Tankene mine i disse Covis-19 tider

Nå er jeg hjemme igjen etter en helgetur hos mamma. Og det var utrolig koselig, ja mer enn det pleier, kanskje fordi ting er som de er, jeg vet ikke. Men det jeg vet er at man skal ta vare på de gode stundene fordi når ting er litt feil så er det så altfor lett å fokusere kun på det negative, og ikke se lengre enn akkurat det som er der og da. Og det er noe vi har godt av at det er sånne ting også. Planen er at neste tur er rundt påsketider men hvis vi flytter på den tiden så blir det nok litt verre med det men… ta en dag av gangen eller hva? Håper dere har hatt en god helg og at dere er klare enten til vinterferie eller tilbake til hverdagen, ja det er litt ut fra hvor i lander man holder til. I bilen hjem så snakket de på nyhetene om dette med de nye nedstengningene som er ventet i Oslo i de kommende dagene og jeg kjenner at hjertet synker mer og mer for hver eneste dag. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si lengre for mister jeg motet? Ja jeg gjør det og jeg kjenner at jeg synker litt mer og mer og kjenner på en type frustrasjon som jeg ikke har kjent på, jeg har jo kjent på kroppen ( som alle andre) at vi har levd med nesten 1 !!!!!! år med restriksjoner og stadige varsler om nye mennesker som enten mister livet eller noen de er glade i mister livet eller at de blir syke. Og er det ikke det ene viruset som er her så er det en ny type, mustasjoner. Så hva er det neste? Hva skal til for at vi skal kunne knekke denne helvete som farer over oss? Og hvordan ser dette året ut om en stund liksom? Jeg kjenner at jeg på mange måter skulle ønske at vi kan eller kunne legge ned hele samfunnet, ja stenge det ned helt men det vil nok ikke skje. Så jeg tenker at det skulle finnes en annen løsning som er på det hele,  men  det er ikke noe jeg tror dukker opp sånn med det første. Jeg er også ikke en som forstår hvorfor det går så tregt med vaksineringen som pågår i Norge men når man leser på nyhetssider at mennesker som er ferdig fullvaksinert likevel blir smittet, da kjenner jeg at jeg blir sittende som et spørsmålstegn. Så jeg vet ikke jeg. Men jeg kjenner på en slags synkende pågangsmot hos meg. Så jeg vet ikke om jeg rett og slett bare må takle det som det kommer

Hvorfor blogge egentlig?

Jeg har i dag forsøkt å tegne meg et slags indre mønster, om hvor veien skal gå videre. Om hva som venter meg og bloggen sammen og hva jeg egentlig tenker fremover. Og det er ikke det at jeg rett og slett bare sånn helt ut av det blå fikk en god ide nei det hele handler om å tenke lengre enn sin egen nese og at man kan rett og slett se for seg tiden fremover. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg har en drøm eller et ønske om å få dette til, at jeg uten unntak kan klare å skrive meningsfulle innlegg som ikke bare er gjentagelse og slike ting men noe dypere. Og det er vel det jeg prøver å få til. Så da må jeg jo egentlig tenke litt å sette opp et slags mønster eller kall det oppskrift. Og det aller viktigst er å være tro mot meg selv. Og ikke miste motet eller gleden selv om det kan gå trått av og til. Så da kan jeg begynne med å tenke på hvorfor jeg startet denne bloggen eller om jeg egentlig hadde et mål og mening med den og på mange måter ja, jeg hadde jo det og jeg har hatt noen småstikkveier utenom men totalen vil bli bra til slutt. Og jeg prøver virkelig å tenke på om målet mitt eller grunnen for at jeg startet blogg har endret seg på veien fordi vi mennesker egentlig endrer oss ikke bare utvendig men også innvendig. Og vi endrer tankegangene våre, og synspunkter endrer seg jo som regel av og til. Og det er vel fordi etter som tiden går så blir vi eldre og vi tenker mer over ting og tang eller vi får andre refleksjoner på livets mange sider. Når jeg begynte blogging for en del år tilbake så var det noe som hadde en hel annen grunn, jeg hadde en mer ja kall det  sinna blogg hvor jeg raste ut min frustrasjon over at jeg hadde på mange måter blitt alene i verden. Hvorfor? Jeg hadde blitt skilt og jeg hadde samtidig tatt en avgjørelse om å forlate min barnetro, et samfunn jeg hadde vokst opp i men ikke lengre følte meg som en del av eller hjemme i. Jeg innser at jeg kanskje på mange måter aldri har følt meg som en del men jeg har trodd at det var det som var der rette fordi jeg ikke ville tro noe annet.  Og det er vel sånn det er, når man vokser opp i et visst miljø så er det der man skulle tro at man hadde de beste vennene, men sannheten gikk opp for meg en dag, jeg hadde ikke de vennene jeg trodde jeg hadde, Og jeg hadde ikke lengre den troen jeg en gang hadde. Så da når jeg ikke lengre bodde i samme område som mamma og de så var det på mange måter en fase jeg gikk igjennom og jeg tok noen valg. Jeg hadde ikke kontakt med mamma i perioden 2008- 2011 ( hvis ikke jeg tar helt feil, mulig det var 2009) og jeg turde å ta skrittet å sende de brevene jeg måtte sende for å selv forklare de jeg trengte å forklare, slik at den dagen jeg forsvant fra menigheten var det en grunn for det. Og enda er det ikke lett å forklare den følelsen, for det var en mix av tøffhet og tomhet, ensomhet og trygghet. Nå er det ikke slik at jeg ikke lengre tror på noe større enn meg eller oss selv. Nei jeg har en grunnfast tro at alt har en mening men at det er viktig å se helheten og menneske for menneskets selv og ikke troen.Jeg har aldri skammet meg i ettertid. Jeg hadde vel ikke skamfølelse da jeg var i menigheten heller, kanskje fordi jeg så ting på en litt annen måte, jeg vet ikke. Men jeg har nok lært eller arvet fra min bestemor at på en eller annen måte er det noe godt i alle mennesker men at noen ganger er det ikke så lett å se den godheten før man setter seg ned å ser nøyere. Og det er også slik at jeg kommer aldri til å se ned på et menneske fordi personen ikke deler det samme syn som meg eller tilhører en eller annen religion. Jeg tror spesielt i denne tiden vi lever i at man må håpe på en lysere dag. Og jeg har også de tankene at en av grunnen for at jeg begynte på denne blogg karusellen var at jeg skulle ha et sted der jeg kunne dele noen av tankene mine om ulike ting og kanskje var jeg så heldig å finne noen som delte noen av de samme følelsene som jeg. Og igjen dette med å være tro mot seg selv. Jeg vet at jeg aldri vil bruke barna mine for å komme på listene over de mest leste bloggene, ikke det at jeg sier at det er en nødvendighet for å få en god blogg, ikke forstå det slik men jeg ønsker å verne om de på den måten som jeg har sagt før men jeg kan nok ikke få sagt det ofte nok, eller jo det kan jeg jo men ja dere ser tegningen eller hvor jeg vil. I dag har jeg et så nært som godt forhold til mamma men det er mye takket være avstanden tror jeg . En god venn som også var psykiater fortalte meg at grunnen til at mamma og jeg har det som vi har det er at vi dessverre pga hele settingen er litt for avhengig av hverandre. Og på mange måter er vi nok det men samtidig så er vi ikke det, da vi klarte oss uten kontakt i så pass lang tid. Men at det kunne vært et annerledes og kanskje bedre forhold, ja det kunne det men det er for mange eller har vært for mange fartsbumper i veien. Nå ble dette et veldig mye lengre og annerledes innlegg enn jeg så for meg men… jeg følte for å skrive dette og for meg var det dette som var rett. Så får det gå som det går, 

Verdens beste terapi

Ny dag og en ny uke, velkommen til denne uken. Jeg håper dere har fått lagt en god helg bak dere og at dere er klare til en ny uke som forresten er siste i februar, for neste mandag er det 1 mars.

Man kan si at det går fort mot påske og vår. Jeg kjenner at jeg ser frem til det, og det betyr jo at det også nærmer seg flytting. Senest 1.mai begynner vi å kjøre ting ut, om ikke før, vi får se. Jeg er i hvert fall klar som et egg. Eller nesten da. Og i dag kommer jo L på besøk hit så det blir bra, endelig kunne jeg sagt men jeg var jo så heldig at han var her i jula, så det er jo ikke så lenge siden, men når jeg tenker meg om så er det jo 2 mnd siden så da er det veldig okay at han kommer nå. Og så blir han her til helgen. Planen er at vi skal kjøre han ned men jeg kjenner at jeg har mest av alt lyst til å hoppe over hele østlandsk besøket men jeg må. Kanskje jeg bare reiser ned med han, vi får se. Men i dag så har jeg vasket 1 etg og jeg har pottet om planter og jeg har byttet til meg 2 kaktuser og jeg har flyttet litt rundt på ting og tang, eller les planter. Og så har jeg, tja hva har jeg, jo jeg har snakket med plantene mine, og tro meg det er terapi hele den prosessen rett og sett. Jeg føler at plantene gir meg noe og de får noe tilbake så det er winwin rett og slett.  Og jeg kjenner en slags glede i å lære mye om planer av ulike typer og sette sammen planter jeg kanskje ikke eller faktisk ikke visste at jeg kan sette sammen. Så det blir alltid en ny sjanse og en ny dag å lære ting på. Ja man kan si det sånn at planter er en slags ikke bare terapi men også helt klart også samtalepartner når ikke mannen min er. Jeg begynte med 1 og har i dag 53 planter.Og noen av de er blitt delt til flere mens andre er gitt bort til noen som vil ha. Så det er noe av det som er kjempemessig og hyggelig når det gjelder planter. Man kan vel si det på den måten at på mange måter minner plantemiljøet på hundemiljøet, takket være en felles interesse eller hobby så treffer man mennesker som man ikke hadde truffet ellers. Så ja dette er noe av det beste som finnes. 

Jeg vet ikke om jeg klarer mer

Hei hei. Her kommer en liten hilsen fra meg til deg, med ønske om en god dag.

Jeg har i hele går og i natt hatt som vanlig mange tanker, som om det er noe nytt, nei det er ikke det men jeg har tenkt tanker jeg ikke vet om jeg tør å skrive ned til noen eller noe sted.., nei altså det er ikke forbudte tanker eller noe slikt men tanker som er litt mer skumle å skrive ned. Hvorfor? Fordi jeg tenker at det kan fort slås tilbake til meg men det får så være, jeg står inne for det jeg skriver. Jeg vet at det er mange ganger at man kan tenke at jaja, det er kanskje ikke så farlig men når man ser at det blir sånn gang etter gang så kjenner jeg at en del av meg må få lov til å si fra. Er det uenighet så får det bare være men for meg handler det om noe større enn meg, noe større enn mine egne behov. Det handler om rettferdighet og sunn fornuft. For meg handler det om at jeg i en lengre periode har sett på noe jeg vil sette fokus på , for å kanskje kunne gjøre noe med det, men jeg vet ikke om det nytter. Kanskje ikke egentlig men hvis flere setter fokus, ja da, hvem vet.

Eldreomsorgen i kommunene rundt omkring i det lille landet vårt er jo noe som fra tid til annen blir satt fokus i media. Enten det er snakk om de som bor hjemme, og mottar hjelp der, eller de som burde fått en plass på institusjon men som ikke får den hjelpen man skal eller burde få, ja listen er ganske så lang men en annen ting er jo…… det å bo på et sykehjem eller omsorgshjem ja hva man vil kalle det er opp til hvert enkelt sted men det er noe jeg har lagt merke til. Det er jo mye snakk om matsvinn i dagens samfunn, man blir oppfordret til at vi skal tenke over dette med mat og hvor ofte man egentlig lager så mye mat at det blir kastet.  Og på den måten redusere matsvinn. Men når man ser at man for å spare penger kutter ned på mat som de eldre får da kjenner jeg at det bobler litt hos meg. Hvordan? Ja la ta et eksempel . De eldre får frokost ved 8-9 tiden på morgenen. Maten de får er sunn og næringsrik, de får egg, brød og ulike typer pålegg. Og ofte får de velge , eller hver dag får de velge mellom ulike typer drikke.  Men så kommer vi til lunsjen. Nesten hver gang det er suppe og brødskive så får de en kopp med suppe. Og en skive brød, eller det de vil av brødmengde men de får ikke mye suppe. Hvorfor? Tja si det men det henger sammen med at det ikke er mer, man sender ikke opp mer fra kjøkkenet. Det betyr f.eks at de eldre skal dele en 1 liter suppe, på 12 personer. Og det er flere som er mer sultne. Men man sier ofte at det er ikke mer også snakker man det bare bort eller legger de i sengene sine. Greit at de får middag 3 timer etter men samtidig tenker jeg at hvem er det som skal bestemme hva som er nok? For mange eldre er mat noe de har kost seg med i sin alderdom, og så skal det plutselig spares på. Jeg kjenner at jeg ikke vet om jeg klarer dette lengre. Fordi det handler om å spare, spinke å spare, er det ikke på mat så er det på andre ting, som utstyr og personlig hygiene. Og det gjør at at jeg tenker at ja jeg vet at det er trange tider innenfor kommuene rundt i landet vårt, og det er jo sånn at med tanker på situasjonen som er i landet vårt eller ikke bare her men i verden generelt sett så er et ingen tvil om at man må spare men likevel.Jeg kjenner mer og mer på en slags fortvivelse på at det er som det er blitt. At man ikke kan gi de eldre det de fortjener uten at det skal tenkes økonomi i det hele. Dette var bare en liten utblåsning