Når ting styres av følelser

Hei hei, håper dere har det bra, for det er jo viktig nå som vi har den siste helgen før påsken, kan være at jeg tar feil men dette er vel palmehelgen er det ikke? Uansett, helg er det, og jeg er klar som et egg til nettopp det, helg. I morges reiste min kjære til min eldste sønn for å hjelpe han med bilen sin og jeg sitter igjen her hjemme. Jeg kjenner at jeg til nok var litt for trøtt til å ta en rask avgjørelse på om jeg skulle være med siden jeg sitter igjen men det var vel kanskje det rette , jeg vet ikke. Jeg er utrolig glad for at han stiller opp for ungene mine, for tross alt kunne han ha sagt at hvis ikke jeg ble med så reiste ikke han heller men det gjorde han ikke og jeg elsker han ikke bare for det men av mange grunner men ja det er en stor grunn. Så jeg tenkte at jeg skulle bare hente en bok på biblioteket og så hjem for å starte slik at min kjære♥♥ kommer hjem til nyvasket gulv og grønnsåpe lukt , for det er jo noe av det beste som er men jeg vet ikke om han kommer tilbake i kveld eller hva han gjør, men jeg kommer til å savne han veldig noe som jeg alltid gjør. Håper dere får en fin palmehelg. I dag skinner sola og det er en god dag så langt og jeg har troen på at det blir en fortsatt god dag.

Men over til ” tema”. Følelser ja.  Livet er i mange tilfeller en real karusell av de aller fleste følelser som vi mennesker har på registret vårt. Og det er jo veldig bra fordi det gjør at vi på mange måter får en normal hverdag. Og kanskje mest av alt trenger vi at vi kjenner på de følelser man måtte ha i denne tiden. Ja for påsken 2021 blir på mange måter lik som 2020, men vi får litt mindre og litt færre strenge regler denne påsken fordi vi har blitt litt bedre kjent med dette viruset som har satt sine spor hos oss. Men det vi ser er at for mange blir det mye lettere å la frustrasjonen man har gå over til sinne og man bare raser ut med det man tenker og kanskje ikke alltid burde si. Men vi gjør det. Og det er ofte sånn at det blir en slags massesuggesjon og flokkmentaliteten slår til. Og man er kanskje redd for å si det man egentlig vil si fordi man vet at man får en bølge av sinne rettet mot seg selv i stedet for. For meg blir det så feil men samtidig er det viktig at vi tør å si i fra at det ikke er greit. Men har du tenkt over at man har veldig lett for å dømme før man vet resultatet? Har du tenkt over at man dømmer før man har sett helheten? Igjen så er det sånn at mennesker blir uglesett hvis de tør å si at ” Er dere sikker på om det er så ille som dere skal ha det til?” Jeg vet ikke jeg, men jeg vet at så lenge det finnes sosiale media, det finnes ulike plattformer der man kan være anonyme så er det slik at det vil oppstå ting som man bare hiver seg over, ja nesten gå over lik for å få frem sin mening, bare fordi man ikke trenger å skrive sitt virkelige navn. Og ja jeg er enig i at det trengs slike ting , fordi kanskje man på den måten ser litt mindre sinne ut  i samfunnet. Vi vet jo at mange er ekstreme på nettopp dette. Og nei ikke alle ting trenger man å mene noe om. Jeg har hatt venner som svarer på innlegg som de egentlig ikke trenger å gjøre, fordi de ikke kan sette seg inn i det eller at det i bunn og grunn ikke angår de i det hele men de må bare kommentere.  Så hva vil jeg med dette innlegget? Hva tenker jeg egentlig er det som jeg vil frem til? Jo jeg blir skremt når jeg ser hvor langt enkelte mennesker er villig til å gå, fordi de kjemper for det som ikke alltid trengs å kjempes for, hvordan da? JO fordi resultatet blir at et menneske kan velge å ikke holde ut lengre. Nei nå gir jeg meg for nå mister jeg tråden her.

Godt å renske opp litt

Av og til er det som en følelse av plantene vokser oppå meg, eller møter meg , ja som om rommet krymper rett og slett. Jeg har ikke noe stort problem med å ha mange planter men noen ganger må man bare rett og slett ta seg selv i nakken. Og i de siste 2-3 dagene så har det blitt sånn at jeg  har sett nærmere på dette med planter, og opplever vel at jeg har nok mistet litt tråden i plantene mine, og har liksom hatt litt av alt. Så jeg bestemte meg for at jeg skal velge meg en eller 2 arter + noen sukkulenter og de typiske rankene, og i den sammenhengen så endte det da med at jeg begynte å gi bort. Og rundt 40-60 planter har fått nye hjem.  Og det er noe med det å kunne glede andre, og når jeg ikke har ” bruk” for de om jeg kan bruke de ordene så er det de ordene jeg bruker.  For meg er det ikke sånn at jeg skal gjøre meg selv bedre enn jeg er, eller bedre enn andre men for meg er det noe med at jeg kan glede andre som er viktig. Og da blir det greit at jeg kan røske opp litt. Og det blir da en vinn vinn situasjon tenker jeg.  Og det er jo det beste av alt. Men klart at det er nok mange som har meninger om det meste når det gjelder slike ting. Men hvorfor skal jeg ta betalt for noe som jeg selv fått eller byttet til meg? Så da er det greit å kunne glede andre. 

Men ikke bare der har jeg rensket opp. Jeg har tatt noen reale grep om hva jeg har på sosiale media. Med andre ord så har jeg meldt meg ut av en grupper samt ryddet opp i listen over venner. For jeg tenker at når jeg verken prater med de, ikke i RL eller på fjesboka så tenker jeg at det handler jo ikke om å mest mulig venner, eller være den med mest grupper å være medlem i. Så derfor tok jeg et realt tak der også. Så jeg føler rett og slett bare lettelse inni meg. I dag er det jo ny uke og vi kommer nærmere og nærmere påske, og derfor er det også sånn at det begynner også å bli greit at jeg eller vi kan begynne  å pakke ned ting. Så det gleder jeg meg til. Og da få vi ryddet litt opp. Haha tydeligvis rydding i fokus for tiden gitt. Så jeg tenker at det er bare å hoppe i det. Okay folkens. Ha en fin mandag så langt

Når noen bare antar noe

Dette bildet passet godt til det jeg vil skrive om. Vi skal selge huset vårt. eller egentlig er det mest sannsynlig  solgt og i går var jeg hos en venn av oss. Hun spurte meg om det gikk bra med meg oppi det hele og at det var trist at det ikke varte lengre enn det gjorde. Og det ble nok til at jeg sto der med et eneste stort ? tegn i ansiktet fordi jeg hadde ikke peiling hva hun mente, men jeg svarte at jeg som mange andre sliter med dette Korona dritten i verden og mest her hjemme. Så lurte hun på om jeg skulle flytte hjem til Østlandet igjen… nå som jeg var blitt alene. Ja vel, alene sa jeg, jo hun hadde hørt at jeg ikke lengre var gift og at det var derfor vi skulle selge. Jeg sleit veldig for å ikke smelle tilbake men jeg gjorde ikke det, jeg prøvde å si at nei det er ikke sånn at jeg flytter på meg fordi jeg er skilt eller at det er slutt mellom oss men vi selger huset av helt andre grunner, og at vi flytter sammen i ny bolig. Vel det ble nok litt kunstig pause kan man si. Verste var at hun hadde sagt dette til sin datter, sin søster , sin mor. 

Men i bilen på vei hjem så begynte jeg å tenke på dette. Hvorfor er det så enormt lett å bare anta at det er sånn at fordi at folk endrer bosted eller skifter jobb eller slike ting at det er fordi de blir skilt eller er i en annen livssituasjon enn før? Og hvorfor er det sånn at i stedet for å sjekke at det stemmer så er det enormt lett å bare si det videre. Men hvem eier sannheten? JO helt klart den som det handle om, og det er enormt lett å snakke videre om en person men ikke glem at det kan komme feil ut. og man kan faktisk erfare at man må som hun jeg var hos i går for å levere en blomst og hente en annen hjem atman må krype til korset og beklage at man har sagt feil til noen  om noen , og satse på at det man sa først ikke spres videre. For sannheten er det som skal snakkes om, ikke alt annet som ikke er sant i det hele. I livet er det sånn at vi alle opplever ting som ikke vil ha stor betydning og andre ting som vil ha kjempebetydning og en ting som fort kan løpe foran oss er ryktet. Og hva om det er feil rykte. Hvem husker ikke denne sangen her  eller har ikke hørt den? Ikke mange tror jeg https://www.youtube.com/watch?v=X3dTSk1U21k Og det er litt der. Så når du forteller noe videre, tenk på om det er rett info og om du har retten til å spre det videre. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg ikke har gjort samme tabbe, og tro meg det var dritflaut å måtte si at ja det var visst ikke riktig info jeg hadde og jeg ber om unnskyldning. Men jeg vet at en fjør blir ikke til 5 høns men 500 fordi.. en person sier det jeg sa videre og så sies det videre og ja….. tegningen ligger liksom der. Men det er noe jeg har lært av og aldri mer for å si det sånn. Så ja husk dette.

Nå er jeg rasende rett og slett.

Nå kjenner jeg at jeg skriver dette innlegget med mer frustrasjon og irritasjon , nei sinne enn det som er godt for meg men jeg må bare. Jeg er sint, skuffa og ja egentlig mer fly forbannet, fordi skuffelsen går over i sinne, og ja det som jeg akkurat nevnte. Og jeg forstår ikke hva som får noen til å ikke bry seg. Det handler nemlig om min mamma. Det handler om et forhold som dessverre ikke er der men hadde det vært så hadde det vært slutt, finish, ferdig finoto. Jeg kunne sikkert ha skrevet side opp og ned om forholdet til mamma men det er faktisk ikke henne som dette innlegget handler om men andre i familien som bor i samme distrikt. Som lover å hjelpe henne men likevel dropper det. Som gladelig lover henne at ” jo da jeg skal selvfølgelig kjøre deg jeg, ikke tenk på det” hvor mamma ender opp med å ta taxi i stedet for, og må bruke flere hundre kroner på ja nettopp taxi. For et par tre år tilbake så spurte mamma dette familiemedlemmet om hun kunne kjøre henne til sykehuset fordi hun skulle ha forberedelsestime før hofteoperasjon. Og ja da, det var null problem. Men min magefølelse sa meg at det ikke kom til å skje, så jeg reiste 500 km en vei for å kjøre henne, jeg sa ingenting men mamma ringte meg kvelden før hun skulle dit og sa at hun ikke hadde hørt noe, så hun ville ta taxi, jeg sa ikke at jeg var i nærheten men lovet å fikse dette for henne. Jeg dukket bare opp til avtalt tid som taxien skulle vært det, ( den hadde jeg ikke bestilt i det hele) Og fikk henne til sykehuset. I ettertid får mamma beskjed om at hun som skulle kjøre henne hadde glemt det, og det er slike ting som gjør meg rasende. Mamma hadde i denne helgen en avtale om koronatesting fordi hun har vært i nærheten av et område med mye smitte, men igjen ble det lovet at hun skulle bli hentet siden personen også skulle ha test, men hvem møter mamma ved test stasjonen? Jo nettopp, og igjen hun var blitt glemt. Mamma sa i dag at hun nå hadde fått nok av dette og vil klare seg selv heretter. Nå skal ikke dette innlegget handle om hvor flink jeg er og slike ting fordi det er ikke det som det er snakk om men jeg kjenner at noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg bodde i nærheten men samtidig har jeg en erfaring som forteller meg at det er godt at det er så mange mil i mellom oss.  Og likevel er jeg sint og fortvilet på mammas vegne, fordi jeg tror at det er når det er sånn det blir så kjenner hun enda mer på at hun er alene i verden, og kanskje mer hjelpeløs enn hun liker å tenke på eller føle på. Klart at ting kan komme i veien men ikke gang på gang, år ut og år inn. Jeg vet at jeg  kanskje reagerer annerledes enn jeg burde men jeg er vel litt mer sår til tider. Spesielt nå i den tiden vi er rett og slett. Jeg føler vel mer på dette enn jeg ellers ville ha gjort rett og slett- for det handler om min mamma. Uansett hvor sint og sur jeg kan være på henne så er det ikke okay i det hele å la henne sitte i en situasjon der hun må ut med utgifter som ellers ikke hadde vært nødvendig, i stedet for at mamma betalte en 50-100 lapp i drivstoff, så ble det liksom 600 i taxi og mamma har ikke de pengene rett og slett , eller hun har de men likevel de kunne vært brukt til andre ting. 

Sånn da var den utblåsningen gjort. Håper dere har hatt en bra helg og at dere er klare for ny uke i morgen

Er det en unnskyldning egentlig?

Torsdag formiddag, og ingen, absolutt ingen vårstemning her i området. Mange av oss ble overrasket over at det jammen kom snø i går men i motsetning til flere steder i landet så gikk det over fra snø til vind og regn og realt drittvær. Jaja ikke mye man får gjort med det nei. Men det er jo fortsatt et lite håp om vår snart da. Og det er jo påske om ikke så lenge, sånn ca. 2 1/2 uke igjen. Håper på påskevær sånn at vi kan grille, for det ser ikke ut som om det blir tur til mamma i påsken pga smitte fare og røde sone og alt det der.  Vel nok om det. Jeg satt i en samtale i går med en som skriver en hovedfagsoppgave om tema barndommen og hvor mye det preger oss og hva en elendig barndom gjør med oss mennesker kontra en god barndom. Og det er jo ofte slik at vi mennesker har enormt lett for å skylle på alt annet hvis ikke det går den veien vi selv ønsker, eller at vi selv gjør en feil men så skylder vi på alt annet i stedet or å stå for det vi feilet på. Men det er på en måte en del av vår natur.

Og det vi erfarer i barndommen og oppveksten er md på å forme oss enten vi vil eller ikke. Hvis ikke vi lærer å stole på mennesker som yngre så er det vanskelig å få til som vokse også. Man lærer kanskje at de voksne er noen svikere og da har vi ikke troen på de som voksne heller ( ikke alltid at det er sånn da men jeg håper at du forstår hva jeg mener) Men hvis vi har en dritt barndom er det noe som gir oss automatisk rett til å oppføre oss dritt som voksne? Hvis man vokser opp i et rusmiljø er det ensbetydende at man selv ruser seg og at det er de andre sin skyld? Vel det er en kjensgjerning at man finner venner i det miljøet man kjenner til, kanskje fordi man selv mener at man ikke er god nok og ikke fortjener noe annet.  Jeg har jo som nevnt før vokst opp i en menighet der jeg trodde jeg hadde venner men oppdaget i voksen alder at det var egentlig bare et bedrag, jeg sto egentlig alene. Og jeg begynte å tvile på det jeg var opplært til jeg fikk på en måte ikke brikkene i puslespillet til å gå opp, og jeg kjente at til tross for at jeg tror at det er mye mellom himmel og jord og at det finnes noe større enn meg eller oss så var det ikke noe jeg kjente at jeg kunne etterleve lengre. Jeg begynte å lete etter feil hos meg selv og ikke bare meg men også de andre og når man leter med lupe som jeg gjorde, vel da ble det sånn og jeg kjente at dette ble fei. Jeg har hatt mine erfaringer i barndommen og kjenner at jeg er veldig glad for at jeg har den med meg i bagasjen selv om jeg ikke alltid takler det på samme måte. Og det handler om at jeg kjenner at jeg har behov for denne friheten jeg tok meg.

Å være god nok…. ja det er viktig for et menneske at man føler seg god nok. Og akseptert av andre mennesker kan man bli når man selv ser at man aksepterer seg selv. Mannen min sier at ” Man kan ikke være glad i noen andre, hvis man ikke er glad i seg selv først” Og det er så utrolig viktig, for man må ha betydning for noen men også ikke minst for seg selv. Jeg ble kjent via noen andre med en som har vokst opp på bar og selv er hun hardbarket rusmisbruker med både stoff medisiner og  alkohol. Hun sier at det er den verden hun kjenner. men er det en unnskyldning eller er det noe man bare sier for å selv slippe å stå til rette for seg selv og andre mennesker? Jeg vet ikke jeg, men det er et personlig valg rett og slett . Men jeg mener at det man opplever i barndommen er med på å forme deg men er ingen unnskyldning for hvordan man er som voksen. Man trenger ikke oppføre seg som en dritt selv om andre har gjort det mens du var ung, det er ikke slik at du må fortsette  i samme bane som de før deg , det er lov å si at det er ikke sånn du vil ha det, men det er ikke lett , tro meg det koster mye og det kan koste deg familien og vennene dine, men noen ganger må man velge det som er rett for akkurat deg. For meg kostet det ganske mye, ja mer enn jeg trodde men jeg var nødt til å sette meg selv fri. Og kostnaden for det var mindre enn  ellers. Så i det hele er det en vinn vin situasjon. Nå skal jeg komme meg  i bilen, en som skal på intervju.

Dette blir en bra helg

God fredags morgen. Har dere sovet godt og kommet  i gang med dagens gjøremål? Håper det, og jeg håper at denne dagen blir like fin for dere som for oss.

Det er det jeg har bestemt meg for, denne dagen og ikke minst denne helgen skal bli en fin eller bra helg. Ferdig snakka!! Nei da det er jo ikke godt å vite hva som skjer denne helgen men det er 2 ting som skjer. Det ene er at vi får besøk av min eldste eller 3 mann som vi sier, da vi egentlig ikke skiller på mine og dine men heller sier våre. Og det er jo greit, men over til det jeg skulle si. S kommer jo om noen timer, og skal være her til søndag, han kommer jo da kjørende. Så er det sånn at i dag er det 5 mars og i morgen går jeg over fra å være mamma til en på 18 til å bli en mamma til en 19 åring. Jepp S fyller å i morgen. Og jeg tenker på hvor fort tiden flyr, og det er jo på ungene man merker hvor gammel man er blitt ikke sant? Vel ingen av ungene har gitt meg grå hår for å si det sånn og vi er utrolig stolte av alle 5 gutta. Tenk for en glede det er når alle er samlet sammen. Så det er ren lykke det, i stedet for plantelykke er det guttelykke. Så i morgen har vi invitert  K + moren hans hit på lammelår, og full middag , kanskje også en kake hvis jeg gidder…. nei da, jo da jeg skal nok lage kake eller lapper eller noe i den duren. Vi får se. Vi har ikke akkurat desserten på plass, men alt annet er der.  Har dere noen gode planer for denne helgen da? Det er jo siste innspurten på vinterferien, så det er nok mange som skal hjem på søndag kan jeg tenke meg. Jeg er veldig glad for at jeg slipper å sitte i bil, men jeg skulle jo av og til ønske meg en hytte på fjellet men samtidig er det greit spesielt i denne korona tiden vi er i. Så jeg håper i stedet for at det blir litt varmere, for i skrivende stund er det -3 ute, og jeg skal snart gå å hente bilen og jeg håper at jeg senere i dag ka kle meg litt godt å nyte sola som begynner å titte frem.. Men dere, jeg må i dusjen, så snakkes vi

Jeg er visst gal

I går så var jeg så utrolig lykkelig, at jeg kunne nesten ikke få tiden til å gå. Noen som kjenner igjen den følelsen? Jeg har jo i den siste tiden fattet interesse for planter, og jeg ser jo helt gleden med de, men jeg innser at det kan gå for vidt. Spesielt når jeg må gi sønnen min et løfte” Jeg skal ikke skaffe flere planter før vi flytter”  Klart at over 60 planter setter sine spor men innerst inne vet jeg at han liker det så ja, men nok om det. I helgen så var jeg en tur hos mamma og mens jeg var der så kom det da selvfølgelig en annonse om en som ville bytte en plante mot noe annet. Jeg heiv meg på men det var noen andre før meg, så jeg skulle få beskjed om den ble hentet eller ikke. Og i går fikk jeg mld om at den var min .En stor Strelitzia Nicolai, på 135 cm. Jeg tror jeg nynnet hele veien dit og hele veien hjem. Så nå er den pent plassert sammen med de andre jeg har. Men ja jeg er nok blitt litt gal. Nei da fra spøk til alvor, det er ikke fordi jeg er handlegal eller må ha det som alle andre har for en ting er sikkert Strelitzia er blitt en trend plante, og jeg er egentlig ikke en som må ha det siste nye men akkurat disse er blitt en favoritt hos meg. De er ikke spesielt vakre, men de er vakre i seg selv. De er enormt staselige syntes jeg og jeg liker de enormt godt.  Så hvorfor planter liksom? Jo jeg kan ikke ha dyr, og la meg si det sånn jeg har aldri hatt så mange dyr på en gang, eller jo men da var det akvarium liksom, men jeg trenger noe å henge fingrene i, en hobby rett og slett og det gir meg en slags fred  i sinnet, og tankene mine farer alle andre steder når jeg holder på med plantene mine. Det er en ting som er sikkert, jeg skal slite for å holde løftet til min sønn men jeg skal klare det.  Det er mye jeg har lært av plantene mine men det største er vel tålmodighet. Jeg hater å måtte vente men samtidig gleder jeg meg over når plantene vokser. Jeg kjenner på en glede at jeg har lykkes.  I dag skinner sola så jeg får ekstra arbeidslyst. Hvem får ikke det liksom, tror det er noe der altså at ikke bare planter har godt av sol.. Jeg har bestemt meg for å vente med pakking til litt senere i mnd fordi jeg har tid nok.  Så jeg skal begynne på middagen nå, så skal K komme til middag og så er det ompotting av et par planter som trenger det, og så ja slappe av resten av dagen. Ta vare på dere selv

1 mars

Da er vi der da. Måneden Mars er kommet. Det betyr jo at vi strengt talt går md raske, ja superraske skritt til vår. Tenk hvor deilig det skal bli da. Og tenk at det er 1 år siden vi fikk en ny epoke i landet vårt. Jaja det er riktignok noen dager igjen til vi har hva vi kan kalle 1 års dag for den nye epoken. Epoken som satte hele Norge på vent og til tross for tiltak og vaksiner så er vi søren meg på vent enda.  Har vi lært noe av dette året? Vel på mange måter ja og mange måter nei, jeg vet ikke hva som er det rette svaret der altså.  Men vi kan vel si at alle og enhver har kjent dette på kroppen. Men med at vi gikk inn i en ny måned så betyr jo det at vi har lagt bak oss Februar måned. Og det var vel en noe spesiell måned fordi… Valentine, morsdag og Fastelaven falt på en og samme dag og det er det sjelden at den gjør, ja og det er lenge til neste gang. Og jeg har brukt måneden til å fryse og så ikke gått noe særlig på tur som var planen men det er enda håp. Og så har vi hatt e haug med folk på visning da vi jo selger huset vårt, bud er kommet inn og vi fant vårt nye hjem, så det er vel en god måned som vi legger bak oss kan man si. Jeg har sluttet i jobben min og jeg har har brukt litt tid til å finne hvor jeg vil videre. Og jeg har mistet mange venner og fått nye venner. Så totalen er okay, jeg vet ikke om jeg vil si at denne har vært den beste måneden men så lang, helt okay. I dag er det siste visning på huset vårt så får jeg vel bruke resten av vinterferien å pakke ned det ene soverommet oppe, det er jo ikke i bruk så hvorfor ikke liksom. Så det er planen min i morgen. Håper dere har en god start på denne 1 dagen i den nye mnd.