Turen ble ikke som jeg trodde

Jeg var full av pågangsmot i dag morges etter at jeg hadde postet forrige innlegg, jeg var klar for å nyt solen og det deilige været på tur i dag med hunden. Strekke på kroppen og ja slappe av rett og slett. Shortsen var på og vi var så klare for tur. Jeg hadde virkelig sett frem til denne turen og jeg bestemte meg for at det skulle bli en bra dag. Ting som er kan jeg ikke gjøre noe med og må bare håpe det beste på at dette blir en utrolig god dag. Tross alt er vi jo i gang med sommer måneden juni. Jeg var derfor i et veldig godt humør og jeg pratet med hunden der jeg gikk. Men ingen som gikk i nærheten så da gjør det ikke noe hehe. Da vi hadde gått rundt 1 km ca så møter jeg 3 russ. Og i utgangspunktet så er ikke jeg en som bryr meg om det at de er russ, og jeg tenker at de må gjerne kose seg og slappe av fordi de har jo hatt en annerledes eller tung start på russetiden og de aller fleste er okay ungdommer eller unge mennesker som ja er glad for å være ferdig med skoleåret. Men da jeg går forbi begynner de å rope etter meg. Og jeg følte meg liten, ja enormt liten. Jeg får høre at sånne som meg gjør de uvel og kvalme, at jeg bør komme meg hjem til tjukkasland, og at jeg bør i hvert fall ikke gå i shorts.  Og jeg endte med å tverrsnu og gå fort hjem mens jeg kjente at jeg mistet en hel del av den selvfølelsen jeg hadde. Jeg dro hjem og heldigvis er det sånn at jeg er voksen, jeg vet hva jeg har og hva jeg står for MEN når voksne ungdom viser seg som noen ja drittunger, da kjenner jeg at det går inn på meg også, jeg er tross alt et menneske. Jeg skrev denne posten på IG når jeg kom hjem: Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive et innlegg som dette. Jeg er sint, frustrert ja et vell av følelser. I mitt liv har vekt rast opp og ned, og pga en operasjon så har jeg klart å gå ned en hel del. Ja kroppen min er ikke perfekt, nei så langt derifra. Jeg har bulker, mye løshud, og ikke lengre en ungdomskropp som er stram og flott. Men jeg har min livserfaring, jeg har født 3 flotte gutter og til tross for alt som er så er jeg stolt av den som jeg er i dag. Men når jeg i dag går morgentur med hund og møter på 3 russ, hvor den ene hyler ut at sånne feite som meg bør holde meg inne og i hvert fall ikke gå i shorts. Den andre hyler ut at sånne som meg gjør han kvalm. Og den 3 brøler at jeg bør komme meg hjem til tjukkasland. Jeg har i lang tid hørt hvor fantastisk russen 2020 er. Og klart at jeg skal ikke dra alle russ over ett men i dag kjenner jeg at selvfølelsen min sank mange hakk. Og jeg vet ikke jeg. Heldigvis vet jeg at det ikke ligger hos meg men hos de.

Jeg vet at det er ikke noe å bry seg om, at det er bare en bagatell men hvis man tenker på at hvis jeg hadde vært yngre, mye yngre, hva da? Tenker de ikke i det hele? Jeg vet at det er sånn at jeg kommer til å legge dette bak meg, på samme måte som alt annet jeg legger bak meg, men men sånn er det bare. Jeg tar med meg dette og legger meg ut i det fine været, jepp

 

Da er hverdagen her

God Tirsdag.

Er dere klare for det man kan kalle hverdagen? Jeg kjenner at i morges er det som om jeg våknet med en slags ny indre styrke eller kraft, jeg vet ikke. I dag var det ikke noe problem å komme seg opp og jeg ser også at A er veldig klar for eller var klar for skolehverdagen igjen. Han har gått fra lite skole/ nettstudie til fulle skoledager fra i dag av. Så det blir spennende å se hvordan det blir. Jeg ser at når jeg kikker bakover i skriveriene mine her så er det gått noen dager siden jeg skrev noen ord men jeg har egentlig ikke hatt så mye å skrive om rett og slett. Jeg vet ikke men det var som om jeg mistet motet litt. Men i dag bestemte jeg meg for at det er nok. Klart at jeg har sagt det mange ganger men nå er det sånn at jeg på mange måter må ta noen tak. Jeg vet at det blir som det blir.

Men hva har skjedd siden sist? Vel hva skal man si, egentlig ikke noe spennende men mamma har vært her i Pinsen, vi hentet henne på Onsdag og kjørte henne hjem i går. Så jeg kjenner at jeg er trøtt etter 12 timer reise. Men jeg er klar til dagen i dag. I forrige uke prøvde A seg på en ny idrett så jeg kjenner at jeg ble overlykkelig når jeg fikk en superlykkelig gutt tilbake. Jeg ser at dette med at hele ned lukkingen som samfunnet hadde satte sitt preg på A mer enn jeg trodde, så det er absolutt ikke  noe mer som gjør et morshjerte eller et foreldre hjerte godt enn at barnet begynner å komme seg å beina.  Hva mer? Nei jeg vet ikke hva det skal være, annet enn at jeg må bare si at jeg er på en annen plass i livet enn jeg var sist. Ja det høres ut som det er noe jeg bare sier men jeg ser at det er som det blir. Så nå skal jeg snart ut å gå på langtur. Og jeg skal kose meg. Ha en fin dag

Overlatt til stillheten

Håper dere har en flott dag så langt, ja nå er det jo jammen kveld allerede, men dagen i dag har vært veldig fin for mitt vedkommende faktisk. I dag var det å våkne til regn og vind, ja som om det er høsten som banker på, men det klarnet litt opp så jeg bestemte meg etter en rask tur på butikken, ja vi har søndagsåpen butikk at jeg skulle jammen ta meg en tur enten det regnet eller ikke, så da jeg kom hjem sa jeg til min kjære at jeg kom til å reise på tur enten jeg ble alene eller ikke. Og han var som vanlig ikke vond å be med på tur så kaffe kom på kannen, og drikke på vannflaske og noen små godbiter til å ha med, les rislapper så var det ut i bilen og hui og hå hvor det bar. Men… og her kom men som jeg ikke ville ha med men jo nærmere vi kom målet så åpnet himmelen seg enda mer og mer, og da var det å tenke rask , jeg hadde ikke lyst å reise hjem uten å være på tur, tross alt var turbukse på og jeg hadde sagt til bikkja at vi skulle på tur. Og nei hun lar seg ikke lure. Så da dro vi på tur til en av de skogsområdene vi har. Og jeg var glad for at jeg slapp å gå alene fordi mobilen min, nei den lå igjen på kommoden i gangen. Men vet dere noe? Noen ganger er det greit at slike ting skjer. Noen ganger er det greit å kunne løsrive seg fra mobilen, ja egentlig det meste og bare slappe av, og på den måten merker man lydene på en annen måte, vi så svarttrost, og vi så andre ting som man ikke hadde sett hvis man har nesa ned i mobilen. I morgen er det å begynne litt opprydding da jeg mest sannsynlig skal hente mamma på Onsdag, det blir veldig hyggelig å få henne hit nå for hun trenger det og jeg skal være glad for å få noen dager sammen med henne hvor vi kan bake , lage mat sammen og ikke minst gå tur sammen på dagtid. Jeg er veldig glad i mamma men av og til er det greit at den avstanden er der men akkurat nå, nå trenger vi hverandre kan man si. Nå har jeg middag i gang, og i dag blir det noe så teknisk som Fiskeboller….. haha. Jaja lenge leve enkeltheten- jeg kjenner at matlysten er litt så som så hos oss alle og vi har så mye rester i frysa at nå var det greit å ta tak i det fra starten der. Så rydd frysa ble satt i gang  i dag. jaja sånn er det, så kos dere resten kvelden

Ut på kveldstur, og rykte som er feil

I dag var det planlagt fisketur, vel med økende vind og fare for regn…. not , vi droppet det. Heldigvis kom sola frem og vi kunne fyre opp i grillen.Egentlig var planen at jeg skulle gå en lang tur men så begynte magen å trøble så jeg bestemte meg for at nei jeg blir hjemme. Men noen ganger må man ut å lufte hodet og tankene og da er det greit at man rett og slett tar beina fatt.Det var en slags følelse av høst dette været gav meg men samtidig var det jo nesten 12 grader ute, så det er bare litt lunefullt rett og slett.Vakker himmel ikke sant? Jo det er det og det er en vakker plass jeg bor på, det er noe med ja kall det kulturen her, jeg vet ikke men det er noe med at jeg har følt meg hjemme fra dag 1. Og i dag var det ekstra deilig å ha mange mil i mellom meg og Østlandet. Det er så lite artig når man får en telefon som forteller meg at det er satt ut rykter om en person som er meg nær,( ikke en i familien min altså)  hadde havnet på glattcelle og at alt var bare helt elendig. Vel det var ikke det at det var selve telefonen som var problemet, den syntes jeg at var godt jeg fikk men når man vet at det ikke er et sannhetens ord i det som ryktet sier, at informasjonen er helt på bærtur og at den baserer seg på synsing og feiltolkning, ja da kan de bare ha det så godt. Jeg tenker at det er så lite som skal til for å skape en liten rykteflom eller slike ting. Jeg vet at det er mange som har fått livene ødelagt pga rykter, og det er noe av det verste som jeg vet om.  Livet kan endre seg totalt og ofte ikke av den gode arten. Jeg tenker at det må finnes en løsning på slike ting. Så da var det greit å ta med seg hodet som var fullt av tanker ut å få luftet det, slik at jeg kunne få litt søvn i natt. Jeg vet ikke hvordan det blir nå men det jeg vet er at jeg ikke skal la dette gå inn på meg. Jeg vet at det er ikke hold i ryktene i det hele og det er det som er trygt. Hvordan jeg vet at det ikke er hold, fordi personen det er snakk om var hos noen andre. Jepp sånn kan det gå. Men nok om det. Ta vare på hverandre. 

Dette er en dag der hodet ikke henger med helt. Det er som om jeg går ved siden av meg selv, hvor jeg jobber som om jeg har lim i rompa og at det er lim i blodet mitt, det går usannsynlig sent  dag. I morgen er det jo enda en helligdag og når man nå tenker seg nøye om er det ikke lenge før vi kommer inn i Juni måned. Jeg håper at Juni måned går smertefritt, litt mer enn denne Mai måneden har gjort. I mitt hode er det mer eller mindre krasj, og kroppen har visst gått i dvalemodus. Jaja det er sånn det er noen ganger. Jeg skal ikke dvele mer med det. Jeg har lagt noen planer for denne helgen og det håper jeg blir noe av rett og slett, jeg satser på at det går supert og at det blir en real tur helg. Aller mest har jeg lyst å bare sove ute denne helgen men je vet at det ikke går, ikke enda, det er litt for kaldt enda. Men kanskje en liten fisketur vil det bli mulig å få til. Jaja. Grilling blir det i hvert fall ( hvis ikke regnet setter foten ned da) Men jeg skal i hvert fall ut på tur som jeg  vil, om jeg så skal gå i plaskregn rett og slett. Jeg håper at det blir en god helg. Jeg er der et eller annet sted ute i naturen i helgen. Jeg tenker at det er mange ting vi kan se positivt på og heller ta det negative som en utfordring. Jeg vet at mange har tøffe dager, jeg fikk selv en tlf i går kveld om at en jeg er glad i hadde havnet på psykiatrisk, fordi livet var for tungt og personen hadde bedt om hjelp. Jeg tenker at rundt i landet vårt er det mennesker som hver dag må jobbe for å holde hodet over vann. Både økonomisk og helsemessig, men de kjemper… Hver eneste dag blir jeg påminnet hvor lite som skal til.  I dag har jeg sett livet mitt i et litt annet perspektiv ( okay det er ikke den første gangen) men det er sånn det blir, jeg ser at det er mange små endringer som kan gjøres. Og jeg er med på å gjøre det jeg kan. Nå ble dette innlegget litt annerledes enn jeg tenkte,noe som gjerne skjer , jeg begynner på det men så blir det som om noe annet formes i stedet for.  Jaja ha en god kveld 

Mine tanker etter 17 mai

I dag har det blitt 19 mai. I dag er det 2 dager siden vi feiret 17 mai. Og jeg ser at det strømmer over med bilder av sammenkomster og folk som har samlet seg, feiret med gode venner , god mat og god drikke. Jeg har hatt en stille og rolig dag, meste parten, les 14 timer , ble i bilen sammen med barn, og eldste mann sin kjæreste som var med hjem til oss i helgen. Så når jeg hadde kjørt de hjem, tok jeg med meg yngstemann L på tur for å kjøpe noe hundefor. Og så bar det hjem  med han, for å så å reise hjem til mamma en rask tur for å så kjøre videre. Jeg kom hjem i går og det var utrolig deilig.  Men tilbake til 17 mai. Jeg vil vise dere mitt antrekk den dagen. 

Følte jeg meg fin? Nope ikke i det hele tatt men når man skal sitte i bil i mange , utrolig mange timer, da orker jeg ikke ha på noe finklær. Planen var jo at jeg skulle på tur når jeg kom frem men det orker jeg ikke. Så det ble ikke tur før jeg kom hjem til meg selv. Uansett, 17 mai ja, vanligvis har jeg jo pleid å kose meg den dagen, nyte den, smile og være glad men denne gangen, det var akkurat som jeg ikke var en del av samfunnet. Kunne finere reiseklær være løsningen? Nei det er ikke der det ligger. Det var det at jeg var egentlig mer eller mindre utslitt etter helgen, og det er alltid trist å levere barn tilbake, og jeg har derfor en litt sånn tung dag når det skal gjøres. Etter turen hjem i går var jeg helt dau så derfor ble det til at jeg sov veldig lenge i dag, helt frem til 0615, ja du leser rett da A kom og sa at han ikke hadde sovet i natt heller fordi han bare kastet opp. Akkurat nå har han muntlig høring digitalt så han klarer det men jeg regner med at han sover etterpå. Så jeg håper ikke at det sprer seg til oss andre her. Han har hatt 2 tøffe dager og kroppen jobber seg igjennom det og da med resultat av oppkast og feber. Så lenge jeg ser at han klarer høringen i hvert fall så skal han få slappe av etterpå. Ellers var 17 mai en stille dag hos meg og planen var å dra på Tjøme og Verdens ende å ta noen bilder men det ble ikke sånn, fordi jeg sovnet på sofaen. 

Håper dere har hatt en fin dag og at dere har en fin dag i dag også

Et litt annerledes innlegg

I kveld er det 16 mai. Normalt skulle jeg ha stått å strøket tøy,duker og gjøre oss klare til en ny dag i morgen, men det blir en litt annerledes 17 mai i morgen, altså det er jo sånn for alle men for meg er dagen slik at for første gangen på 11 år så skal jeg ikke være i Rogaland i morgen. Nei jeg skal sitte 7-8 timer i bil i morgen for å bringe barn og kjæreste hjem. Og så skal jeg møte en kompis for å hente noe og så hjem til mamma og så, ja full fart egentlig. Mens mann og A blir hjemme. Jeg skal ikke synge ja vi elsker i morgen, jeg skal ikke slappe av sammen med venner og familie over litt god mat, nei i morgenen er det utfartsdag i morgen. Så nå er det snart leggetid for meg, eller oss , vi har vært ute på tur i regnværet……. deilig men vått. Og fordelen med regn er at ingen ser tårene mine, ingen ser at jeg kjenner på det at ting er ikke som det skal, jeg tenker at jeg opplever en slags frustrasjon…. på at ting ikke er så lett lengre, at jeg rett og slett ikke får dette til. At når jeg ser på bildene som viser meg som tynn etter operasjonen og hvor jeg var fornøyd, ikke lengre gir meg den gleden, at jeg ser på andre nyopererte og ser at de er blitt så fine så kjenner jeg på at jeg vil dit. Jeg angrer ikke men jeg angrer likevel at hodet ikke henger med lengre som det gjorde. Og jeg kjenner på frustrasjonen over det mang ganger. Når man da leser i sosiale media og diverse forum at det er som om man burde betale tilbake det man har fått fordi man legger på seg igjen og at det er skam og at man burde ja…. skjerpe seg. Da kjenner jeg ekstra på dette. 

Jeg kan , jeg kan men jeg får det bare ikke til , jeg kjenner på at dette er noe jeg må få kontrollen på , ikke fordi jeg må men fordi jeg vil( eller kanskje er det motsatt det burde være) men jeg vet at jeg kan, det handler mest om at jeg må for min egen del. Helsen min er utrolig viktig å ta vare på. Jeg har bare denne kroppen.Men uansett om jeg går ned i vekt eller ikke, så er det viktig at jeg beholder selvrespekten for meg selv, at jeg ikke mister den delen av meg selv.  Men det var nok om det. Jeg vil skrive litt etter at jeg er tilbake igjen etter turen om hva jeg planlegger.

Panikken brer seg

Fra tid til annen så får jeg en følelse av at det er en slags panikk følelse i kroppen min, som om kroppen min roper “fare fare” men så er det ikke noe i det hele. Fra jeg var ganske ung så har jeg alltid stolt på den såkalte magefølelsen min, og de gangene jeg ikke har gjort det så blir det bare helt feil. Og det er jo det som er usikkert nå, er det bare en ” vrangfølelse” eller er det noe som forteller meg at jeg skal være obs på noe. Jeg hater det, men jeg tror at det er slik at det er nok noe lureri her som vil gi meg noen timer med usikkerhet og panikk følelse.  Samtidig er det også slik at i dag er det den internasjonale ME dagen. Og jeg tenker at det sakte med sikker er det som ligger under alt sammen, for hvert eneste år på denne dagen så tenker jeg på alt som jeg ikke har fått til, alt jeg har mistet men samtidig har jeg klart så mye mer enn jeg trodde at jeg skulle få til. Jeg har fått bevist at det går ann, at bare man ikke mister motet så kan man kanskje se et lite, om så bitte bitte lite håp om at det skal bli bra til slutt. Men samtidig går tankene mine til alle ME syke som mister så mye, som ikke får oppleve sola skinne fordi de ligger på et mørkt rom, for de som ikke kan ha barna sine, ikke kan få oppleve mamma rollen fordi de sakte men sikkert tappes for krefter, krefter de ikke har. Jeg vet at det er mange meninger og holdninger ang sykdommen, kanskje mest alt fordommer. Og det er ikke sånn det er. Jeg vet ikke hvor mage ganger jeg har fått høre” Du ser ikke syk ut, du er nok bare lat” Og det er slike ting man ikke vil høre. Jeg kan skrive innlegg etter innlegg om dette, jeg kan skrive et langt innlegg denne gangen om dette men jeg har sett at det er allerede mange bloggere som skriver om denne sykdommen eller denne diagnosen.  Nå skal jeg spise og så føre en samtale med mannen min.

Planer må endres

3.4 grader og vind, og en mix av regn og sludd, vel man kan vel si det sånn at planen om å fiske søndags middagen ble gjort om til en fisketur i frysa……. Jepp. Så da blir det noe annet enn makrell for å si det sånn. Nei ikke fiskeboller men noe helt annet, nemligOkay se bort fra te pakken, det ble altså ørret, jeg kjøpte den for 3 uker tilbake men det ble ikke fiskemiddag den dagen jeg planla så da er det jo greit at jeg hadde den her. Jeg tenkte at jeg skulle vaske litt hus mens jeg  venter på at den skal tine så jeg har bare et par andre  ting som skal gjøres, men nok om det. Jeg har vel ikke så mye annet å gjøre med været som er ute. Så det er det som står på planen i dag, hva har dere på dagsplanen deres i dag?

Skal man bare være takknemlig?

I dag har jeg lyst til å skrive noe som ligger mitt ♥ nær. Det er dette med gjenbruk, og hvor bra det er men det er også en annen side av dette med at noen  av de som gir bort ting eller selger det veldig billig de blir nesten litt sure hvis man spør om det er helt eller om noe av det er ødelagt. Ja jeg vet at man skal være takknemlig for det man får enten gratis eller billig men det er lov å spørre. En dame som havnet på skråplanet skal flytte i ny leilighet. Hun har leid i mange år og da er det sånn at når man leier møblert så er det ofte slik at man ikke har hvitevarer osv. Og denne damen har ikke noe, hun står med tom leilighet. Jeg har gitt henne en del klær, men man må jo ha sofa,eller stoler om så. Så må man jo ha det elementære som hvitevarer osv… Jeg tar derfor kontakt med noen på finn. Kjøleskap gis bort, men når jeg spør om det er helt, om det virker så er svaret ja. Vi drar dit, men nei da, bulker, merker, kun en hylle er hel, og det var usikkert om det virker, jeg ber om at det skal settes i kontakten, ja det gikk jo men som h*n sa: Altså jeg gir det bort, så dere bør være fornøyd med det, ikke være så kravstor. Virker det ikke er det jo bare å kjøre det på søpleplassen, ikke vær så kravstor, det er tross alt et dyrt kjøleskap for 12 år tilbake!!!!!, Vel, mulig at man skal være takknemlig for det man kan få men det er jo en forutsetning at man ikke benytter folk sin dårlige situasjon i livet for at man skal kvitte seg med skrotet. Jeg vil samtidig ikke sette en slags strek eller finger på folk men jeg føler ofte at når man enten får eller kjøper til en rimelig penge så skal man tråkkes ned på bakken. Vi må ikke glemme at for mange er det en slags ubehag å måtte be om hjelp. Og jeg er ikke den som sier nei hvis jeg kan hjelpe selv om jeg har fått meg noen ubehagelige erfaringer på veien. Men det er sånn man lærer. 

Jeg er veldig glad for at folk i stedet for å kaste ting som er fullt brukelig så gir man det vekk, og jeg må si at de unntakene som er som handler om 0,5% mennesker  så er det vært bare positive opplevelser. Jeg vet selv hvordan det er å stå på bar bakke, jeg vet selv at ting kan skje selv den mest priviligerte, som en person sa så fint ( nei jeg kan ikke huske hvem men samme det) ” Ikke spark mennesker som ligger nede, fordi man vet ikke selv når man kan bli sparket, og selv blir en som ligger nede” Og det er jo noe i det, det er noe  i det at man ikke vet hva morgendagen venter. Men hva mener du? Skal man bare måtte regne med å motta søppel eller ubrukelige ting bare fordi man ikke har den beste økonomien selv om det kanskje bare er der og da? Jeg tenker at når man bruker tid, så vet man at det finnes ting man kan bruke og få bruk for men samtidig så er det sånn at man rett og slett noen ganger ikke kan forvente å få nymotens greier men det betyr ikke at en selv skal motta skrap, men det er kanskje feil vinkling av meg igjen. Jeg har selv innredet et hus med gjenbruk, jeg har selv brukt time etter time for å finne det som jeg trenger og det er sikkert derfor jeg ikke har noe i mot gjenbruk eller lignende. Jeg skal innrømme at jeg elsker gjenbruk butikker, facebook grupper osv. Og nei jeg har ikke noe problem med å hjelpe noen med å finne ting.  Men jeg mener at selv om man ikke har penger til å kjøpe noe skal ikke det bety at man skal bli behandlet med null respekt og som en dritt.