine. Og til tross for at det skjærer litt i mamma hjerte mitt så vet jeg at han lengter hjem til sin ja kall det hverdagen sin. For han er på mange måter sånn at han er rutine avhengig. Men jeg er vel kanskje det jeg også. I morgen begynner min kjære på jobb i 2 uker før han tar 2 uker fri igjen, Så på mange måter kan man si at sommerferien er over for denne gangen. I morgen kommer Junior, han skal være her et par dager mens moren får lillesøster til verden, lille fadder ungen vår, han er galsjønn så det gleder jeg meg til. Hverdagens små gleder kan man kalle det for. 

Jeg kjenner at følelsen av å ikke strekke til som mamma og kone er sårt. Jeg skulle så gjerne ha gjort så mye mer enn jeg får til, men jeg har dessverre ikke lykkes der. Jeg har prøvd og prøvd men det blir som om jeg på mange måter møter veggen

Jeg tror på Karma

Har du noe ganger tenkt på at hvis man gjør noe dårlig eller oppfører seg dritt mot levende vesener så kommer man til å få igjen? Og også hvis man gjør noe bra så får man noe godt tilbake. Og at totalt ukjente mennesker stiller opp for deg selv om de ikke vet noe særlig om deg. Men det er faktisk tilfelle. La meg fortelle deg om noen fantastiske mennesker. Jeg kom i kontakt med en dame omtrent på min alder som hadde måtte forlate alt hun hadde og hun hadde en liten ønskedrøm. Å fylle opp sin nye lille leilighet med en haug med planter, ja kall det hennes private grønne oase hvor hun kunne drømme seg bort og glemme det vonde. Jeg kom til å tenke på denne ene plantegruppen jeg er en del av, så jeg la ut en henvendelse der, og i løpet av helgen, og starten av uken skal jeg hente mange flotte planter og avleggere av mennesker som deler av sine planter. Og ja hun skal få sin drømme oase, basert på planter. Jeg vet selv hvor mye hjelp og trøst det er  i planter og selv om jeg nok nå i den siste tiden har forsømt mine så er jeg igang igjen. Og jeg vet at det å kunne hjelpe en som er i nød, det er til stor hjelp. Jeg vet at det er slik at hun selv har hjulpet andre før hun selv måtte ha hjelp. Jeg vet at i natt kan jeg legge meg med et smil om munnen, og en følelse av at jeg igjen finner en mening med dette her. Lykke på jord er  å gjøre andre glad

Fantastisk start på sommerferien

Da har jeg eller vi vært hjemme i et par 3 dager og de fleste av oss har tatt opp hverdagens evige sosiale media hverdag. Jeg har brukt de dagene vi har hatt hjemme til å få vask unna, forsøkt å rydde litt og sist men garantert ikke minst kommet hjem til Gutta krutt. Jeg kjente for den aller første gang at når vi kjørte hjem fra fjellet så kom det en slags knute i magen og jeg ville heller tilbake til fjellet.

Til

 Til tross for mygg og fluer, ( les i mangfold) så var det en av den beste feriene vi har hatt. Vi har hatt tid til hverandre, vi har opplevd Femunden for aller første gang sammen. I ettertid så er det slik at det er en del lærdom av dette, men et viktigste av alt er at nå vet v hva vi gikk til. Kan jeg anbefale denne turen? ja det kan jeg. Det er en fantastisk tur. Men man må være klar over at det er en god del, eller en masse stein man må over underveid og det betydde for min del at jeg så ned mesteparten av turen, da jeg var redd for  å dette. Men jeg kommer til å gå turen en gang til, men ikke i år.