Veien blir til mens man går

Når man føler at man står på stedet hvil og ikke alltid vet hvor veien går videre så er det alltid greit at man tenker som så at veien blir til mens man går. For meg handler det ikke om å bare se tilbake men faktisk begge veier. For uansett hvordan man ser det så kan alt det man legger bak seg av opplevelser og erfaringer noe som er med på å forme deg til den du er akkurat nå i dag. Jeg tror at jeg ikke er så flink til å være takknemlig for alt det som er gitt meg i livet. Jeg vet at man heller ofte velger å se det negative i ting og i menneske men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen “alle mennesker og alt som skjer har noe godt i seg“ og det er jo så sant.

I skrivende stund så sitter jeg i bilen sammen med mannen min og vi skal ta den aller siste i gamle huset før vi låser døra for aller siste gang. Jeg tenker at det blir greit det også

Solskinnsdag

Dagen min begynte 0530, da satt jeg i bilen, vi har bare en bil, og mannen ble derfor kjørt eller han kjørte selv og så tok jeg bilen hjem igjen. Sola skinte allerede da så da tenkte jeg at denne dagen er en god dag. En dag hvor refleksjoner og et slags oppgjør med meg selv passet helt perfekt. Så jeg har nettopp kommet hjem etter en fantastisk tur på stranden, med lunsj og god musikk på øret. Jeg har hatt noen dager der jeg har kjent at formen er dalene og jeg tenkte at jeg er ikke der nå, og jeg vil ikke dit jeg en gang var. Livet er altfor dyrebart og jeg har ikke sett halvparten av det jeg skal en gang. Så man kan si at jeg bestemte meg for en tur etter at jeg leste dette ordtaket her: Og det er dette med å være eller bli den beste versjonen eller utgaven av seg selv. Og jeg tenker at selv om kroppen begynner å bremse meg litt så skal jeg ikke la den få muligheten. Jeg skal ikke overhøre signalene for i mitt tilfelle er det ikke bra , da smeller det men  jeg skal lytte til kroppen og jeg skal la kroppen forstå at jeg ikke er fienden dens, og jeg skal liksom ta vare på den. Så derfor kjøpte jeg meg sushi og en brus og dro av sted.  Jeg tok dessverre ikke bilde av all sushien men det ble et par biter. En av de aller største fordelene ved å bo i denne landsdelen er at det er ikke langt til naturen enten det er fjell eller sjø. Og jeg tenkte at jeg har hele tiden fokusert på tiden bak meg men hva med tiden fremover, er det sånn at den sorgen og erfaringen jeg har, skal gi meg mindre gode muligheter? Jeg har brukt litt tid på det og jeg er sint. Jeg er sint fordi jeg har med meg den bagasjen jeg har, jeg har opplevd ting et barn eller et menneske ikke skal oppleve. Jeg har opplevd at de jeg stolte på ikke var til nettopp det. Jeg har opplevd å miste venner, venner jeg trodde jeg hadde men som egentlig var sammen med meg fordi de følte det som en plikt. Men det betyr ikke at jeg er et dårligere menneske, eller mindre verdt men det betyr at jeg har en styrke i meg. Jeg har prøvd å tenke at det er slik at det som ikke dreper meg gjør meg sterkere og derfor satser jeg på at det vil bli bra til slutt. Men jeg er mest sint på sykdommen min, den som bremser meg. Håper bare at de finner den rette kuren en eller annen grunn. Så jeg kjenner at dette var så deilig tur, en god lunsj og nå er det snart å hente mannen min. Snakkes

Forandringer

Det er en teori i helsevesen både innenfor psykiatri og fysisk helse at kropp og sinn henger sammen. Vi vet at psyke kan påvirke den fysiske helsen, man kan si at at har man det ikke bra så kan kroppen utvikle det som kalles for psykosomatiske smerter, og jeg har opplevd det mange ganger at når jeg kommer med enten smerter i mage eller andre steder som ikke kan forklares så er det lett at man spør om hvordan man har det hjemme eller på jobb eller slike ting da det ofte henger sammen. Og det er ingen tvil om at har man det dritt så føler man det som dritt. Det er derfor det er viktig at man av og til stopper opp og tenker over ting og tang. Og en ting som er enormt viktig er at man klarer å se det positive i det meste man opplever. Klart at det er ikke like lett hver gang men det handler om å ikke miste motet og ikke miste målet av øye. Jeg tok et valg for en god stund tilbake.

Jeg vet at det er ikke like lett, ofte kan man våkne med en følelse av at ting ikke går rett vei, og at man føler at man stanger hodet i veggen, og at man ikke kommer seg av flekken eller at man stoppes av det som er rundt en. Og klart at ting kan skje, men….. det betyr jo ikke at man skal gi seg gjør det?  Jeg har brukt tiden både før og etter til å snu mine egne tanker, tenkesett, og heller tenke at det ordner seg, og jeg har måtte rydde unna en del mennesker som jeg opplevde ikke var med på  få en bedre hverdag, eller de var kronisk negative. Jeg kom til et punkt der vekten viste høyere og høyere tall, og psyken min ble mer eller mindre nedbrutt fordi jeg følte at uansett hva jeg gjorde så ble det ikke noe annet enn mislykket. Men sakte men sikkert begynte jeg å føle at jeg hadde en verdi, og jeg kjente at jeg sluttet å forsvare meg selv og de valg jeg tok, fordi jeg ikke lengre trengte å gjøre det, fordi de momentene var vekk i livet mitt. Jeg er av den oppfatning at alle mennesker har noe godt i seg, man må kanskje lete litt lengre hos noen men det er svært få mennesker som er onde tvers igjennom. Det som også er utrolig viktig er at man vrir tankene fra at det man støter på er hindringer over til utfordringer.  Og det er ikke så mye man møter som man ikke kan komme over. Og for hver ting man får til, de små og store ting man mestrer de gjør en sterkere. Så man kan si det sånn at jeg er i en endring om dagen, en endring som gir meg en større og større indre styrke som ingen kan knekke, ingen andre enn meg selv. Men jeg skal ikke la meg knekke. Jeg skal vise at jeg kan. 

Jeg kjenner på nervene

Magen min er i opprør og jeg er kjempenervøs, egentlig er det jo ikke noe å være nervøs for men jeg er det. Jeg hater å skal selge meg selv inn, jeg hater å være den som på mange måter skal si” velg meg, jeg er den dere trenger” Men jeg skal da på et nytt jobbintervju. Jeg innser at jeg nok ikke får jobben, men  jeg gjør nå er forsøk.  Jeg vet at jeg er en som yter max ( bortsett fra bloggen) og vil et beste, men jeg kjenner at når et av argumentene for at jeg ikke skulle få vakter på gamle jobben var fordi jeg tok for mye aktiv del, ja kort sagt at jeg turte å gjøre noe. Vel da kjenner  jeg at jeg er redd for at det skal skje med meg denne gangen også. Så jeg ser at jeg må sette bånd på meg selv. Jeg tror heller ikke at jeg får jobben fordi jeg vet at de ha fått inn mange bra kandidater men jeg skal stille likevel.  Jeg kan jo ikke tape noe på det i det hele. I dag er det 25 mai, hvor ble denne måneden av egentlig? JO jeg føler at den er gått bort i helligdager, fridager og komme i orden dager. Jeg ser også at om 10 dager har jeg bryllupsdag, da er det 11 år siden jeg sto og sa ja, og jeg har aldri angret et sekund, og jeg verken tror eller mistenker at mannen har angret han heller Så jeg vet ikke jeg , men det jeg vet er at jeg lever lykkelig i ekteskapet, og at han er en fantastisk mann, som ikke bare stiller opp for sine barn men også mine barn og min familie. Så dette er bare fantastisk. Det er nå 12 år siden jeg flyttet til Rogaland, så tden løper fort av sted. Men nå må jeg snart begynne å bevege meg mot bussen så snakkes vi

 

Da er vi her da

Gratulerer med dagen alle sammen. Måtte dere når dere setter dere i godstolen med beina høyt tenke tilbake på en kjempefin dag til tross for at i år som i fjor er det ikke som det pleier å være. Nå har vi levd med restriksjoner som går opp og ned som en berg og dalbane, hvor ting endrer seg fra time til time, okay ikke så drøyt da men likevel, tror dere skjønner hva jeg mener, og i fjor kjentes det mye mer skremmende for de fleste men nå er det på en måte noe vi er blitt vant til, at vi ikke lever så fritt som det er noe vi skulle ønske. Men men det er sånn det er noen ganger. PÅ den måten kan vi håpe at det er en bedre hverdag når vi er tilbake til ” normalen” I dag har vi hatt det helt okay egentlig, vi har slappet av, planen var å dra på fjelltur men så er det noe som heter regn, og selv om det ikke ble regn så ble det bare en rask tur i skogen. I dag har jeg hatt en ganske så tøff dag, mentalt sett. Det skjer en del i private som ikke har noe mer ekteskapet mitt men mer mot andre ting. Rettet mot noe som skjer i livet  , og jeg vet at det er typisk at man sier A og ikke B, men noen ganger så kan man ikke si B før man vet noe rett og slett, så jeg skulle ønske at jeg kunne si noe men jeg må vente til jeg får alle fakta på plass, før jeg kan si noe. Men dere skal få vite når tiden er inne, men foreløbig, jaja nå ble dette feil. Så derfor var det godt at jeg kunne la alt ligge , og ha en dypere  og god samtale med mannen uten at vi ble avbrutt, eller at tlf ringer i et sett. Jeg innser at jeg trenger noen slike dager fordi jeg kjenner at jeg ikke strekker til som mamma eller kone. Jeg trodde at ting ville bli bra men dessverre er det slik at noen ting enda henger , men jeg gir ikke opp enda, det er noe med det å være menneske rett og slett. Dessverre er det også ingen tvil om at sykdommen min sakte men sikkert har begynt å gjøre inntog hos meg og det gjør meg både bekymret og forbannet. Men jeg visste jo av erfaring at det er sånn dette er. Men men det går bra det også. Ta vare på hverandre resten av dagen. KOs dere