Jeg tror jeg vet

Jeg håper dere er i gang med en fantastisk dag, her skinner sola og jeg, ja jeg har vært ute å gått meg en lang og fantastisk tur i sola, hentet et par esker på vinmonopolet, da deres esker er perfekte til glass og slike ting og så har jeg kost meg ute. Akkurat nå har jeg en pause fra pakkingen, eller sannheten er at jeg ikke har kommet i gang enda men jeg skal det snart, skal bare skrive dette innlegget ferdig først. Formen min er så som så jeg kjenner at jeg er sliten men mest psykisk fordi det er så enormt mange tanker i hodet, det er så mye som er så enormt usikkert enda, og det er noe som jeg bare må regne med. Mest av alt fordi jeg venter på sms fra huseieren vi skal ha om at det er klart til innflytting, og så er det liksom der det hviler. Som jeg sa, jeg føler at det er bare totalt kaos her hjemme nå og det liker jeg ikke at det er. Rett og slett, men verste er denne konstante ventingen, jeg kjenner at for hver gang det plinger i min tlf så håper jeg det er fra huseieren men det er det jo ikke. Det er påminnelse og reklame og ja you name it her så det er sååå kjedelig. Men jeg vet at det kommer en sms snart, om ikke i dag men i morgen. Uansett, jeg må jo bare komme igang, ikke noen grunn til å sitte på raua, eller, nei jeg vet at det er ikke det, huset pakker seg jo ikke ned selv. Og vi har visst fått oss en god fordelig av oppgaver, uten at vi har direkte avtalt det. Jo nå skal dere høre . Jeg pakker ned, og han og gjengen bærer ut i flyttebilen når den tiden kommer, og så pakker jeg opp igjen. Er det feil for oss? Nei det er det ikke i det hele og det er noe med at jeg får bearbeidet mens jeg pakker ned bit for bit , eske for eske. Så blir det som det blir. Jeg kjenner at spenningen i kroppen er til å ta på.

Nå er vi snart i mål……

Yeah.. right… not. Vel hva skal jeg si. Våkner tidlig og sjekker at A har kommet seg på badet, og så frem med tekoppen, og så vente til jeg er våken nok til å komme meg i dusjen for jeg har dessverre ikke den teknikken at jeg våkner av en dusj, nei mer faren for at jeg sovner i dusjen her i gården ass. Så var det å få av sengetøyet, legge det til vask og så begynne å pakke. Og akkurat nå er det pappesker overalt føler jeg, og det gjør meg stressa av en eller annen grunn. For selv om jeg har pappesker så har jeg mye ting som enda ikke er pakket ned og det føles som om jeg ikke ser målet men jeg vet jo at det er kun et par laaaaaaange dager igjen før de bæres ut i  bilen og inn i nytt hus og det ser vi frem til. Selv om A mer eller mindre har bestemt seg for at han skal IKKE flytte så har han enda ikke så mye valg. Men det går bra det også. Det viktigste er bare å komme igang med utflytting så får vi ta det derfra. Blir jo både litt rart og litt trist og litt spennende å flytte i ny ( gammel) bolig men jeg tenker at det går nok bra det som alt annet. Ellers er det sånn at jeg ser frem til de dagene som ligger foran oss, sola skinner og ingenting å klage på, så det er bare rett og slett fantastisk. Ellers skal jeg begynne å legge til eller legge vekk en vane jeg dessverre har fått meg og jeg kjente at i natt måtte jeg rett og slett innse at nok er nok. Jeg har jo av en eller annen grunn fått den uvanen at jeg sovner til film, og jeg tror at det er mye av grunnen til min hodepine. Så i natt skal jeg ta vekk mobilen og så sove med linser, for vi skal jo på tur i Femundsmarka mannen min og meg i en ukes tid, hvor 3-4 dager er alene bare vi to før resten av søskenflokken hans kommer med familiene sine, så det blir koselig men da er det ikke så lett verken å se film eller av og på med linser så da blir det å trene øyene mine og jeg må bare si det at jeg kan sove med de, de kan sitte på i 1 mnd uten å ta de av men jeg har tatt de av. Mye fordi jeg ikke klarer å se film med de på når mobilen ligger så nær men nå er det greit å ikke ha den på fordi jeg vet jo at mye av at jeg er så trøtt er fordi skjermen ubevisst forstyrrer meg. Så jeg tror at det må noen små endringer til, eller jeg vet at det må , men det er liksom dette skrittet som fører til at jeg klarer det. Nå er det snart på tide å skjære opp kjøttet, og grønnsakene, jeg har kjøttsuppe på menyen i dag, og så skal vi en tur å se etter ny tursekk til meg fordi jeg trenger en ny. Planen var jo å ta over mamma sin men hun fikk jo aldri rotet seg til å tømme den så.. da skaffer jeg min egen. Og så er det bare hjem å fortsette å pakke ned litt. Så med dette ønsker jeg dere en knallfin ettermiddag

Hvem har skylden?

Hei hei. Håper dere har våknet og er klare. Jeg skulle ha pakket mer i formiddag men jeg kjenner at jeg ikke orker så jeg få se om jeg klarer å våkne til liv rett og slett. Jeg har sovet så der i natt, og sto opp for å vekke A men han var våken så da krøp jeg bare tilbake i senga, det skulle jeg ikke gjort fordi jeg klarte å sovne igjen og ja, da er jeg rett og slett litt tommelomsk.

Men nok om det. Jeg har vel kanskje skrevet om dette før men det er gjerne sånn at siden livet mitt ikke er så mye farting og slike ting at jeg fort kan gjenta meg selv, men så får det bare være, selv om jeg skal jobbe max med å få det på en annen måte snart. Uansett, nå roter jeg meg helt bort her. Overskriften min er i dag” Hvem har skylden?” Nei det er ingen krimgåte eller slikt som jeg skal ta for meg, heller ingen rettsak eller slike ting som man finner i media, men dette med hva man skriver og hva andre leser. Ofte så leser vi i mellom linjene og det er vel og bra det men, det er ikke alltid at den rette betydningen ligger der. Hva mener jeg? JO jeg mener at jeg har et ansvar for det jeg skriver, og at folk kan oppfattet det annerledes. Hvis jeg forteller at det er slik at jeg ikke drikker alkohol i det hele så er det ofte  min erfaring at folk mener at jeg er tidligere rusmisbruker. Det er som om man skal kunne nyte et glass eller 2 , men ikke alle gjør det. Men da er man liksom unormal.  Men er det sånn at vi hele tiden må bake inn hva vi sier fordi vi er redde for å bli misforstått? Eller er det ikke vi som ansvar men mer leseren som har skylden for å misforstå hva vi sier/skriver?  Eller er det et felles ansvar? Mange bloggere har startet en ny måte å skrive på nemlig å fraskrive seg ansvaret eller det er kanskje ikke de rette ordene men å skrive innlegg som en unnskyldning, før man egentlig kommer til hva man ønsker å formidle, ja eller nei jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Og det er ikke noe man kan nødvendigvis ta på de men jeg tenker at når jeg skriver et innlegg må jeg prøve å se hvordan det kan bli oppfattet. Det er mitt ansvar rett og slett. Jeg er like juridisk ansvarlig som de som kommenterer er eller mer egentlig, fordi det er min blogg, det er mine ord som kommer frem og mine tanker. Og det er derfor det er viktig å noen ganger Stoppe opp før man poster det man skriver, man kan ta seg tid til å lese igjennom , slik at det er mulig å få en oversikt over hva man egentlig ønsker å få frem. Men la meg spørre deg som leser dette. Hva mener du?

Miniblogg

For en stund siden, jeg vet ikke hvor lenge siden det ble slik men uansett, så ble det tydeligvis så stor pågang av bloggere, eller de som ville starte en blogg, og de begynte derfor med en ja kall den for lillebror for blogg.no- Og mange har startet som bloggere der men det er en liten svakhet ( unnskyld blogg.no) og det er at de som er på miniblogg ikke får igjen med kommentarer, så det er som om de skriver ut i løse luften og ikke får tilbake meldinger. Dessverre er det slik at noen får komme forbi men for de er det en grei sak, men for de 100 vis som skriver og ikke kommer videre er det nok , eller det føles surt at de ikke blir funnet ” verdige” og ikke får komme opp på listen. Jeg syntes at noe av gleden over å blogge er at man ser at noen leser det man skriver fordi man får noen ganger kommentarer eller tilbakemeldinger på de tankene man deler. Så derfor så ja, det blir derfor litt annerledes når man er på miniblogg. 

Men det er mange, utrolig mange gode blogger som befinner seg på miniblogg og det syntes jeg er bra, noen blogger er lik de som er her, mens andre er skrevet av mennesker som er pårørende til mennesker som befinner seg i mange settinger i livet. Jeg føler vel at kanskje rosa statusen er mindre der enn her inne på blogg, jeg vet ikke Men det jeg vet er at det er så mange flotte blogger og mange som er utrolig flinke til å skrive ned å dele de beste tankene. Jeg lurer litt her jeg sitter…. har du funnet en blogg eller 2 du liker på miniblogg? Og hvorfor liker du den?

 

Jeg er fornøyd

Nå er det snart helg og jeg skal kose meg med fadderbarnet mitt i dag. Og jeg må bare si en ting. For en liten stund tilbake bestemte jeg meg for å bli den aller beste utgaven av meg selv, og jeg måtte ta noen betraktninger med å finne ut hvem eller hvor jeg er hen nå i livet og hvor veien skal gå videre. Jeg blir lei av at jeg sakte men sikkert trekker meg selv ned og føler meg som en dritt. Jeg syntes at kroppen min endrer seg , og ikke til det beste men jeg skal ikke klage for jeg er ved god helse, jeg har en ektemann som er veldig glad i meg og jeg har det trygt og godt. Så for meg handler det om at jeg måtte eller ikke måtte men ønsket å ta noen tak i mine innerste tanker og finne ut hva som skal til for at jeg skal være fornøyd. Så for 2 dager siden bestemte jeg meg for en ny frisyre. Og etter et mislykket forsøk da ble jeg gretten og sur og lite fornøyd. Jeg dro til en annen salong innenfor samme kjede og ba om hjelp, eller deres synspunkt og det endte med at jeg ble superfornøyd Jeg var ganske så usikker med en gang jeg kom i bilen men vet dere noe, jeg bestemte meg i de minuttene jeg la km etter km bak meg. Jeg visste at dette var meg. Så jeg visste at uansett hva andre mente å ville si så var dette meg, det var sånn jeg ville være. Det var som om jeg fant en del av meg selv som ikke hadde vært funnet før eller lå langt bak inni meg. I dag har jeg funnet frem en bukse jeg ikke har brukt før, og ikke genseren min heller. Jeg har bestemt meg for at ting er som de er, jeg er fornøyd og lykkelig i den plassen jeg er i livet mitt. Klart at det hadde vært kjekt med en million eller 2 på kontoen, men det har jeg ikke , det er heller ikke det som skal til for at jeg skal være lykkelig og fornøyd, jeg er glad for at jeg er kommet dit at jeg ikke trenger å tvile, rart hvor lite som skal til for at man skal se at man er verdt noe. Jeg vet at det er mange som mener ditten og datten men hva gjør det? Jeg står for de meninger jeg har, og jeg er ikke redd for å holde fast ved de verdier og meninger jeg har. Jeg mener at det er viktig at man tør å være tro mot seg selv. Og med disse ordene håper jeg dere får en fin dag.

Bloggverden endrer seg

Da er det jammen meg onsdag i dag og tiden flyr jo megafort, om en uke på denne tiden er det innspurt med nedpakking men i helgen er det null pakking for da reiser 2 av 3 av oss til mamma og til bonussønnen min en tur, og så kommer også S og L dit så det blir bra- bonusbarnet tar vi på veien hjem.  Så det blir bra. I morgen kommer fadderungen vår, eller tantes gullgutt som jeg liker å si det. Så jeg får benytte dagen før han kommer med  å pakke litt men mesteparten pakkes på mandag og utover…. Ellers er det sånn at jeg har brukt litt av dagen i dag til å lese en del bra blogger og en del ikke så bra men det er en tanke som slår meg veldig og det er at bloggverden eller blogglandia har endret seg. I stedet for å bygge hverandre opp og snakke pent med og om hverandre så er det som om det har brutt ut krig. Og har vi liksom ikke nok krig ellers i verden? Så hvorfor blir det slik? Er det slik at man tror at den eneste måten man kan bestige listen er å krype over lik om så? Jeg er kanskje helt bortreist men jeg føler at det er ikke rett måte å gjøre dette på, og man burde virkelig se nøye igjennom hvert eneste innlegg før man poster det. For kanskje, ja bare kanskje er det lurt å puste med magen og kanskje, beklager mye bruk av det ordet altså men det er ikke slik at man bør huskes for at man vandret over andre bloggere , da snakker jeg ikke om at man kommer seg opp mot toppen fordi man skriver gode innlegg men hvis man leter opp omtale om seg selv for å kunne slenge dritt om de eller skriver innlegg som trykker ned andre, det er ikke det man vil huskes for. Og når jeg nå ser over mitt innlegg så ser jeg at jeg er i fare med å gjøre det selv. Så akkurat der stopper jeg.

Jeg vet at da jeg startet for mange år siden så var det annen kultur i miljøet men dessverre så sluttet jeg den gangen og la ned bloggen. Først mange år senere har jeg tatt det tilbake. Men jeg ser at jeg ikke er så sikker på om det er en del av dette jeg vil være med på. Jeg kommer ikke til å slutte men jeg kommer til å være varsom. Har man ikke noe positivt å si om noen så tier man stille rett og slett. Så vi får se om ikke vi kan få snudd trenden. Blir du med?

Lykke på jord

I dag har vi hatt en fantastisk dag. Den begynte litt sent da jeg fikk sove til 9, og det er ikke veldig tidlig selv om hodet mitt fortalte meg at det var i grenseland for hva som var ok liksom.  Men nok om det , jeg sto opp og da jeg oppdaget at sola skinte så ble vi enige om at planlagt tur ble noe av. Men vi måtte bare pakke sekk og finne frem mat og drikke, som  denne gangen ble kaffe og te. Og den hjemmelaget pizza fra i går. Og vi kjørte av sted, og kom til dit vi skulle, trodde vi, men vi var på feil fjell men rett navn. Men vi griner ikke på nesa av den grunn og vi la i vei. Og det er dette som var lykke på jord i dag. Når vi er ute i naturen på den måten her så er det sånn at vi får la tankene fly fritt, vi snakker om alt mulig mellom himmel og jord og vi nyter det å dele dette og være sammen om dette- ja det var litt klatring og jeg var veldig glad for at vi kom til toppen men likevel. Vi har mer enn gjerne med oss noen på tur og selv om vi har det så føles det likevel som om vi har et godt forhold sammen. Og når vi kom hjem og etter en god dusj så ble dagen avsluttet med enkel grillmat sammen med de andre og så er tur ut for å glede noen med 3 planter. Men også det gir meg lykke. Håper du har hatt en flott dag

En guffen vind

I dag har jeg tenkt å skrive et innlegg som ikke handler om noe hyggelig, og jeg har i 2-3 dager tenkt på om jeg skal skrive dette eller om det kun vil føre til en eneste ting , nemlig en ny blogg krig. Jeg har ikke så stor tro på at min blogg er så mye lest av noen at det vil bli en krig, og det er ikke det jeg er ute etter heller men min blogg er basert på mine tanker og hva jeg føler, og det er bare sånn det er rett og slett.  Uansett, her kommer den. 

Jeg tenker at dt er mye eller mange ting man kan si om blogging og det som andre mennesker velger å skrive om og jeg skal være så ærlig å si at noen innlegg syntes jeg er veldig koselig å lese, noen fenger mer enn andre men så har du de som inneholder harde fakta og sannheten, ærlig talt. Og noen av de får meg til å smile, andre til å le, noen får meg til å gråte mens noen innlegg vekker avsky. Jeg skal ikke sitte å si at jeg har rett til å dømme andre menneskers innlegg, at jeg kan bestemme, nei slettes ikke, jeg kan ikke bestemme over andre sine behov for å uttrykke seg. Og jeg kan heller ikke bestemme hva som er rett og galt. Men noen ganger når jeg sitter med en bismak i munnen etter å ha lest innlegg etter innlegg. Ja når man føler at personen trenger å bli beskyttet fra det å kunne skrive i en blogg i en periode. Ja det er sikkert noen som mener at ytringsfriheten er stor og gir rett til å si nesten hva man vil, så ja det stemmer det men det er noen ting som bør begrenses. Og når man ser at innlegg med døde barn blir stiftet sammen med reklame, for meg gir det en eneste ting nemlig bismak og lite lyst til å forstå hva som ligger bak. Nå er det jo sånn at denne bloggeren har fått frem at det er en psykisk diagnose bak mye av de handlingene som gjøres og det er ikke sånn at jeg ikke har forståelse for denne diagnosen med tanke på at jeg har nære familiemedlemmer som har samme diagnose så vet jeg dessverre litt for mye om hva det innebærer men jeg føler at det er ingen unnskyldning eller begrunnelse for bare å fyre  løs på tastaturet og ikke ha noen hemninger. Dette er bare mine tanker og følelser rundt dette. Jeg syntes det er så utrolig kjipt at en god blogg , for det var det i begynnelsen har blitt det den er.

Nei jeg er ikke misunnelig for det han har fått til og jeg unner ingen å gå igjennom det han går igjennom for det er vel noe av det verste en foreldre går igjennom men jeg kjenner at det hele blir så utrolig feil,og dessverre ser jeg at det å si noe til han på kommentarfeltet medfører bare at mengden av tilhengerne hans hiver seg over de som tør å si noe. Og det er det jeg tenker på. Vil man virkelig ha kun roser og applaus i kommetar feltet sitt eller at noen tør å stille kritiske men respektfulle spørsmål? Hva er det som er mest rett? Klart at man vil ha mest ros men likevel. Så jeg vet ikke hva jeg skal si. For meg ble dette i hvert fall det jeg ville si om saken rett og slett, og det er ikke meningen å starte noe som helst med dette

 

Hvorfor er det så fordømt vanskelig å finne en lege

Jeg husker for mange år siden at man hadde de gode gamle huslegene, de legene som ikke var opptatt av pc skjermen når man kommer dit, ja de som så helheten og menneske. Ofte kjente de deg fra du var nyfødt og de kjente ofte familien din, ja de som faktisk kom på hjemmebesøk. Noen av oss har jo sett skjærsgårdsdoktoren, som gikk på tv, ja det var en slags huslege. Klart at det er vel mange meninger om akkurat den type lege og det er jo ingen hemmelighet at det var begrensinger på hva de kunne få til når man ikke var på legekontoret eller på en legevakt men det er ikke det som er poenget mitt.

Poenget er at det er tydeligvis en ordning som man skulle hatt mulighet. Ja jeg vet alt for godt at det er en pandemi ute å går men snakker om ellers. Ja man vet jo at enkelte legevaktsleger drar hjem til de som trenger det, men da er det jo mer snakk om de akutte tingene. Jeg kjenner en stor bakdel med å ha flyttet hit jeg bor for jeg har helt siden jeg avsluttet driften av cafeen vi hadde slitt med å finne den rette legen. Ofte er det jo sånn at det er en viss kjemi den første stunden og så sakte men sikkert så blir den borte og man føler at det blir en motstand. Ofte kjenner man sin egen kropp best men det er visst farlig å si det til legen, da blir man sett på som en person de ikke vil ha som pasient fordi legen vet best ikke sant.? Jeg har full respekt for legene men helt klart at jeg ikke har funnet den rette legen enda. Jeg tenker at det er hos meg feilen ligger, altså jeg har for kritisk blikk på de, eller for store forventninger. Jeg forventer ikke at de skal kunne alt men jeg forventer at de skal møte meg med respekt, ja det er jo viktig med gjensidig respekt , altså noe som går begge veier. Klart at man skal også se hen til fastlege ordningen. For det er vel og bra men man har bare 2 bytter og hvis man ikke finner den rette legen på dette må man enten gå privat eller man må bare overleve med sin lege frem til nyåret. Jeg skulle ønske at det fantes prøvetime hos den man velger. For mye baserer seg på 1 inntrykket man får av en allerede fra starten av. Men man kan ikke det og så jeg får bare håpe at det blir bedre, at jeg lykkes i få en okay lege til slutt. Men jeg vet at det er hos meg det ligger, ja jeg tror jeg er blitt en sær midt i livet pasient som søker etter det som jeg kanskje ikke lengre finner. Ikke misforstå meg, det er slik at jeg er veldig glad for at man har leger som er yngre og mer ja sånn de er i dag men av og til føles det som om man møter en pc lege fremfor en lege som lytter. Jeg opplever at før jeg flyttet hit i landet så hadde jeg gode leger men så når jeg kommer hit så føler jeg at jeg har det ene feilskjæret etter det andre. Men i dag er det en ny legetime hos en ny lege da jeg måtte bytte lege pga at legen mente at jeg var ikke en som passet hos han. Så får vi se. Jeg er åpen og klar men også klar  over at jeg kan og vil oppleve skuffelse, men vi får se. Det går som det går. Men en ting er sikkert. Legene  i våre dager er ikke av samme kvalitet som de gamle huslegene

Når mørket blir tungt og vondt

/Inneholder omtale/

Når livet kjennes tungt og man ikke alltid vet hvor man skal vende seg, når man føler at man er helt alene og at ingen føler det som nettopp du føler det så er det sånn at det føles som om livet bare butter i mot. Og man vet t når man begynner med litt sånn negative eller tunge tanker så er det så alt for lett at man ” biter seg selv i halen” og man ser kanskje ikke lyset i tunellen. Men så er det sånn da at man er litt redd for å skulle prate med noen, redd for at man kanskje blir sett rart på eller ned på, og at det faktisk stemmer at man er helt alene med de tankene- hva da? Jeg har selv hatt behov for noen å prate med igjennom livet men av og til er det jo en stor fordel at man ikke alltid ser den man prate med eller at man skulle ønske at man kunne være anonym. Hva da? Tar man kontakt med lege så er man jo ikke anonym og man har kanskje en større fysisk eller psykisk sperre enn man ville hatt ellers. Og ikke alle er like glade i å prate i tlf, jeg er selv mamma til en gutt som hater å prate fysisk  i tlf, han kan godt chatte eller sende sms eller slike ting men ikke mye mer enn det. Så nå har jeg veldig lyst til å slå et slag eller rope ut om en tjeneste.  http://www.kirkens-sos.no er en tjeneste som det sitter mennesker som jobber som frivillige og gir max av sin tid, jeg har selv vært i kontakt med de. De vet ikke at jeg skriver dette innlegget men jeg velger som sagt å slå et slag for  de. Jeg har møtte vennlige og fantastiske stemmer når jeg har ringt de, og de svarer bra på chat, eller på meldingstjenestene de har. Jeg må si at jeg blir imponert over hvor mye de gir av sin medmenneskelighet og de dømmer ikke noen. Og de er ydmyke og milde, i hvert fall de jeg har snakket med.

Jeg har aldri ringt eller skrevet med de om selvmord og slike ting men mer andre ting som om når livet føles som om det går mer i motbakke enn nedover eller bortover. Jeg har grått sammen med de. Og jeg brukte de mye når jeg forlot barnetroen min, fordi jeg trengte den ekstra styrken den gav meg. Jeg møtte forståelse og ikke fordømmelse, jeg møtte trøst og ikke hån. Men jeg møtte også mennesker som snakket rett fra leveren, som turte å si i fra, og som fritt uten å såre delte sine tanker om det jeg snakket med de om. Ja det er en trosbasert sak, man snakker jo om kirkens sos men man må ikke ha et kristens syn i det hele eller man kan være agnostiker eller hva som helst man blir ikke spurt om hvilke standpunkt man har. Så hva hvis man har lyst å bidra? Jo de trenger frivillige og jeg skulle ønske at de som kunne, ville bidra hos de. De trenger som sagt frivillige og hvem som helst( nesten da) kan stille som vakt hos de. Så ta kontakt med ditt lokale eller område ansvarlig så får du videre veiledning. Jeg er veldig glad for at de finnes