Tankene mine i disse Covis-19 tider

Nå er jeg hjemme igjen etter en helgetur hos mamma. Og det var utrolig koselig, ja mer enn det pleier, kanskje fordi ting er som de er, jeg vet ikke. Men det jeg vet er at man skal ta vare på de gode stundene fordi når ting er litt feil så er det så altfor lett å fokusere kun på det negative, og ikke se lengre enn akkurat det som er der og da. Og det er noe vi har godt av at det er sånne ting også. Planen er at neste tur er rundt påsketider men hvis vi flytter på den tiden så blir det nok litt verre med det men… ta en dag av gangen eller hva? Håper dere har hatt en god helg og at dere er klare enten til vinterferie eller tilbake til hverdagen, ja det er litt ut fra hvor i lander man holder til. I bilen hjem så snakket de på nyhetene om dette med de nye nedstengningene som er ventet i Oslo i de kommende dagene og jeg kjenner at hjertet synker mer og mer for hver eneste dag. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si lengre for mister jeg motet? Ja jeg gjør det og jeg kjenner at jeg synker litt mer og mer og kjenner på en type frustrasjon som jeg ikke har kjent på, jeg har jo kjent på kroppen ( som alle andre) at vi har levd med nesten 1 !!!!!! år med restriksjoner og stadige varsler om nye mennesker som enten mister livet eller noen de er glade i mister livet eller at de blir syke. Og er det ikke det ene viruset som er her så er det en ny type, mustasjoner. Så hva er det neste? Hva skal til for at vi skal kunne knekke denne helvete som farer over oss? Og hvordan ser dette året ut om en stund liksom? Jeg kjenner at jeg på mange måter skulle ønske at vi kan eller kunne legge ned hele samfunnet, ja stenge det ned helt men det vil nok ikke skje. Så jeg tenker at det skulle finnes en annen løsning som er på det hele,  men  det er ikke noe jeg tror dukker opp sånn med det første. Jeg er også ikke en som forstår hvorfor det går så tregt med vaksineringen som pågår i Norge men når man leser på nyhetssider at mennesker som er ferdig fullvaksinert likevel blir smittet, da kjenner jeg at jeg blir sittende som et spørsmålstegn. Så jeg vet ikke jeg. Men jeg kjenner på en slags synkende pågangsmot hos meg. Så jeg vet ikke om jeg rett og slett bare må takle det som det kommer

Hvorfor blogge egentlig?

Jeg har i dag forsøkt å tegne meg et slags indre mønster, om hvor veien skal gå videre. Om hva som venter meg og bloggen sammen og hva jeg egentlig tenker fremover. Og det er ikke det at jeg rett og slett bare sånn helt ut av det blå fikk en god ide nei det hele handler om å tenke lengre enn sin egen nese og at man kan rett og slett se for seg tiden fremover. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg har en drøm eller et ønske om å få dette til, at jeg uten unntak kan klare å skrive meningsfulle innlegg som ikke bare er gjentagelse og slike ting men noe dypere. Og det er vel det jeg prøver å få til. Så da må jeg jo egentlig tenke litt å sette opp et slags mønster eller kall det oppskrift. Og det aller viktigst er å være tro mot meg selv. Og ikke miste motet eller gleden selv om det kan gå trått av og til. Så da kan jeg begynne med å tenke på hvorfor jeg startet denne bloggen eller om jeg egentlig hadde et mål og mening med den og på mange måter ja, jeg hadde jo det og jeg har hatt noen småstikkveier utenom men totalen vil bli bra til slutt. Og jeg prøver virkelig å tenke på om målet mitt eller grunnen for at jeg startet blogg har endret seg på veien fordi vi mennesker egentlig endrer oss ikke bare utvendig men også innvendig. Og vi endrer tankegangene våre, og synspunkter endrer seg jo som regel av og til. Og det er vel fordi etter som tiden går så blir vi eldre og vi tenker mer over ting og tang eller vi får andre refleksjoner på livets mange sider. Når jeg begynte blogging for en del år tilbake så var det noe som hadde en hel annen grunn, jeg hadde en mer ja kall det  sinna blogg hvor jeg raste ut min frustrasjon over at jeg hadde på mange måter blitt alene i verden. Hvorfor? Jeg hadde blitt skilt og jeg hadde samtidig tatt en avgjørelse om å forlate min barnetro, et samfunn jeg hadde vokst opp i men ikke lengre følte meg som en del av eller hjemme i. Jeg innser at jeg kanskje på mange måter aldri har følt meg som en del men jeg har trodd at det var det som var der rette fordi jeg ikke ville tro noe annet.  Og det er vel sånn det er, når man vokser opp i et visst miljø så er det der man skulle tro at man hadde de beste vennene, men sannheten gikk opp for meg en dag, jeg hadde ikke de vennene jeg trodde jeg hadde, Og jeg hadde ikke lengre den troen jeg en gang hadde. Så da når jeg ikke lengre bodde i samme område som mamma og de så var det på mange måter en fase jeg gikk igjennom og jeg tok noen valg. Jeg hadde ikke kontakt med mamma i perioden 2008- 2011 ( hvis ikke jeg tar helt feil, mulig det var 2009) og jeg turde å ta skrittet å sende de brevene jeg måtte sende for å selv forklare de jeg trengte å forklare, slik at den dagen jeg forsvant fra menigheten var det en grunn for det. Og enda er det ikke lett å forklare den følelsen, for det var en mix av tøffhet og tomhet, ensomhet og trygghet. Nå er det ikke slik at jeg ikke lengre tror på noe større enn meg eller oss selv. Nei jeg har en grunnfast tro at alt har en mening men at det er viktig å se helheten og menneske for menneskets selv og ikke troen.Jeg har aldri skammet meg i ettertid. Jeg hadde vel ikke skamfølelse da jeg var i menigheten heller, kanskje fordi jeg så ting på en litt annen måte, jeg vet ikke. Men jeg har nok lært eller arvet fra min bestemor at på en eller annen måte er det noe godt i alle mennesker men at noen ganger er det ikke så lett å se den godheten før man setter seg ned å ser nøyere. Og det er også slik at jeg kommer aldri til å se ned på et menneske fordi personen ikke deler det samme syn som meg eller tilhører en eller annen religion. Jeg tror spesielt i denne tiden vi lever i at man må håpe på en lysere dag. Og jeg har også de tankene at en av grunnen for at jeg begynte på denne blogg karusellen var at jeg skulle ha et sted der jeg kunne dele noen av tankene mine om ulike ting og kanskje var jeg så heldig å finne noen som delte noen av de samme følelsene som jeg. Og igjen dette med å være tro mot seg selv. Jeg vet at jeg aldri vil bruke barna mine for å komme på listene over de mest leste bloggene, ikke det at jeg sier at det er en nødvendighet for å få en god blogg, ikke forstå det slik men jeg ønsker å verne om de på den måten som jeg har sagt før men jeg kan nok ikke få sagt det ofte nok, eller jo det kan jeg jo men ja dere ser tegningen eller hvor jeg vil. I dag har jeg et så nært som godt forhold til mamma men det er mye takket være avstanden tror jeg . En god venn som også var psykiater fortalte meg at grunnen til at mamma og jeg har det som vi har det er at vi dessverre pga hele settingen er litt for avhengig av hverandre. Og på mange måter er vi nok det men samtidig så er vi ikke det, da vi klarte oss uten kontakt i så pass lang tid. Men at det kunne vært et annerledes og kanskje bedre forhold, ja det kunne det men det er for mange eller har vært for mange fartsbumper i veien. Nå ble dette et veldig mye lengre og annerledes innlegg enn jeg så for meg men… jeg følte for å skrive dette og for meg var det dette som var rett. Så får det gå som det går, 

Verdens beste terapi

Ny dag og en ny uke, velkommen til denne uken. Jeg håper dere har fått lagt en god helg bak dere og at dere er klare til en ny uke som forresten er siste i februar, for neste mandag er det 1 mars.

Man kan si at det går fort mot påske og vår. Jeg kjenner at jeg ser frem til det, og det betyr jo at det også nærmer seg flytting. Senest 1.mai begynner vi å kjøre ting ut, om ikke før, vi får se. Jeg er i hvert fall klar som et egg. Eller nesten da. Og i dag kommer jo L på besøk hit så det blir bra, endelig kunne jeg sagt men jeg var jo så heldig at han var her i jula, så det er jo ikke så lenge siden, men når jeg tenker meg om så er det jo 2 mnd siden så da er det veldig okay at han kommer nå. Og så blir han her til helgen. Planen er at vi skal kjøre han ned men jeg kjenner at jeg har mest av alt lyst til å hoppe over hele østlandsk besøket men jeg må. Kanskje jeg bare reiser ned med han, vi får se. Men i dag så har jeg vasket 1 etg og jeg har pottet om planter og jeg har byttet til meg 2 kaktuser og jeg har flyttet litt rundt på ting og tang, eller les planter. Og så har jeg, tja hva har jeg, jo jeg har snakket med plantene mine, og tro meg det er terapi hele den prosessen rett og sett. Jeg føler at plantene gir meg noe og de får noe tilbake så det er winwin rett og slett.  Og jeg kjenner en slags glede i å lære mye om planer av ulike typer og sette sammen planter jeg kanskje ikke eller faktisk ikke visste at jeg kan sette sammen. Så det blir alltid en ny sjanse og en ny dag å lære ting på. Ja man kan si det sånn at planter er en slags ikke bare terapi men også helt klart også samtalepartner når ikke mannen min er. Jeg begynte med 1 og har i dag 53 planter.Og noen av de er blitt delt til flere mens andre er gitt bort til noen som vil ha. Så det er noe av det som er kjempemessig og hyggelig når det gjelder planter. Man kan vel si det på den måten at på mange måter minner plantemiljøet på hundemiljøet, takket være en felles interesse eller hobby så treffer man mennesker som man ikke hadde truffet ellers. Så ja dette er noe av det beste som finnes. 

Blogg= domstol?

Det er mange fantastisk gode bloggere, og mange er veldig , ja kanskje litt for flinke til å dele av sine tanker, meninger, bilder osv. Og man ser at det er nesten uansett hva de gjør så er det ikke godt nok for kritikerne, man har de som mener at alle bloggerene skal i gapestokk og  verre enn det. Men er det slik? Er det slik at dersom man skriver blogg så er det = offentlig skittkasting og andre blir en slags Jeg vet at det er mange som slutter å blogge fordi de ikke lengre får noen glede over det, fordi uansett hva de skriver eller viser frem så kommer det feil ut, og jeg syntes det er synd. Jeg vet at jeg holder tilbake fordi jeg er redd for å finne meg selv omtalt i andre forum der jeg selv ikke har kontroll.  Så det betyr at jeg er nok mer en forsiktig på de tingene men på en annen side. Siden bloggen min er så pass liten så er det kun hvis jeg skriver noe som provoserer  mange at jeg får et større publikum og da er faren der, så summasummarum så er det ikke noe krise. I kveld kjørte jeg en venninne av meg avgårde og vi snakket om alt mulig og på veien hjem… der kom jeg på hva jeg skal skrive om, så jeg må bare jobbe litt mer med de tankene, få de skikkelig formet så hiver jeg de ned men det tar en lang stund så man trenger ikke vente rett og slett på det for å si det sånn. Så den som lever får se som det heter. Så om litt skal jeg hente henne igjen og så er det å legge seg, fordi det blir sent. Så vi snakkes en eller annen gang.

Jeg går videre…..

God lørdag folkens. Jeg er så klar for denne dagen eller strengt talt det som er igjen av den. Jeg vet ikke, alt jeg vet er at jeg skal vaske hus og så slappe av, jeg skal litt senere i dag kjøre ei veldig god venninne av oss til en annen venninne og så skal jeg hjem igjen. Vi var å hentet en del esker i går, og selv om det er ca 2 mnd til vi kan flytte tingene våre så er det en slags iver hos meg for å komme i gang med dette men foreløpig er det bare meg som vil begynne og venninnen min som står å gjerne vil hjelpe oss. Haha kanskje det er en sånn jenteting.  Jeg vet ikke jeg, det jeg vet er at det blir masse som skal pakkes ned og mange ting som ikke skal bli med oss videre. Det blir litt rart syntes jeg at vi på mange måter legger en ny bolig under vingene våre og sier adjø til det som har vært våre hjem i mange år. Ikke alle er like innstilt på dette, så ærlig skal jeg være men…. det er slik det er akkurat nå. Vi flytter til en bolig som er større og litt annerledes enn vi har nå, og i stedet for kjellerstue så er det loftstue. Det blir et par soverom mer, så det blir veldig hyggelig. Men jeg har tenkt å gjøre det beste for oss alle, det er bare å tørre å satse og se det positive  i det hele.

Men jeg har tenkt på dette med bloggen min. Jeg har jo vært mye frem og tilbake og ting er blitt slettet og jeg hadde over 100 innlegg som alle er borte så derfor har jeg jo på en måte måtte starte på nytt og det blir jo sånn at jeg ikke egentlig vet om hvilken retning jeg vil at bloggen skal ta, fordi jeg ikke vet helt hva jeg skal skrive om. Og igjen så er det jo sånn at jeg har jo til tider mange ting jeg vil skrive om men av en eller annen grunn holder jeg det tilbake, at jeg ikke får ordene ned på bloggen. Jeg snakket med mannen min om dette med at jeg ikke lengre har den måten å formidle det jeg vil på, og han mente at det kanskje handler om at jeg beskytter noe jeg ikke nødvendigvis trenger å beskytte men ingen vet svarer. Men jeg går videre, med det mener jeg at jeg skal jobbe meg mot målet om å få bloggen tilbake til den den var en gang, hjertebarnet mitt på en måte. Det er bare at jeg må få ting ned til normalt igjen og løse opp noen små bumber på veien så skal jeg få dette til. Jeg føler at dette er noe jeg får til der og da. Jeg har jo alltid vært glad i å skrive men for tiden er det totalt blank. Men jeg tar det som det kommer altså. Men nok depping eller filosofering over dette. Jeg skal fortsette på husvasken og få det i boks så kanskje vi skal se om vi kan begynne et sted å rydde. 

Hva er en god blogg?

Mange av oss har kanskje begynt å blogge fordi vi leste andre sine blogger og så oppdaget vi eller tenkte vi kanskje at ” Hey, dette vil jeg også gjøre” Eller noe i de duren, jeg vet ikke. Og mange av oss har vel gått fra dagbok til blogg. Eller vi er kanskje ganske så glade i å ta bilder og skrive at vi kombinerer de 2 tingene. Og da har vi en blogg. Jeg har skrevet om dette før men det ble dessverre borte så da må man gjøre et nytt forsøk, og hvem vet, kanskje det kommer andre tanker frem denne gangen. I Norge i dag er det mange ja flere enn jeg kan telle på en hånd som har startet på bloggkarusellen og det er opp til hver og en av oss hva vi syntes om de ulike bloggene men, ja det er et men, hva gjør egentlig en god blogg? Det finnes nok ikke noe fasit svar og noen mener at blogg er utdatert og noe som bare er fjas og tull mens andre, tja de liker å lese blogger. Men så har du jo hva som er en god blogg for deg, eller meg. Det jeg vet er at jeg vil lese blogger som ikke er sånne typiske rosablogger hvor det kun handler om klær, negler og hvordan flashe at man har masse penger, nei jeg liker blogger som har litt dypere innhold. Jeg er heller ikke den som foretrekker blogger der man virkelig bruker barn for den verdien de har, eller de som på en måte ja kall det bygger bloggen sin på tragedien de har opplevd i livet. Man kan godt fortelle om det, fordi det kan være at man ser menneske bak bloggens front men den skal ha litt dybde føler jeg. Så hva skal til for å få meg til å lese din blogg? Vel være litt samfunnsorientert og ha en blogg som gir meg noe å tenke på, sette ting i perspektiv osv… men ikke bruk ungene dine til dette. Nå må jeg si at jeg IKKE sikter til en spesiell blogg, men snakker om et generelt nivå. Jeg er også der at jeg tydeligvis glemmer det på min egen blogg, dette med dybde. Jeg har enda til gode å vise ansiktet til både mannen min og ungene, jeg tror heller ikke at noen av mine venner eller uvenner er avbildet på noen av bloggene jeg har hatt. Jeg er mer glad i å bruke bilder fra nettsteder som pixaby.com osv for å illustrere innholdet mitt eller bilder av meg selv( for et ego) og ting her hjemme men ikke noen av de jeg har rundt meg. Sånn er det bare rett og slett. Og jeg skal forsøke å lage en blogg med mer dybde i siden jeg ønsker det hos andre.Så jeg ser for meg at jeg må ta meg selv i nakken og så får vi se hva som skjer, bloggen er enda ung.

Mandagens tanker

Da er det mandag igjen og jeg sitter her og tenker. Om ikke så lenge er mannen hjemme og så skal vi være litt sammen, kanskje begynne å rydde oppe, legge det vi ikke bruker ofte  i sine egne hauger og se hva vi kommer til å kaste fordi det er garantert mye som ikke trengs. Så tenker jeg at de tingene som sjelden brukes fint kan bare legges bort i en eske eller 2, uten at det får meg eller oss til å føle at vi bor i pappesker, for det nekter jeg. Hvis vi får den boligen jeg håper på så betyr det at det er 1 mnd til vi flytter inn, så det er enda nok til å gjøre ting på, men jeg kjenner på denne iveren eller lysten på å gjøre noe, starte på det. Men vi får nå se hva det blir til, vi har jo ikke noe endelig svar på noe som helst. Og jeg kjenner at det er mye lettere å ta til tårene nå om dagen fordi jeg liksom ikke vet noe enda, en slags usikkerhet. Men jeg tenker at det er også et slags vemod fordi vi flytter fra et sted jeg kjente var hjemme, det var her jeg hørte til, den samme følelsen håper jeg å få på det nye stedet. Så vi får bare vente å se, ikke no stress enda. Jeg tar hver dag som den kommer. Det jeg vet er at det handler om å se positivt på hver eneste dag som kommer. Og det er bare sånn det er, for meg handler det om at jeg rett og slett ikke skal sette meg ned å gråte over spilt melk men ta et ansvar og en vilje for å se fremover. Og hver dag er en anledning for en ny start,Så jeg sitter her med tekoppen min og koser meg med å nyte varmen og flammene fra ovnen.  Dessverre forsvinner snøen sakte men sikkert. Ta vare på dere selv så blogges vi plutselig igjen.

Jeg sa opp

Guri, hva har jeg gjort? Vel jeg vet ikke helt om jeg har valgt det rette men i går sendte jeg en epost til sjefen min, og i dag var jeg innom arbeidsplassen for å hente skoene mine og levere adgangskortet mitt og jeg måtte innom en av beboerne der som jeg har et godt forhold til. Jeg gav henne en liten hilsen samt at jeg måtte si ha det til henne. Jeg kjente det når jeg forlot avdelingen at hmmmm jeg vet ikke jeg, om jeg gjorde det rette men når jeg kom i bilen og kjørte vekk så visste jeg godt svaret, jeg hadde gjort det rette.  Jeg vet at det er mange meninger om det og jeg vet at noen tenker sitt men jeg kom til et punkt der jeg ikke orket å jobbe kun som ringevikar, det å vente og vente på en tlf er noe jeg syntes er okay i en periode men det er noe med å ha dette forutsigbare også, det er noe der. Så jeg vet ikke hva som er egentlige løsningen på dette. Men det jeg vet er at det blir en ny og bedre sjanse et eller annet sted. Jeg har også en mulighet til å jobbe i andre kommuner fordi nå jobber jeg ikke i en og må tenke på dette med smitte osv….. i arbeidssammenhengen. Oppsigelsestid har jeg ikke PGA at jeg bare er tilkallingsvikar. Jeg vet ikke om jeg vil jobbe med helse egentlig, jeg føler at jeg ikke klarer at man skal spare på alt mulig. Kanskje jeg skulle begynt som student innenfor noe helt annet, tja hvem vet? Veien ligger åpen foran meg. Kanskje jobbe innenfor eller med grønne planter? Når vi nå blir i boks med flyttingen som skjer om ikke så lenge så tenker jeg at vi får sette oss ned å snakke sammen og se hva som kan være muligheter. Men ingen vet hva morgendagen bringer. Jeg eller vi har faktisk hentet en benk i dag, hos en som skulle gi de bort og da fikk vi den, perfekt for mine/våre blomster.Så det ble plass til noen få av de grønne blomsterbarna som vi har  i huset. Og i begynnelsen av neste ule kommer det en for å hente noen avlegger og noen andre blomster hos meg, han skal ha det på jobben hos seg. Så det er noe med det å gi til andre, dele.  Men nok om det, nå skal jeg fikse oppvasken og få klærne på vask, vi snakkes

Ikke den heller

I går kveld var jeg på besøk hos noen venner av meg, de er vi en del sammen så derfor er det ingen krise. Og jeg skulle bort dit fordi jeg skulle levere et sett ski som ikke brukes her og litt klær. Men så kom vi inn på dette med arbeid for de vet jo at jeg jobber som ekstravakt og de har verdens herligste gutt ( som jeg skal være fadder for) og jeg tilbød meg å passe lille junior for de ved behov. Jeg fortalte at jeg ikke lengre har så mye vakter lengre, og at jeg skal være ærlig å si at det er tungt fordi jeg kjenner at jeg vil tilbake på jobb, skulle så gjerne ønske at jeg hadde noe fast. Håpet henger i en veldig veldig tynn tråd når det gjelder den jobben jeg var i kontakt med. Eneste jeg kan trøste meg med at jeg enda ikke har hørt noe så det kan være et håp men det brister for hver dag. Og jeg kjenner at dette er tungt, ja jeg blir liksom litt Så jeg tenker at jeg må jobbe litt med meg selv, hva som er veien videre. Skal jeg kanskje bare gi meg mens leken er god, gå ut fra jobben med stolthet og mens enda jeg har en stolthet, men  samtidig så vet jeg ikke, alt jeg vet er at jeg føler at jeg maler meg selv inn i et hjørne. Så jeg vet ikke jeg rett og slett. Men det en enormt kjedelig å få den ene sms etter den andre med at vakten jeg søkte på er tatt. Kanskje jeg egentlig bør anta at det kommer en oppsigelse i posten, jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg skal ikke miste håpet. Men det er tungt når jeg ikke får den vakten heller.

Og jeg vet at jeg ikke skal gjøre dette til enda et deppeinnlegg. Jeg vet at jeg skal sjanse på at det blir en bedre dag og i morgen er det starten på helg, og kos med familien. Håper dere får en flott dag 

Jeg beklager

Jeg beklager til alle jeg har såret, til alle jeg har laget trøbbel for. Jeg beklager til alle de som føler seg overkjørt og støtt av meg. Hvorfor? Fordi jeg har turt å skrive hvordan jeg har opplevd hverdagens mange sider. Jeg vet at det er mange som mener at jeg aldri burde ha startet å blogge og det er kanskje det som er feil. Jeg vet at jeg har forsøkt å beskytte og verne de som jeg har rundt meg. Jeg trodde ikke at denne lille bloggen som ikke har hatt noen betydning for noen andre enn meg. Og jeg tenkte at jeg ville bruke litt tid til å ta for meg noen meldingene jeg har fått. Og som gjorde at jeg skrev dette innlegget. Dette er basert på de kommentarene som ikke er godkjente.

  • Jeg husker enda de innleggene som du skrev, jeg har faktisk tatt kopi av de, og vet hva slags menneske du er, det å slette bloggen din en måte å unngå det på, at vi ikke skal forstå hva slags menneske du er. Du dømmer andre, men husk at barndommens oppvekst kommer å tar deg igjen.
  • I stedet for å late som om du bryr deg om andre, så gjør opp for deg, og vis at du er voksen. Ingen gjør sånn som deg. Du bør i stedet for å skrive om hvor ille troen din var for deg fortelle hva den gjorde for deg, for jeg vet at å skrive slik om troen din så sverter du også familien din.
  • At du tør å vise deg ute, jeg forstår det ikke. Håper du får problemer resten av livet ditt

Dette er de siste dagene som har kommet inn, jeg vet ikke hvem som sender sånne meldinger. Jeg har en mistanke men jeg har ikke holdepunkt for de. Så jeg vier det ikke noe mer oppmerksomhet enn dette innlegget. Men jeg må si at jeg likevel har det litt i bakhodet. Men det er ikke for å skjule noe at bloggen ble borte men som sagt hva som skjedde med innleggene mine  i denne bloggen kan jeg ikke svare for det, men jeg tenker at det e kanskje ikke ment på den måten det tolkes på i dette innlegget. Så jeg tenker at det er ferdig med dette. Men betyr det at jeg ikke får sove? Nei at jeg sover dårlig er ikke basert på noe av det jeg skriver men mer om det jeg ikke skriver om. Jeg vet at det er lett å si det sånn men jeg vet at det er ikke alt man kan skrive om fordi det rammer nettopp andre, og det er jo ikke det jeg vil med denne bloggen.Livet er ikke alltid hva man leser men mer enn hva man skal lese i mellom linjene. Men jeg kommer ikke til å vie mer til disse kommentarene rett og slett. Men til deg som har skrevet disse kommentarene, enten det er kun en eller flere av dere så vit at jeg ikke skammer meg for hva jeg skriver, jeg tenker meg om både en og to ganger før jeg poster det jeg skriver. Men nok om det nå skal jeg lage middag og så slappe av