Jeg tror jeg vet

Jeg håper dere er i gang med en fantastisk dag, her skinner sola og jeg, ja jeg har vært ute å gått meg en lang og fantastisk tur i sola, hentet et par esker på vinmonopolet, da deres esker er perfekte til glass og slike ting og så har jeg kost meg ute. Akkurat nå har jeg en pause fra pakkingen, eller sannheten er at jeg ikke har kommet i gang enda men jeg skal det snart, skal bare skrive dette innlegget ferdig først. Formen min er så som så jeg kjenner at jeg er sliten men mest psykisk fordi det er så enormt mange tanker i hodet, det er så mye som er så enormt usikkert enda, og det er noe som jeg bare må regne med. Mest av alt fordi jeg venter på sms fra huseieren vi skal ha om at det er klart til innflytting, og så er det liksom der det hviler. Som jeg sa, jeg føler at det er bare totalt kaos her hjemme nå og det liker jeg ikke at det er. Rett og slett, men verste er denne konstante ventingen, jeg kjenner at for hver gang det plinger i min tlf så håper jeg det er fra huseieren men det er det jo ikke. Det er påminnelse og reklame og ja you name it her så det er sååå kjedelig. Men jeg vet at det kommer en sms snart, om ikke i dag men i morgen. Uansett, jeg må jo bare komme igang, ikke noen grunn til å sitte på raua, eller, nei jeg vet at det er ikke det, huset pakker seg jo ikke ned selv. Og vi har visst fått oss en god fordelig av oppgaver, uten at vi har direkte avtalt det. Jo nå skal dere høre . Jeg pakker ned, og han og gjengen bærer ut i flyttebilen når den tiden kommer, og så pakker jeg opp igjen. Er det feil for oss? Nei det er det ikke i det hele og det er noe med at jeg får bearbeidet mens jeg pakker ned bit for bit , eske for eske. Så blir det som det blir. Jeg kjenner at spenningen i kroppen er til å ta på.

Nå er vi snart i mål……

Yeah.. right… not. Vel hva skal jeg si. Våkner tidlig og sjekker at A har kommet seg på badet, og så frem med tekoppen, og så vente til jeg er våken nok til å komme meg i dusjen for jeg har dessverre ikke den teknikken at jeg våkner av en dusj, nei mer faren for at jeg sovner i dusjen her i gården ass. Så var det å få av sengetøyet, legge det til vask og så begynne å pakke. Og akkurat nå er det pappesker overalt føler jeg, og det gjør meg stressa av en eller annen grunn. For selv om jeg har pappesker så har jeg mye ting som enda ikke er pakket ned og det føles som om jeg ikke ser målet men jeg vet jo at det er kun et par laaaaaaange dager igjen før de bæres ut i  bilen og inn i nytt hus og det ser vi frem til. Selv om A mer eller mindre har bestemt seg for at han skal IKKE flytte så har han enda ikke så mye valg. Men det går bra det også. Det viktigste er bare å komme igang med utflytting så får vi ta det derfra. Blir jo både litt rart og litt trist og litt spennende å flytte i ny ( gammel) bolig men jeg tenker at det går nok bra det som alt annet. Ellers er det sånn at jeg ser frem til de dagene som ligger foran oss, sola skinner og ingenting å klage på, så det er bare rett og slett fantastisk. Ellers skal jeg begynne å legge til eller legge vekk en vane jeg dessverre har fått meg og jeg kjente at i natt måtte jeg rett og slett innse at nok er nok. Jeg har jo av en eller annen grunn fått den uvanen at jeg sovner til film, og jeg tror at det er mye av grunnen til min hodepine. Så i natt skal jeg ta vekk mobilen og så sove med linser, for vi skal jo på tur i Femundsmarka mannen min og meg i en ukes tid, hvor 3-4 dager er alene bare vi to før resten av søskenflokken hans kommer med familiene sine, så det blir koselig men da er det ikke så lett verken å se film eller av og på med linser så da blir det å trene øyene mine og jeg må bare si det at jeg kan sove med de, de kan sitte på i 1 mnd uten å ta de av men jeg har tatt de av. Mye fordi jeg ikke klarer å se film med de på når mobilen ligger så nær men nå er det greit å ikke ha den på fordi jeg vet jo at mye av at jeg er så trøtt er fordi skjermen ubevisst forstyrrer meg. Så jeg tror at det må noen små endringer til, eller jeg vet at det må , men det er liksom dette skrittet som fører til at jeg klarer det. Nå er det snart på tide å skjære opp kjøttet, og grønnsakene, jeg har kjøttsuppe på menyen i dag, og så skal vi en tur å se etter ny tursekk til meg fordi jeg trenger en ny. Planen var jo å ta over mamma sin men hun fikk jo aldri rotet seg til å tømme den så.. da skaffer jeg min egen. Og så er det bare hjem å fortsette å pakke ned litt. Så med dette ønsker jeg dere en knallfin ettermiddag

Hvem har skylden?

Hei hei. Håper dere har våknet og er klare. Jeg skulle ha pakket mer i formiddag men jeg kjenner at jeg ikke orker så jeg få se om jeg klarer å våkne til liv rett og slett. Jeg har sovet så der i natt, og sto opp for å vekke A men han var våken så da krøp jeg bare tilbake i senga, det skulle jeg ikke gjort fordi jeg klarte å sovne igjen og ja, da er jeg rett og slett litt tommelomsk.

Men nok om det. Jeg har vel kanskje skrevet om dette før men det er gjerne sånn at siden livet mitt ikke er så mye farting og slike ting at jeg fort kan gjenta meg selv, men så får det bare være, selv om jeg skal jobbe max med å få det på en annen måte snart. Uansett, nå roter jeg meg helt bort her. Overskriften min er i dag” Hvem har skylden?” Nei det er ingen krimgåte eller slikt som jeg skal ta for meg, heller ingen rettsak eller slike ting som man finner i media, men dette med hva man skriver og hva andre leser. Ofte så leser vi i mellom linjene og det er vel og bra det men, det er ikke alltid at den rette betydningen ligger der. Hva mener jeg? JO jeg mener at jeg har et ansvar for det jeg skriver, og at folk kan oppfattet det annerledes. Hvis jeg forteller at det er slik at jeg ikke drikker alkohol i det hele så er det ofte  min erfaring at folk mener at jeg er tidligere rusmisbruker. Det er som om man skal kunne nyte et glass eller 2 , men ikke alle gjør det. Men da er man liksom unormal.  Men er det sånn at vi hele tiden må bake inn hva vi sier fordi vi er redde for å bli misforstått? Eller er det ikke vi som ansvar men mer leseren som har skylden for å misforstå hva vi sier/skriver?  Eller er det et felles ansvar? Mange bloggere har startet en ny måte å skrive på nemlig å fraskrive seg ansvaret eller det er kanskje ikke de rette ordene men å skrive innlegg som en unnskyldning, før man egentlig kommer til hva man ønsker å formidle, ja eller nei jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Og det er ikke noe man kan nødvendigvis ta på de men jeg tenker at når jeg skriver et innlegg må jeg prøve å se hvordan det kan bli oppfattet. Det er mitt ansvar rett og slett. Jeg er like juridisk ansvarlig som de som kommenterer er eller mer egentlig, fordi det er min blogg, det er mine ord som kommer frem og mine tanker. Og det er derfor det er viktig å noen ganger Stoppe opp før man poster det man skriver, man kan ta seg tid til å lese igjennom , slik at det er mulig å få en oversikt over hva man egentlig ønsker å få frem. Men la meg spørre deg som leser dette. Hva mener du?

Jeg er fornøyd

Nå er det snart helg og jeg skal kose meg med fadderbarnet mitt i dag. Og jeg må bare si en ting. For en liten stund tilbake bestemte jeg meg for å bli den aller beste utgaven av meg selv, og jeg måtte ta noen betraktninger med å finne ut hvem eller hvor jeg er hen nå i livet og hvor veien skal gå videre. Jeg blir lei av at jeg sakte men sikkert trekker meg selv ned og føler meg som en dritt. Jeg syntes at kroppen min endrer seg , og ikke til det beste men jeg skal ikke klage for jeg er ved god helse, jeg har en ektemann som er veldig glad i meg og jeg har det trygt og godt. Så for meg handler det om at jeg måtte eller ikke måtte men ønsket å ta noen tak i mine innerste tanker og finne ut hva som skal til for at jeg skal være fornøyd. Så for 2 dager siden bestemte jeg meg for en ny frisyre. Og etter et mislykket forsøk da ble jeg gretten og sur og lite fornøyd. Jeg dro til en annen salong innenfor samme kjede og ba om hjelp, eller deres synspunkt og det endte med at jeg ble superfornøyd Jeg var ganske så usikker med en gang jeg kom i bilen men vet dere noe, jeg bestemte meg i de minuttene jeg la km etter km bak meg. Jeg visste at dette var meg. Så jeg visste at uansett hva andre mente å ville si så var dette meg, det var sånn jeg ville være. Det var som om jeg fant en del av meg selv som ikke hadde vært funnet før eller lå langt bak inni meg. I dag har jeg funnet frem en bukse jeg ikke har brukt før, og ikke genseren min heller. Jeg har bestemt meg for at ting er som de er, jeg er fornøyd og lykkelig i den plassen jeg er i livet mitt. Klart at det hadde vært kjekt med en million eller 2 på kontoen, men det har jeg ikke , det er heller ikke det som skal til for at jeg skal være lykkelig og fornøyd, jeg er glad for at jeg er kommet dit at jeg ikke trenger å tvile, rart hvor lite som skal til for at man skal se at man er verdt noe. Jeg vet at det er mange som mener ditten og datten men hva gjør det? Jeg står for de meninger jeg har, og jeg er ikke redd for å holde fast ved de verdier og meninger jeg har. Jeg mener at det er viktig at man tør å være tro mot seg selv. Og med disse ordene håper jeg dere får en fin dag.

Bloggverden endrer seg

Da er det jammen meg onsdag i dag og tiden flyr jo megafort, om en uke på denne tiden er det innspurt med nedpakking men i helgen er det null pakking for da reiser 2 av 3 av oss til mamma og til bonussønnen min en tur, og så kommer også S og L dit så det blir bra- bonusbarnet tar vi på veien hjem.  Så det blir bra. I morgen kommer fadderungen vår, eller tantes gullgutt som jeg liker å si det. Så jeg får benytte dagen før han kommer med  å pakke litt men mesteparten pakkes på mandag og utover…. Ellers er det sånn at jeg har brukt litt av dagen i dag til å lese en del bra blogger og en del ikke så bra men det er en tanke som slår meg veldig og det er at bloggverden eller blogglandia har endret seg. I stedet for å bygge hverandre opp og snakke pent med og om hverandre så er det som om det har brutt ut krig. Og har vi liksom ikke nok krig ellers i verden? Så hvorfor blir det slik? Er det slik at man tror at den eneste måten man kan bestige listen er å krype over lik om så? Jeg er kanskje helt bortreist men jeg føler at det er ikke rett måte å gjøre dette på, og man burde virkelig se nøye igjennom hvert eneste innlegg før man poster det. For kanskje, ja bare kanskje er det lurt å puste med magen og kanskje, beklager mye bruk av det ordet altså men det er ikke slik at man bør huskes for at man vandret over andre bloggere , da snakker jeg ikke om at man kommer seg opp mot toppen fordi man skriver gode innlegg men hvis man leter opp omtale om seg selv for å kunne slenge dritt om de eller skriver innlegg som trykker ned andre, det er ikke det man vil huskes for. Og når jeg nå ser over mitt innlegg så ser jeg at jeg er i fare med å gjøre det selv. Så akkurat der stopper jeg.

Jeg vet at da jeg startet for mange år siden så var det annen kultur i miljøet men dessverre så sluttet jeg den gangen og la ned bloggen. Først mange år senere har jeg tatt det tilbake. Men jeg ser at jeg ikke er så sikker på om det er en del av dette jeg vil være med på. Jeg kommer ikke til å slutte men jeg kommer til å være varsom. Har man ikke noe positivt å si om noen så tier man stille rett og slett. Så vi får se om ikke vi kan få snudd trenden. Blir du med?

Lykke på jord

I dag har vi hatt en fantastisk dag. Den begynte litt sent da jeg fikk sove til 9, og det er ikke veldig tidlig selv om hodet mitt fortalte meg at det var i grenseland for hva som var ok liksom.  Men nok om det , jeg sto opp og da jeg oppdaget at sola skinte så ble vi enige om at planlagt tur ble noe av. Men vi måtte bare pakke sekk og finne frem mat og drikke, som  denne gangen ble kaffe og te. Og den hjemmelaget pizza fra i går. Og vi kjørte av sted, og kom til dit vi skulle, trodde vi, men vi var på feil fjell men rett navn. Men vi griner ikke på nesa av den grunn og vi la i vei. Og det er dette som var lykke på jord i dag. Når vi er ute i naturen på den måten her så er det sånn at vi får la tankene fly fritt, vi snakker om alt mulig mellom himmel og jord og vi nyter det å dele dette og være sammen om dette- ja det var litt klatring og jeg var veldig glad for at vi kom til toppen men likevel. Vi har mer enn gjerne med oss noen på tur og selv om vi har det så føles det likevel som om vi har et godt forhold sammen. Og når vi kom hjem og etter en god dusj så ble dagen avsluttet med enkel grillmat sammen med de andre og så er tur ut for å glede noen med 3 planter. Men også det gir meg lykke. Håper du har hatt en flott dag

En guffen vind

I dag har jeg tenkt å skrive et innlegg som ikke handler om noe hyggelig, og jeg har i 2-3 dager tenkt på om jeg skal skrive dette eller om det kun vil føre til en eneste ting , nemlig en ny blogg krig. Jeg har ikke så stor tro på at min blogg er så mye lest av noen at det vil bli en krig, og det er ikke det jeg er ute etter heller men min blogg er basert på mine tanker og hva jeg føler, og det er bare sånn det er rett og slett.  Uansett, her kommer den. 

Jeg tenker at dt er mye eller mange ting man kan si om blogging og det som andre mennesker velger å skrive om og jeg skal være så ærlig å si at noen innlegg syntes jeg er veldig koselig å lese, noen fenger mer enn andre men så har du de som inneholder harde fakta og sannheten, ærlig talt. Og noen av de får meg til å smile, andre til å le, noen får meg til å gråte mens noen innlegg vekker avsky. Jeg skal ikke sitte å si at jeg har rett til å dømme andre menneskers innlegg, at jeg kan bestemme, nei slettes ikke, jeg kan ikke bestemme over andre sine behov for å uttrykke seg. Og jeg kan heller ikke bestemme hva som er rett og galt. Men noen ganger når jeg sitter med en bismak i munnen etter å ha lest innlegg etter innlegg. Ja når man føler at personen trenger å bli beskyttet fra det å kunne skrive i en blogg i en periode. Ja det er sikkert noen som mener at ytringsfriheten er stor og gir rett til å si nesten hva man vil, så ja det stemmer det men det er noen ting som bør begrenses. Og når man ser at innlegg med døde barn blir stiftet sammen med reklame, for meg gir det en eneste ting nemlig bismak og lite lyst til å forstå hva som ligger bak. Nå er det jo sånn at denne bloggeren har fått frem at det er en psykisk diagnose bak mye av de handlingene som gjøres og det er ikke sånn at jeg ikke har forståelse for denne diagnosen med tanke på at jeg har nære familiemedlemmer som har samme diagnose så vet jeg dessverre litt for mye om hva det innebærer men jeg føler at det er ingen unnskyldning eller begrunnelse for bare å fyre  løs på tastaturet og ikke ha noen hemninger. Dette er bare mine tanker og følelser rundt dette. Jeg syntes det er så utrolig kjipt at en god blogg , for det var det i begynnelsen har blitt det den er.

Nei jeg er ikke misunnelig for det han har fått til og jeg unner ingen å gå igjennom det han går igjennom for det er vel noe av det verste en foreldre går igjennom men jeg kjenner at det hele blir så utrolig feil,og dessverre ser jeg at det å si noe til han på kommentarfeltet medfører bare at mengden av tilhengerne hans hiver seg over de som tør å si noe. Og det er det jeg tenker på. Vil man virkelig ha kun roser og applaus i kommetar feltet sitt eller at noen tør å stille kritiske men respektfulle spørsmål? Hva er det som er mest rett? Klart at man vil ha mest ros men likevel. Så jeg vet ikke hva jeg skal si. For meg ble dette i hvert fall det jeg ville si om saken rett og slett, og det er ikke meningen å starte noe som helst med dette

 

Hvorfor er det så fordømt vanskelig å finne en lege

Jeg husker for mange år siden at man hadde de gode gamle huslegene, de legene som ikke var opptatt av pc skjermen når man kommer dit, ja de som så helheten og menneske. Ofte kjente de deg fra du var nyfødt og de kjente ofte familien din, ja de som faktisk kom på hjemmebesøk. Noen av oss har jo sett skjærsgårdsdoktoren, som gikk på tv, ja det var en slags huslege. Klart at det er vel mange meninger om akkurat den type lege og det er jo ingen hemmelighet at det var begrensinger på hva de kunne få til når man ikke var på legekontoret eller på en legevakt men det er ikke det som er poenget mitt.

Poenget er at det er tydeligvis en ordning som man skulle hatt mulighet. Ja jeg vet alt for godt at det er en pandemi ute å går men snakker om ellers. Ja man vet jo at enkelte legevaktsleger drar hjem til de som trenger det, men da er det jo mer snakk om de akutte tingene. Jeg kjenner en stor bakdel med å ha flyttet hit jeg bor for jeg har helt siden jeg avsluttet driften av cafeen vi hadde slitt med å finne den rette legen. Ofte er det jo sånn at det er en viss kjemi den første stunden og så sakte men sikkert så blir den borte og man føler at det blir en motstand. Ofte kjenner man sin egen kropp best men det er visst farlig å si det til legen, da blir man sett på som en person de ikke vil ha som pasient fordi legen vet best ikke sant.? Jeg har full respekt for legene men helt klart at jeg ikke har funnet den rette legen enda. Jeg tenker at det er hos meg feilen ligger, altså jeg har for kritisk blikk på de, eller for store forventninger. Jeg forventer ikke at de skal kunne alt men jeg forventer at de skal møte meg med respekt, ja det er jo viktig med gjensidig respekt , altså noe som går begge veier. Klart at man skal også se hen til fastlege ordningen. For det er vel og bra men man har bare 2 bytter og hvis man ikke finner den rette legen på dette må man enten gå privat eller man må bare overleve med sin lege frem til nyåret. Jeg skulle ønske at det fantes prøvetime hos den man velger. For mye baserer seg på 1 inntrykket man får av en allerede fra starten av. Men man kan ikke det og så jeg får bare håpe at det blir bedre, at jeg lykkes i få en okay lege til slutt. Men jeg vet at det er hos meg det ligger, ja jeg tror jeg er blitt en sær midt i livet pasient som søker etter det som jeg kanskje ikke lengre finner. Ikke misforstå meg, det er slik at jeg er veldig glad for at man har leger som er yngre og mer ja sånn de er i dag men av og til føles det som om man møter en pc lege fremfor en lege som lytter. Jeg opplever at før jeg flyttet hit i landet så hadde jeg gode leger men så når jeg kommer hit så føler jeg at jeg har det ene feilskjæret etter det andre. Men i dag er det en ny legetime hos en ny lege da jeg måtte bytte lege pga at legen mente at jeg var ikke en som passet hos han. Så får vi se. Jeg er åpen og klar men også klar  over at jeg kan og vil oppleve skuffelse, men vi får se. Det går som det går. Men en ting er sikkert. Legene  i våre dager er ikke av samme kvalitet som de gamle huslegene

Jeg gjør det for min egen skyld

Noen ganger er det som om uansett hva jeg gjør så virker det som om det er feil. I livet mitt har jeg måtte jobbe hardt for tingene mine og jeg har slettes ikke fått målene jeg har satt meg i fanget men sakte men sikkert jobbet meg fremover. Og jeg føler at det er noe som er viktig for meg og burde være for andre også. Pay it forward…. noen som har hørt om det? Kort fortalt( selv om nok de fleste vet om det) er at man kan når man kjøper en kaffe så kan man betale for en ekstra slik at en som trenger det slipper å betale for sin, og det gjelder ikke bare kaffe men også middager osv. Og det er et konsept jeg liker veldig godt og det er noe jeg prøver å sette foran meg. Jeg har i den siste tiden fått enorme mengder planter, ja på det verste hadde jeg nok over 200 planter , for problemet er 2 ting, jeg får planter av andre og så er det veldig gode tilbud å butikker osv. Så da blir det mange kan man si. Men jeg vet at det er mange mennesker som ønsker å starte med planter men som ikke har penger til det. Så derfor bestemte jeg meg for ganske så tidlig at jeg skulle gi tilbake til andre siden jeg selv hadde fått mange vakre planter , for alle fortjener en plante eller 4 i huset.  Og derfor har jeg brukt litt tid på å dele med andre og jeg kjenner at det blir en lykkefølelse når jeg ser at jeg  gleder andre. I dag traff jeg på en dame som var her å hentet en søplesekk med klær, for på samme måte som planter kom inn her er det gitt meg enormt mange plagg som jeg ikke kommer til å bruke. Og det er ingenting som gleder meg enn å dele med de som trenger det.  Så når jeg opplever at noen mener at eneste grunnen til at jeg gir bort slike ting er det for å kjøpe meg venner og at jeg ønsker å stå på en pidestall og så  kunne sole meg i glansen fra andre mennesker som om jeg ønsker å si” Se på meg, hvor snill jeg er” Og det er slike ting som gjør at jeg tenker at det er sånn at hvis det er andre menneskers opplevelse av meg så beklager jeg så mye. Det er nok derfor jeg ofte velger å sende private meldinger til de som søker etter noen ting, for at ikke det skal bli oppfattet som ja slik noen mener at det blir sett på som den muligheten. Jeg tenker at alle mennesker må vi ta valg, vi kan velge å donere , selge eller kaste ting men igjen hvorfor kaste ting når det er andre som kan bruke det eller ha glede av det. Men noen ganger føles det som om jeg stanger hodet i veggen, for det føles som at uansett hva jeg sier/ skriver så blir det dratt ut i verste mening og vridd og vrengt på til det er noe helt annet. Så hva er målet mitt med dette innlegget? Trenger jeg egentlig et mål? Eller kan det være at jeg skriver fra hjertet, eller rett og slett at det er som om hjertet denne gangen styrer fingrene som fyker over tastaturet? Svaret er at jeg har absolutt ikke har noen baktanke med det jeg gjør når jeg gir bort det jeg gjør. Med disse ordene sier jeg god natt.

Skal jeg slutte?

Jeg har skrevet et slikt innlegg før og dette er sikkert ikke det siste men jeg må innrømme at jeg i den siste tiden har vært mye til og fra i blogglandia. Jeg har så mye jeg vil dele men det jeg innser er at det er ikke alt som deles bør tydeligvis. Og jeg har jo på kommentar godkjenning av en enkel grunn, for å ha en anelse kontroll. Og jeg vet at når man hiver seg på blogg karusellen så er det ikke sånn at det er kun de store bloggene eller de bloggene som ligger på topp som har en viss ” fare” for å bli kritisert og hengt ut. Men når jeg i dag har visning på huset og de som kommer spør meg om det er jeg som har den bloggen og at jeg burde skamme meg for hva jeg skriver om så tenker jeg at ” Hm… hva er det i min blogg som er så skadelig” Men jeg gidder ikke ta debatten med de, rett og slett-. Men jeg vet ikke om dette med blogg er noe jeg tror jeg får lyst til å holde på med. Nei det har ikke bare vært den ene kommentaren, men gjentatte ganger så har det kommet dritt min vei. Klart at jeg vet at jeg sikkert og visst har skrevet innlegg , om ikke de er synlige enda så er det noen som har lest de, og jeg har kanskje fornærmet en eller 2 eller flere med mine tanker i bloggen min, men jeg tenker at ikke alle innlegg er delt. Og det er ikke noe av det jeg skriver som jeg ikke står inne for og jeg skammer meg ikke, men jeg tenker at jeg hadde vel i utgangspunktet ikke noen agenda da jeg startet å blogge den gangen for lenge siden og heller ikke i denne bloggomgangen har jeg en agenda, så jeg vet ikke. Jeg tror ikke at det er rett av meg å bøye av heller , og jeg vet ikke om hva som er løsningen på dette men det jeg vet er at jeg må se ting i et annet perspektiv. Mannen sier at så lenge jeg har noe glede i å blogge, hvorfor ikke? Jeg tjener ikke noe på bloggen men det er heller ikke derfor jeg skriver heller.  Valget er ikke enormt vanskelig heller, og det handler om å se tingene i en helhet. Men vi får se