Erstatningen

 Siden jeg ikke lengre kan ha dyr i huset er det en slags stillhet her eller et tomrom og i den sammenhengen er det slik at jeg har vridd meg over på noe helt annet, det er levende men ikke noe lyd. Nemlig planter. Jeg må si at jeg kjøper det jeg syntes er flotte eller fordi jeg syntes synd i de.  Og med det så blir det mange ulike sorter…. og ikke alle vet jeg hva heter, heldigvis er det ikke så enormt dyre, alle koster under 100 kr. og ofte kjøper jeg i sånne pakkeløsninger som 2 for 90 eller 3 for 99 så det blir jo ikke sånn kjempedyrt. Og jeg har bestemt meg for å i stedet for å kjøpe brus , kan jeg kjøpe planter. God ide ikke sant? Ja jeg får se, men jeg har nå bestemt meg. Heldigvis er ikke mannen min i mot planter, men det kan kanskje bli litt mye, men foreløbig har han ikke sagt noe.  Og jeg er veldig glad for at jeg finne mange gode som jeg kan få tak i. Det er utrolig hvor mange ulike det finnes av ulike arter, og jeg må si at jeg kommer aldri til å hive meg på disse varigata kjøpene, som koster skjorta.  Jeg har noen jeg har veldig lyst til å skaffe meg men de er for dyre. Så jeg venter litt til fordi plutselig er det salg eller at noen har en av de som de skal kvitte deg med. Så jeg tenker at tålmodighet er en dyd.  Jeg er uansett veldig glad for at jeg har denne interessen og det er jo veldig spennende om man får det til eller hva? Hvordan er ditt forhold til planter? Er det noen av det mangfoldet av planter du har spesielt lyst på? Jeg er stadig på jakt etter nye og spennende planter, kanskje noe som ikke alle har eller noe som ingen vil ha, ja som kanskje skal kastes, bare fordi de er lei av de. Hvem vet, bare tiden som vil vise. Jeg jakter i hvert fall videre etter nye funn

Da er det bare å vente eller håpe

I kveld har jeg hatt et realt tankekjør, jeg har ikke de negative og frustrerende tankene altså men mer jaja, nå får det gå som det går. En ting er sikkert, det ekteskapet jeg har det tåler å gå igjennom ild og hardere ting for jeg er så utrolig glad for at mannen min er av den sterke typen som tåler en støyt, men hallo’en han er jo gift med meg… Nei da det er ikke ekteskapet som det handler om men det at han vil holde ut sammen med meg, enten det er sånn eller sånn. Nå er det slik da at vi venter på takst mann, vi venter på at den rette megler skal komme og vi venter og venter…. ja livet er egentlig en evig venten føles det som om noen ganger.  For det er ikke det at vi skal skilles som gjør at vi skal selge men mer at vi skal se fremover og glede oss over det som er, vi er ikke nødt til å eie, nei vi kan fint leie, det er  på mange måter kanskje enklere, jeg vet ikke. Tiden vil vise. Det er ikke sånn at vi ser på det hele som et nederlag, hvis vi gå over på leiemarkedet men mer det at vi ser mulighetene i det hele. For meg handler det også om at jeg på mange måter tenker at hver og en ser ting på ulike måter. Jeg er ikke redd for å si at vi leier fordi det er ofte en grunn for det. Jeg er så glad for at vi sammen står på dette, at vi ser det på samme måte. Og ja det er jo sånn at tiden går og vi får se hva som venter bak neste sving. Sammen er vi uansett.Ellers er det ikke så mye spennende å fortelle om dagen, det er mye fri for meg, noe jeg egentlig ikke er så glad i men det er samtidig et behov for det, fordi kroppen er ikke vennen min alltid. Men sånn er det bare noen ganger, Smil og vær glad for hver dag man har.

På vei til noe nytt?

Fra  tid til annen så kommer vi mennesker til et punkt  i livet der vi føler at det hadde vært greit med en forandring. Man kan si det sånn at noen ganger er det slik at det er avhengig av veldig store forandringer som skal til, kanskje en ny blomst eller en ny ting eller kan hende en ny klesstil eller for de som føler for det, en ny bil, eller kanskje en ny jobb, eller en ny utdannelse eller ja uansett hva, man har lyst på eller trenger en ny hverdag. Og det er jo ofte noe man kan gjøre noe med. Men noen ganger er det slik at det skjer ting i livet som man ikke alltid kan styre og da må man stoppe opp litt, trekke pusten, kan hende gå en tur for å klarne tankene og hoppe i det. Vi har et hjem vi trives i, men noen ganger føler man at det er slik at man må ta noen valg. Er dette her jeg vil bli gammel og hva hvis den ene av oss dør før den andre? Hva da? Det er mange , mange ting man må tenke på når man vurdere det vi holder på med eller i den prossessen vi er i, men det er en ting som er og det er at vi nok mest sannsynlig, uten at vi vet enda begynner å pakke ned tingene våre og sakte men sikkert flytter på oss. Men ingenting er bestemt enda og ingenting vil bli bestemt i full fart men det vi er 100% sikre på er at vi må vite at det vi gjøre er det rette, ikke bare for oss men også for A som bor her. Jeg vet at det er sikkert mange  meninger og synsinger om dette for de rundt oss men for oss er det viktig at det er det rette for oss.  I dag har jeg invitert K til middag sammen med moren og det står et eller annen italiensk rett på menyen, jeg tenker at det blir…….. tada…. Pastarett, jeppsipepsi. Ellers så er det ikke så mye spennende, annet enn å hente A på skolen, hente mann og K på jobb og ja fikse den andre dobbelsengen slik at jeg håper på en god natt søvn, det er noe med at jeg vil ha ned den andre dobbel sengen som står oppe og den nede går opp. Men jeg ønsker dere en god dag

Jeg er redd

I skrivende stund så ser vi på nyhetskanalen og det er snakk om en lang rekke byer og kommuner som stenges. Man ser at det er kommet en ny type frykt hos ikke bare folk men også de som sitter i regjering og i hvert fall hos Helsedrektoratet, det er ikke det at det er noe nytt for de hadde jo en bekymring i Mars 2020 men nå har de jo 10 mnd med kunnskap og erfaring om Covid-19 men nå har det endret seg til en annen type . Jeg kjenner at jeg er veldig glad for at jeg ikke lengre bor på Østlandet for den gangen var Oslo et naturlig sted å reise for å handle , både for å få litt forandring og litt fordi det var en liten tur dit men i dag er jeg veldig glad for at jeg ikke kan det, for hvem reiser 50 + mil for å handle liksom… vel ikke jeg i hvert fall, men jeg kjenner at jeg er redd på mange måter. Hvordan? Jo e ting er Covid-19 når den kom, men jeg er jo ikke i faresonen og jeg var redd , helt ærlig skal jeg være men nå er jeg enda mer redd. Hvorfor? JO dette muterte viruset, mamma bor bare 10 mil unna Oslo, og selv om det er ikke direkte i nabolaget eller rett rundt svingen så er det jo noe mer skummelt. Jeg er også redd for at det møkka muterte dritten skal komme hit. Jeg tenker at kanskje vi skulle gjøre som Oslo gjør, å stenge helt ned og på den måten kanskje, ja bare kanskje stoppe faren for spredningen, men om det vil hjelpe? Jeg vet ikke, men hva har vi å tape på det egentlig. Jeg tenker som så at det er som det er og om vi blir kvitt Covid-19 i dette året, det skal ikke jeg si noe på men jeg er ganske sikker på at vi bare har sett en start på dette muterte viruset. På mange måter ser man at man har lært mye av dette men jeg kjenner at jeg kan godt tenke meg å komme tilbake til et så normalt samfunn som vi hadde men kanskje at man tenker litt mer på andre enn man gjorde før dette her. Men jeg kjenner at jeg må jobbe med denne frykten jeg har, heldigvis rammer den ikke helt hos meg så jeg blir redd for det som er å være redd for men jeg er redd for at mamma og de jeg har nær meg skal bli rammet av dette. 

Kjære Bergen Kommune

I en av deres bydeler sitter det en ung dame. En ung flott dame med en like flott familie. Ja det er mange som passer inn i den beskrivelsen men det er ikke en hvilken som helst dame og familie jeg snakker om. Det er Vivian, som har bloggen www.mammapåhjul.blogg.no, og hun har et veldig viktig budskap å komme med. Hun vil la oss bli med på godt og vondt på sin reise som ALS syk. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er rett og slett fordi jeg så i et av innleggene hennes at hun mister den ja kall det vanlige BPA ordningen men hun i stedet får hjemmesykepleien og det er jo sikkert vel og bra men jeg vet av egen erfaring innen for det yrket at man ikke har den beste tiden, man vet aldri hvem som kommer og hva man kan forvente. Fordi det er ingen hemmelighet at det ikke er slik at de har den samme tiden hos hver enkelt. For i stedet for at man har en person/ familie på listen sin så er det kanskje slik at hver ansatt på den runden hun bor på er kanskje 8-10 stykk. Og blir man forsinket på den ene så må man ta det igjen og bare ikke ha den tiden de alle fortjener. Men hvorfor er det så viktig at man får til en annen ordning enn det som kommunen nå har bestemt? Det er 2 grunner som jeg syntes er viktige her:

  1. Forutsigbarhet-  Når man har en slik sykdom som hun har er det utrolig viktig med forutsigbarhet og at hun kan ha noen til å være hennes hender, g gjøre det hun vil bruke dagen sammen med, og hun vet ved å ha en fast gjeng som kommer vil man se at hun kan få hjelp av de som vil lære henne å kjenne. PÅ den måten dersom språket skal bli påvirket så trenger hun ikke være redd for at ikke de forstår hva som skjer
  2. Trygghet er viktig ikke bare for henne men også for mannen hennes, og barna hennes. De vet at folk er der og at det er godt opplærte folk

 

Det å være syk med en slik diagnose er tøft for alle og enhver og jeg er så glad for at hun har lært oss lesere hvordan livet hennes er med disse 3 enkle bokstavene ALS.  Men det er også skremmende at  i tillegg til at hun kjemper mot sykdommen så må hun i tillegg kjempe for en verdig behandling. Så Bergen kommune, vis at dere ser utenfor rammene og at dere ser hele menneske og ikke bare hva dere mener er best. La meg spørre dere? Har dere vært hjemme hos dem? Har dere sett helheten og ikke bare at det virker som om dere er klare for å putte henne på et sykehjem? Kjære Bergen kommune, se den flotte familien og hjelp de alle til å få de siste tiden  om det dreier seg om 1 eller mange år, som en familie som får en god tid sammen

Valget er tatt

Fra man blir født og til man dør står man ovenfor valg. Det er snakk om alt fra hva man skal ha på seg, spise, om når man skal legge seg og når man skal stå opp, det er snakk om utdanning og arbeidsvalg, ja man kan si at livet er et eneste stor valg. Ofte er det slik at man ser for seg en retning men så velger man eller man blir tvunget til andre veier, men det er viktig at man har mulighet til å være med på å bestemme så langt som mulig, eller at man i hvert fall blir respektert for de meningene man har, dersom man opplever at andre kan velge for en. Det som er viktig er at man ikke føler at man mister seg selv på veien, at man bare blir en av mange. Ikke for det, noen ønsker bare å gli inn i mengden av de som er rundt en, mens andre vil stikke seg ut. Hvis man tar en titt rundt seg på skoleungdom, da gjerne fra ungdomsskolen og oppover så ser man at de er nesten kopi av hverandre, med samme klesstil og til og med utseende. Ja de er en del av mengden.  Og sånn er det  med bloggere også. Nesten alle har kunstige negler og diverse andre ting og de blir som andre, og de skriver om mye av det samme. Og de har til og med samme oppdragsgivere. Men betyr det at andre ikke kan komme frem? Hvis man går inn på blogglistene så er det noen som skiller seg ut og det er bra. Og det som er aller viktigst ( i mine øyne) er de som ikke lar seg målbinde men tør å fortelle den hele og fulle sannhet. Det er noe med at de rører ved andre følelser enn de typiske rosabloggerene.  Og det bør være et “marked” også for de bunn ærlige bloggene. Så hva med min blogg? Denne bloggen er ikke meningen at skal bli en topp blogg, men mer en blogg der jeg føler for å tørre å si den hele og fulle sannhet. Jeg er på vei mot noe jeg ikke vet hva er målet enda.Men det jeg vet er at jeg ikke må miste meg selv , jeg skal ikke ha fokus på å tråkke noen ned eller henge ut noen , for man må ikke glemme at dette er min blogg og at de ikke kan uttale seg. Og jeg vet at det er viktig at jeg ikke ser på meg selv som e håpløs person. Jeg må si at jeg innhenter stadig eller jeg oppdager at jeg har ting jeg ikke trodde jeg ville kunne mestre men jeg klarer det. Et eksempel er matte. Jeg har ikke det som min favoritt fag og har strevd meg igjennom timene og har bare hatt som et mål at jeg skal bestå men jeg klarte en 3, og det er jeg veldig fornøyd.  Jeg vet at jeg er et sted i livet der jeg har en åpen verden før meg. Så dette var noen ord fra meg

Alt er vekk

Jeg skrev et innlegg i stad og postet det, og la det ut på de gruppene på Fjesboka som jeg pleier å ” reklamere” for bloggen min på, så kom det for noen min en pm til meg på FB. Hun etterlyste innlegget jeg reklamerte for, av den grunn av at når hun gikk inn på linken min så var det bare helt tomt, rett og slett. Jeg gikk derfor inn og jammen stemte det, alt er vekk. Alle de tingene jeg har skrevet, alle de tankene jeg har turt å skrive ned på de blanke sidene på bloggen min, alle bildene mine, ja alt er vekk. Skulle tro at det var en forbannelse over meg og blogg, ja kanskje det er universets måte å fortelle meg at jeg bare skal legge hele blogg greiene på hylla eller slette den eller glemme den eller ja hva en, jeg vet ikke. Men så tenker jeg at hm…. jeg hadde jo tidligere ytret en tanke om at jeg kanskje skulle begynne på nytt, jeg vet ikke, men det var jo ikke sånn at noen skulle ta den avgjørelsen for meg, den skulle jo være min og kun min. Men men gjort er gjort og spist er spist, så jeg vet ikke. Det er som om jeg noen ganger bare tenker at det er som om noen andre er der. Jeg vet ikke. Men når jeg nå står md blanke ark og fargestifter til så tenker jeg at hm, hva kan jeg gjøre ut av det, eller med det? Kan jeg vri denne galskapen til noe positivt, men hva og hvordan.

Jeg vet at det er verre ting å bekymre seg for, ja at dette er en slags I-lands sak, hvis man skal se på det på den måten men jeg tenker at tross alt har jeg null samarbeid, jeg har ikke mange lesere( noen trofaste som jeg er glad for) men jeg hadde jo endelig fått bloggen til der jeg ville ha den, over 130 innlegg var laget, og jeg hadde strukket tankene mine veldig, og turt å være mer åpen enn jeg trodde at jeg ville være. Men nå… nå er det som om jeg må starte på nytt, eller jeg har jo ikke noe valg egentlig. Så da kan man vel si det sånn at bloggverden ligger åpen og klar for at jeg skal sette fotspor i min blogg. Så da får jeg ønske velkommen til min nye blogg