Erstatningen

 Siden jeg ikke lengre kan ha dyr i huset er det en slags stillhet her eller et tomrom og i den sammenhengen er det slik at jeg har vridd meg over på noe helt annet, det er levende men ikke noe lyd. Nemlig planter. Jeg må si at jeg kjøper det jeg syntes er flotte eller fordi jeg syntes synd i de.  Og med det så blir det mange ulike sorter…. og ikke alle vet jeg hva heter, heldigvis er det ikke så enormt dyre, alle koster under 100 kr. og ofte kjøper jeg i sånne pakkeløsninger som 2 for 90 eller 3 for 99 så det blir jo ikke sånn kjempedyrt. Og jeg har bestemt meg for å i stedet for å kjøpe brus , kan jeg kjøpe planter. God ide ikke sant? Ja jeg får se, men jeg har nå bestemt meg. Heldigvis er ikke mannen min i mot planter, men det kan kanskje bli litt mye, men foreløbig har han ikke sagt noe.  Og jeg er veldig glad for at jeg finne mange gode som jeg kan få tak i. Det er utrolig hvor mange ulike det finnes av ulike arter, og jeg må si at jeg kommer aldri til å hive meg på disse varigata kjøpene, som koster skjorta.  Jeg har noen jeg har veldig lyst til å skaffe meg men de er for dyre. Så jeg venter litt til fordi plutselig er det salg eller at noen har en av de som de skal kvitte deg med. Så jeg tenker at tålmodighet er en dyd.  Jeg er uansett veldig glad for at jeg har denne interessen og det er jo veldig spennende om man får det til eller hva? Hvordan er ditt forhold til planter? Er det noen av det mangfoldet av planter du har spesielt lyst på? Jeg er stadig på jakt etter nye og spennende planter, kanskje noe som ikke alle har eller noe som ingen vil ha, ja som kanskje skal kastes, bare fordi de er lei av de. Hvem vet, bare tiden som vil vise. Jeg jakter i hvert fall videre etter nye funn

Da er det bare å vente eller håpe

I kveld har jeg hatt et realt tankekjør, jeg har ikke de negative og frustrerende tankene altså men mer jaja, nå får det gå som det går. En ting er sikkert, det ekteskapet jeg har det tåler å gå igjennom ild og hardere ting for jeg er så utrolig glad for at mannen min er av den sterke typen som tåler en støyt, men hallo’en han er jo gift med meg… Nei da det er ikke ekteskapet som det handler om men det at han vil holde ut sammen med meg, enten det er sånn eller sånn. Nå er det slik da at vi venter på takst mann, vi venter på at den rette megler skal komme og vi venter og venter…. ja livet er egentlig en evig venten føles det som om noen ganger.  For det er ikke det at vi skal skilles som gjør at vi skal selge men mer at vi skal se fremover og glede oss over det som er, vi er ikke nødt til å eie, nei vi kan fint leie, det er  på mange måter kanskje enklere, jeg vet ikke. Tiden vil vise. Det er ikke sånn at vi ser på det hele som et nederlag, hvis vi gå over på leiemarkedet men mer det at vi ser mulighetene i det hele. For meg handler det også om at jeg på mange måter tenker at hver og en ser ting på ulike måter. Jeg er ikke redd for å si at vi leier fordi det er ofte en grunn for det. Jeg er så glad for at vi sammen står på dette, at vi ser det på samme måte. Og ja det er jo sånn at tiden går og vi får se hva som venter bak neste sving. Sammen er vi uansett.Ellers er det ikke så mye spennende å fortelle om dagen, det er mye fri for meg, noe jeg egentlig ikke er så glad i men det er samtidig et behov for det, fordi kroppen er ikke vennen min alltid. Men sånn er det bare noen ganger, Smil og vær glad for hver dag man har.

Alt er vekk

Jeg skrev et innlegg i stad og postet det, og la det ut på de gruppene på Fjesboka som jeg pleier å ” reklamere” for bloggen min på, så kom det for noen min en pm til meg på FB. Hun etterlyste innlegget jeg reklamerte for, av den grunn av at når hun gikk inn på linken min så var det bare helt tomt, rett og slett. Jeg gikk derfor inn og jammen stemte det, alt er vekk. Alle de tingene jeg har skrevet, alle de tankene jeg har turt å skrive ned på de blanke sidene på bloggen min, alle bildene mine, ja alt er vekk. Skulle tro at det var en forbannelse over meg og blogg, ja kanskje det er universets måte å fortelle meg at jeg bare skal legge hele blogg greiene på hylla eller slette den eller glemme den eller ja hva en, jeg vet ikke. Men så tenker jeg at hm…. jeg hadde jo tidligere ytret en tanke om at jeg kanskje skulle begynne på nytt, jeg vet ikke, men det var jo ikke sånn at noen skulle ta den avgjørelsen for meg, den skulle jo være min og kun min. Men men gjort er gjort og spist er spist, så jeg vet ikke. Det er som om jeg noen ganger bare tenker at det er som om noen andre er der. Jeg vet ikke. Men når jeg nå står md blanke ark og fargestifter til så tenker jeg at hm, hva kan jeg gjøre ut av det, eller med det? Kan jeg vri denne galskapen til noe positivt, men hva og hvordan.

Jeg vet at det er verre ting å bekymre seg for, ja at dette er en slags I-lands sak, hvis man skal se på det på den måten men jeg tenker at tross alt har jeg null samarbeid, jeg har ikke mange lesere( noen trofaste som jeg er glad for) men jeg hadde jo endelig fått bloggen til der jeg ville ha den, over 130 innlegg var laget, og jeg hadde strukket tankene mine veldig, og turt å være mer åpen enn jeg trodde at jeg ville være. Men nå… nå er det som om jeg må starte på nytt, eller jeg har jo ikke noe valg egentlig. Så da kan man vel si det sånn at bloggverden ligger åpen og klar for at jeg skal sette fotspor i min blogg. Så da får jeg ønske velkommen til min nye blogg