Når mørket blir tungt og vondt

/Inneholder omtale/

Når livet kjennes tungt og man ikke alltid vet hvor man skal vende seg, når man føler at man er helt alene og at ingen føler det som nettopp du føler det så er det sånn at det føles som om livet bare butter i mot. Og man vet t når man begynner med litt sånn negative eller tunge tanker så er det så alt for lett at man ” biter seg selv i halen” og man ser kanskje ikke lyset i tunellen. Men så er det sånn da at man er litt redd for å skulle prate med noen, redd for at man kanskje blir sett rart på eller ned på, og at det faktisk stemmer at man er helt alene med de tankene- hva da? Jeg har selv hatt behov for noen å prate med igjennom livet men av og til er det jo en stor fordel at man ikke alltid ser den man prate med eller at man skulle ønske at man kunne være anonym. Hva da? Tar man kontakt med lege så er man jo ikke anonym og man har kanskje en større fysisk eller psykisk sperre enn man ville hatt ellers. Og ikke alle er like glade i å prate i tlf, jeg er selv mamma til en gutt som hater å prate fysisk  i tlf, han kan godt chatte eller sende sms eller slike ting men ikke mye mer enn det. Så nå har jeg veldig lyst til å slå et slag eller rope ut om en tjeneste.  http://www.kirkens-sos.no er en tjeneste som det sitter mennesker som jobber som frivillige og gir max av sin tid, jeg har selv vært i kontakt med de. De vet ikke at jeg skriver dette innlegget men jeg velger som sagt å slå et slag for  de. Jeg har møtte vennlige og fantastiske stemmer når jeg har ringt de, og de svarer bra på chat, eller på meldingstjenestene de har. Jeg må si at jeg blir imponert over hvor mye de gir av sin medmenneskelighet og de dømmer ikke noen. Og de er ydmyke og milde, i hvert fall de jeg har snakket med.

Jeg har aldri ringt eller skrevet med de om selvmord og slike ting men mer andre ting som om når livet føles som om det går mer i motbakke enn nedover eller bortover. Jeg har grått sammen med de. Og jeg brukte de mye når jeg forlot barnetroen min, fordi jeg trengte den ekstra styrken den gav meg. Jeg møtte forståelse og ikke fordømmelse, jeg møtte trøst og ikke hån. Men jeg møtte også mennesker som snakket rett fra leveren, som turte å si i fra, og som fritt uten å såre delte sine tanker om det jeg snakket med de om. Ja det er en trosbasert sak, man snakker jo om kirkens sos men man må ikke ha et kristens syn i det hele eller man kan være agnostiker eller hva som helst man blir ikke spurt om hvilke standpunkt man har. Så hva hvis man har lyst å bidra? Jo de trenger frivillige og jeg skulle ønske at de som kunne, ville bidra hos de. De trenger som sagt frivillige og hvem som helst( nesten da) kan stille som vakt hos de. Så ta kontakt med ditt lokale eller område ansvarlig så får du videre veiledning. Jeg er veldig glad for at de finnes

 

Jeg gjør det for min egen skyld

Noen ganger er det som om uansett hva jeg gjør så virker det som om det er feil. I livet mitt har jeg måtte jobbe hardt for tingene mine og jeg har slettes ikke fått målene jeg har satt meg i fanget men sakte men sikkert jobbet meg fremover. Og jeg føler at det er noe som er viktig for meg og burde være for andre også. Pay it forward…. noen som har hørt om det? Kort fortalt( selv om nok de fleste vet om det) er at man kan når man kjøper en kaffe så kan man betale for en ekstra slik at en som trenger det slipper å betale for sin, og det gjelder ikke bare kaffe men også middager osv. Og det er et konsept jeg liker veldig godt og det er noe jeg prøver å sette foran meg. Jeg har i den siste tiden fått enorme mengder planter, ja på det verste hadde jeg nok over 200 planter , for problemet er 2 ting, jeg får planter av andre og så er det veldig gode tilbud å butikker osv. Så da blir det mange kan man si. Men jeg vet at det er mange mennesker som ønsker å starte med planter men som ikke har penger til det. Så derfor bestemte jeg meg for ganske så tidlig at jeg skulle gi tilbake til andre siden jeg selv hadde fått mange vakre planter , for alle fortjener en plante eller 4 i huset.  Og derfor har jeg brukt litt tid på å dele med andre og jeg kjenner at det blir en lykkefølelse når jeg ser at jeg  gleder andre. I dag traff jeg på en dame som var her å hentet en søplesekk med klær, for på samme måte som planter kom inn her er det gitt meg enormt mange plagg som jeg ikke kommer til å bruke. Og det er ingenting som gleder meg enn å dele med de som trenger det.  Så når jeg opplever at noen mener at eneste grunnen til at jeg gir bort slike ting er det for å kjøpe meg venner og at jeg ønsker å stå på en pidestall og så  kunne sole meg i glansen fra andre mennesker som om jeg ønsker å si” Se på meg, hvor snill jeg er” Og det er slike ting som gjør at jeg tenker at det er sånn at hvis det er andre menneskers opplevelse av meg så beklager jeg så mye. Det er nok derfor jeg ofte velger å sende private meldinger til de som søker etter noen ting, for at ikke det skal bli oppfattet som ja slik noen mener at det blir sett på som den muligheten. Jeg tenker at alle mennesker må vi ta valg, vi kan velge å donere , selge eller kaste ting men igjen hvorfor kaste ting når det er andre som kan bruke det eller ha glede av det. Men noen ganger føles det som om jeg stanger hodet i veggen, for det føles som at uansett hva jeg sier/ skriver så blir det dratt ut i verste mening og vridd og vrengt på til det er noe helt annet. Så hva er målet mitt med dette innlegget? Trenger jeg egentlig et mål? Eller kan det være at jeg skriver fra hjertet, eller rett og slett at det er som om hjertet denne gangen styrer fingrene som fyker over tastaturet? Svaret er at jeg har absolutt ikke har noen baktanke med det jeg gjør når jeg gir bort det jeg gjør. Med disse ordene sier jeg god natt.

Når drømmer forteller deg noe

/ bildene er lånt fra pixabay.com/

God morgen til de som er her inne å leser, god morgen hele verden, tja ikke at hele verden er her inne å leser men dere skjønner tegningen ikke sant?!

Har lagt bak meg en natt som mildt sagt var turbulent, hvordan da? Vel først av alt… i natt drømte jeg at en haug av små blå løp etter meg med mange brev som jeg måtte lese høyt, og jeg våknet med et smil. Så var det som om jeg rykket mange steg videre på min vei og jeg var plutselig gammel dame som satt i en gyngestol og strikket i vei på et mega langt skjerf. Og så ble det som om jeg satt å skrev på en uendelig lang blogg som aldri jeg klarte å slutte på eller egentlig aldri fant poenget i, så jeg skrev og skrev og skrev.  Og når jeg våknet så tenkte jeg at hmmm, hva er det jeg skal nå gjøre?  Og er det et tegn på at jeg skal blogge videre eller hva er det jeg skal? Nå må det sies at jeg ikke alltid tror at drømmer forteller meg ting men jeg vet jo at kroppens måte eller sinnets måte å bearbeide tanker og følelser og ikke minste inntrykk på er jo via drømmer, så jeg våknet for 2 timer siden og ble sittende å lese kommentarer som er kommet inn, og et par av de var noen jeg godkjente og en av de var bare å slette. Så ble jeg sittende å tenke litt, laget meg en liten kosestund med lys og tekopp Jeg hadde ikke slukket lyset på bildet her som jeg gjorde rett etter men nok om det jeg ble sittende her med dette innlegget, og jobbe med dette innleggets innhold. Jeg prøver å samle det jeg vil si ned til et fornuftig innlegg, men om det blir det, tja det vet jeg ikke, men jeg prøver nå å se om jeg kan få frem det jeg vil si på en sammenhengende og god måte, jeg vet ikke hvordan det ender men vi får se. Men det som det grunner i er skal/ skal ikke fortsette, Ja det er som om jeg egentlig er her nå. Ja jeg må vel ikke ta et valg i dag men samtidig som jeg skriver dette så kan jeg vel på mange måter si at jeg har tatt et valg, fordi hadde jeg sluttet så hadde jeg vel ikke skrevet dette innlegget, men på en annen side, jeg vet ikke hva jeg gjør i morgen eller senere i dag. Det jeg vet er at ingen tvinger meg til å slutte og ingen tvinger meg til å holde på. Og sannheten er rett og slett at jeg aldri komme til å bli en stor stor blogger. Fordi jeg er ikke en rosa blogger. Og jeg forøker å ikek dele for mye av hverdagen min, og ikke vise bilde av de som jeg er mest glad i.  Så handler det heller ikke om mote eller slike ting men mer hva jeg føler og tenker om det jeg står i der og da. Eller det jeg har lagt bak meg og da fått erfaring fra eller det som jeg vil starte med , ja rett og slett livets mange sider. Men jeg er litt redd for å miste meg selv rett og slett, jeg er redd for at jeg skal føle at jeg ikke får bestemt meg om hva videre, og hvordan jeg skal beholde meg selv i dette siden jeg føler at jeg vingler fra den ene til den andre hele tiden. Men på en annen side, selv om ikke jeg er en stor blogger med mange 1000000 lesere så er det ikke slik at jeg ikke har rett til å holde på med blogg. For meg handler det om at jeg kanskje kan ha en bitte liten stemme i denne verden av bloggere. Jeg vet ikke, men jeg tenker at jeg har et valg eller 2 som må tas. I bunn og grunn kan vi si det sånn her Så enten fortsetter jeg eller så slutter jeg rett og slett.  Jeg tenker at det er så mye jeg egentlig vil si men det får komme når det kommer, hvis det kommer. Ha en fin dag

Skal jeg slutte?

Jeg har skrevet et slikt innlegg før og dette er sikkert ikke det siste men jeg må innrømme at jeg i den siste tiden har vært mye til og fra i blogglandia. Jeg har så mye jeg vil dele men det jeg innser er at det er ikke alt som deles bør tydeligvis. Og jeg har jo på kommentar godkjenning av en enkel grunn, for å ha en anelse kontroll. Og jeg vet at når man hiver seg på blogg karusellen så er det ikke sånn at det er kun de store bloggene eller de bloggene som ligger på topp som har en viss ” fare” for å bli kritisert og hengt ut. Men når jeg i dag har visning på huset og de som kommer spør meg om det er jeg som har den bloggen og at jeg burde skamme meg for hva jeg skriver om så tenker jeg at ” Hm… hva er det i min blogg som er så skadelig” Men jeg gidder ikke ta debatten med de, rett og slett-. Men jeg vet ikke om dette med blogg er noe jeg tror jeg får lyst til å holde på med. Nei det har ikke bare vært den ene kommentaren, men gjentatte ganger så har det kommet dritt min vei. Klart at jeg vet at jeg sikkert og visst har skrevet innlegg , om ikke de er synlige enda så er det noen som har lest de, og jeg har kanskje fornærmet en eller 2 eller flere med mine tanker i bloggen min, men jeg tenker at ikke alle innlegg er delt. Og det er ikke noe av det jeg skriver som jeg ikke står inne for og jeg skammer meg ikke, men jeg tenker at jeg hadde vel i utgangspunktet ikke noen agenda da jeg startet å blogge den gangen for lenge siden og heller ikke i denne bloggomgangen har jeg en agenda, så jeg vet ikke. Jeg tror ikke at det er rett av meg å bøye av heller , og jeg vet ikke om hva som er løsningen på dette men det jeg vet er at jeg må se ting i et annet perspektiv. Mannen sier at så lenge jeg har noe glede i å blogge, hvorfor ikke? Jeg tjener ikke noe på bloggen men det er heller ikke derfor jeg skriver heller.  Valget er ikke enormt vanskelig heller, og det handler om å se tingene i en helhet. Men vi får se

Husarbeid og rutiner

God formiddag ( er det lov å si det enda?) Jeg er så klar for denne dagen, hva enn den måtte bringe, rett og slett fordi jeg føler at det er god dag- sola skinner, og ute er det et tynt lag med hvitt dekke. Så ja det ble nesten litt sånn påske følelse aktig men påsken 2021 er forbi. Så da er det bare å se frem til våren. Dette bildet tok jeg tidligere i morges, Slik som det var da er det nesten nå, men et glimt av solen var her nettopp men så ble den borte. Uansett er dere klare for denne dagen? Det kommer en ny dag enten man vil eller ikke, hvis ikke man døde da, da er det jo ikke ny dag men dere skjønner hva jeg mener ikke sant. 

Men nok om det, jeg vet ikke med dere men jeg sliter veldig med rutiner og det å få ting til, jeg elsker lukten av grønnsåpe men hvem gjør ikke det, dessverre føler jeg at det er litt for lett at ting sklir ut og derfor tenkte jeg at jeg må lage meg et system. Mye fordi dit vi flytter er det en ekstra etasje, samt at det er litt annerledes design på huset enn det vi har i dag, og jeg har derfor bestemt meg for å ta meg selv i nakken ja jeg vet at jeg har sagt det før men aldri for sent eller hva?  Så hvorfor ikke gjøre noe med det tenker jeg, og da fikk jeg denne her tilsendt. Dette er ikke en spons men et bilde jeg fikk tilsendt av en venn av meg som hadde oppdaget bilde. Så jeg syntes det var genialt. Kan den brukes? Jeg tror det men jeg vet at det nok ikke passer alle og enhver. Og den må nok tilpasses men det er i hvert fall et lite hjelpemiddel tenker jeg, så jeg ser frem til å ta fatt på dette. Har dere noen planer for resten av uken da? Jeg skal pakke litt videre, er jeg heldig så kommer mannen hjem med flere esker , ikke at vi trenger så mange men det som er saken er den at jeg har sånne store esker og så har jeg litt for lett å fylle de opp, og så har vi et nydelig juleservise som vi er redd for så da er det greit med andre mindre esker.  Så det er det som er planen i dag. Men vi har en visning i ettermiddag, regner med at det er den siste visningen vi har, og så blir vel papirer fikset på fredag. Og det er i dag 24 dager til vi får nøkkel til der vi skal flytte, det er leeeeeenge til føler jeg, men likevel så er jeg den som hater å vente, tålmodighet er ikke det jeg er flinkest på, og det skal sies ærlig at jeg syntes denne ventetiden er et helvete rett og slett men mest av alt fordi jeg vil komme videre i livet.  Men gode rutiner skal settes inn i livet, og det må jeg nesten, siden jeg bare går hjemme uansett fremover. Så derfor er det andre som har gode forslag til husarbeidsrutiner / bilder å vise så si gjerne i fra.

Påskens mange tanker

Påsken 2021 er mer eller mindre ferdig, litt under 3 timer så er vi tilbake til hverdagen, og jeg har alltid likt påsken. For meg har det jo hatt en betydning fordi det har på mange måter vært den eneste høytiden jeg feiret som liten/ ungdom. Og i mange år har jeg jo også tilbring påsken på fjellet i hjelpekorpstjeneste, men nå er det verken det ene eller det andre. Jeg vet ikke med dere men jeg kjente at jeg fikk litt hakeslepp  i går da dette dukket opp. Og ja det var bare ikke meg men også A lurte på om det var riktig at det kom snø ute, og det har snødd, haglet og regnet om hverandre i dag men snøen ligger enda. I hvert fall i skrivende stund. Så da er det vel vinteren sitt siste krampetak eller noe sånt. Har dere hatt en fin påske da? Vet at noen nok enda er på fjellet, når man ser på nyhetene, og håper at de som er der har det greit og at de som har kommet seg hjem eller på veien er  i trygge hender.  Jeg kjenner at denne påsken var ganske så annerledes enn jeg trodde den ville bli, og jeg vet at det er slemt sagt men dette har også vært en påske med mye surhet/ grettenhet fra meg, jeg innrømmer det , ikke med stolthet men ærlighet. Jeg har ikke klart å være så blid som jeg ville men jeg har vært full av mixede følelser, og dessverre er det liksom ikke bare meg det er gått ut over, men den stakkars mannen min og utrolig nok så er han glad i meg enda… Så jeg har ikke vært 100 % håpløs men det er nok nært opptil hehe. Og jeg har endelig fått begynt å pakke eller vi har pakket. 3 esker, juhu… jaja alt er bedre enn ingenting eller hva? Jeg føler at det er så kort tid vi har men det er det jo ikke, det er jo nesten 1 mnd, men likevel. Det er en mix av ulike ting som skal pakkes ned så derfor vil jeg få fortgang på dette men kjenner jeg meg selv rett så er det ikke sånn det blir. Og det verste av alt. Jeg har en litt sånn uggen følelse på at det er noe som vil stoppe oss, så jeg vet ikke jeg hva det er. Men det går seg vel til. Skuldrene senkes nok skikkelig når vi har nøkkelen tenker jeg- jeg vet ikke men det er sånn det er for tiden. Jeg vet at det er mange som kjenner på mange følelser  , eller hele spekteret av følelser som vi har. Men nok om det. Jeg håper at dere kan se tilbake på denne påsken med et smil. I bunn og grunn kan jo jeg det også. Så snakkes vi

Korona i nær familie

I dag kom meldingen som nok de fleste av oss ikke vil ha. Min mamma har de siste dagene slitt med formen, hun har hatt vondt for å puste, hun har ikke vært sånn sykehus syk men i det hele tatt. I går endte hun på legevakt med pusteproblemer og etter at de tok en koronatest så ble det konstatert dobbeltsidig lungebetennelse, bihulebetennelse og ja ikke god form men de ville ikke legge henne inn. Og det er i de tilfeller jeg kjenner veldig på at vi er så langt unna men jeg kunne jo ikke vært der uansett.  I dag kom det en telefon fra smittesporingstelefonen, de hadde av en eller annen grunn mitt nr men jeg bare visste at når de ringte meg så var det kun en eneste grunn, eller siden de spurte etter mamma. De fikk hennes nr og jeg fikk og vite at det var en positiv test. Med en gang raste ting litt sammen men jeg vet at mamma kommer seg igjennom dette også, men klart at jeg kommer til å være superbekymret i noen dager. Og klart at det blir ikke sånn at jeg får noen mindre frustrasjon om dette med smitte og avstand og slik ting. Jeg spurte mamma om hvem hun hadde vært sammen de siste dagene og svaret var ingen, hun har kun vært i byen for å handle. Heldigvis ikke de siste dagene og det medfører jo at det er enda mindre sannsynlig at hun har smittet andre igjen men likevel, dette er ikke akkurat den påsken man vil ha med godt minne i fra.  Jeg vet at det kunne vært verre men det er ikke det heldigvis. Men at hun kan måtte legges inn er en sannsynlighet hvis og bare dersom ikke temperaturen  hennes går ned eller hun ikke blir bedre i pusten, så jeg håper bare at det blir sånn at hun får det bedre.  Jeg kjenner at jeg blir frustert fordi man ser at mennesker går på kjøpesentre og klynger seg. Det er ikke alle som dessverre er så flink til dette med avstand og smittevern. Jeg skal bare en liten tur er det som om mange tenker. Jeg vet at det er lett å  snakke og jeg skal innrømme at jeg ikke alltid husker munnbind men det er noe jeg har tatt meg selv i å bruker nå munnbind når jeg skal inn på butikker osv…Det var ikke pga mamma men noe jeg så at jeg måtte bli flinkere til fordi det er økning av smitte. Jeg bare håper at det går rett vei og at det kan bli en ” normal” hverdag men ikke sånn som vi en gang kjente det.  Men det er en annen sak nå. Jeg kjenner at jeg nok kjente dette mer ned i magen enn jeg trodde men det handler om at jeg er redd, redd for at det vil få senfølger for mamma. Men nå skal jeg ta kvelden, det var en lang dag i dag.

Hei du…. ja du

Jeg har veiet for og i mot om jeg skal skrive dette innlegget, fordi det kan så inderlig godt misforståes, for av en eller annen grunn ser jeg at det jeg skriver i andre SOME blir vridd og vrengt på. Samt at jeg vet med sikkerhet at andre ganske så sikkert vil skrive lignende innlegg, eller i samme kategori eller hva man skal kalle det men det hindrer ikke at jeg skriver ned mine tanker, for det er noe jeg har lyst til om ikke direkte rett til men likevel så gjør jeg det. 

Vi lever i en spesiell tid, noe vi egentlig har gjort i et år, og det slippes opp og det strammes inn og man kan jo noen ganger bli litt på alt sammen. Det er rart det der men hva kan man egentlig gjøre? Ingenting annet enn å være med på å delta i den nasjonale dugnaden. Igjen er det mennesker som sitter alene. Og de aller fleste har respekt for at man må stå sammen om å slå ned dette dritten. Og jeg vet at det er mange mennesker som skulle vært sammen med sine kjære og nære men de står over. Så kommer det jeg blir uendelig trist for. Og det er de menneskene som setter sine egne behov og sitt eget ego for å kunne reise, jeg snakker ikke om de som har fast bopæl i utlandet av helsemessige grunner men som setter sine egne behov fremfor andre sine. Og hadde de bare gjort dette i stillhet men nei de bare må vise det frem i sosiale media. Hvorfor ikke bare skrive at man reiser vekk en periode eller noe sånt men i stedet handler det om å bare må vise. Jeg kjenner at dette nok sikter mot en spesiell blogger eller påvirker eller hva man skal kalle det for og det får i så fall være. Ja jeg vet at det er mange som sliter veldig og også bloggerne men likevel folk holder ut. Jeg kjenner at jeg blir tris fordi mennesker ikke får tilbringe den siste tiden sammen med de som de er glade i pga at smitten er som den er. Hva om man kunne la ting ligge, og ta det som det er? Jeg kjenner at tårene mine renner i skrivende stund fordi jeg skulle vært hos mamma som dessverre har blitt syk men jeg vet at jeg ikke kan risikere å dra med meg smitte hit selv om det er en del smitte på Vestlandet. Men når man samtidig sier at det er trygt å reise til Dubai pga lav smitte, ja vel men når man kommer fra et rødt område så kan man vri det den andre veien man kan jo tross alt dra med seg smitte dit. Ja jeg skrev Dubai, fordi det er så uendelig mange som drar dit av de som er influencere. Så hva da? Jeg kjenner at neste gang denne bloggeren snakker om hvor grusomt hun har det så er det noen jeg skal lukke ørene for. Ja jeg vet at det vanskelig å være i et avstandsforhold men det er mange som er som likevel holder ut. Jeg har sønner jeg ikke kan se pga smitte fare men det er noe jeg dessverre må respektere fordi tross alt vil jeg ha en følelse av ansvar i det hele. Jeg kjenner at jeg kan si uendelig mye om denne saken, men hva hjelper det egentlig å si noe som helst fordi det handler om kun en eneste ting. Det er at man driter i andre og ikke tenker over hvilke signaler man sender ut.

Når ting styres av følelser

Hei hei, håper dere har det bra, for det er jo viktig nå som vi har den siste helgen før påsken, kan være at jeg tar feil men dette er vel palmehelgen er det ikke? Uansett, helg er det, og jeg er klar som et egg til nettopp det, helg. I morges reiste min kjære til min eldste sønn for å hjelpe han med bilen sin og jeg sitter igjen her hjemme. Jeg kjenner at jeg til nok var litt for trøtt til å ta en rask avgjørelse på om jeg skulle være med siden jeg sitter igjen men det var vel kanskje det rette , jeg vet ikke. Jeg er utrolig glad for at han stiller opp for ungene mine, for tross alt kunne han ha sagt at hvis ikke jeg ble med så reiste ikke han heller men det gjorde han ikke og jeg elsker han ikke bare for det men av mange grunner men ja det er en stor grunn. Så jeg tenkte at jeg skulle bare hente en bok på biblioteket og så hjem for å starte slik at min kjære♥♥ kommer hjem til nyvasket gulv og grønnsåpe lukt , for det er jo noe av det beste som er men jeg vet ikke om han kommer tilbake i kveld eller hva han gjør, men jeg kommer til å savne han veldig noe som jeg alltid gjør. Håper dere får en fin palmehelg. I dag skinner sola og det er en god dag så langt og jeg har troen på at det blir en fortsatt god dag.

Men over til ” tema”. Følelser ja.  Livet er i mange tilfeller en real karusell av de aller fleste følelser som vi mennesker har på registret vårt. Og det er jo veldig bra fordi det gjør at vi på mange måter får en normal hverdag. Og kanskje mest av alt trenger vi at vi kjenner på de følelser man måtte ha i denne tiden. Ja for påsken 2021 blir på mange måter lik som 2020, men vi får litt mindre og litt færre strenge regler denne påsken fordi vi har blitt litt bedre kjent med dette viruset som har satt sine spor hos oss. Men det vi ser er at for mange blir det mye lettere å la frustrasjonen man har gå over til sinne og man bare raser ut med det man tenker og kanskje ikke alltid burde si. Men vi gjør det. Og det er ofte sånn at det blir en slags massesuggesjon og flokkmentaliteten slår til. Og man er kanskje redd for å si det man egentlig vil si fordi man vet at man får en bølge av sinne rettet mot seg selv i stedet for. For meg blir det så feil men samtidig er det viktig at vi tør å si i fra at det ikke er greit. Men har du tenkt over at man har veldig lett for å dømme før man vet resultatet? Har du tenkt over at man dømmer før man har sett helheten? Igjen så er det sånn at mennesker blir uglesett hvis de tør å si at ” Er dere sikker på om det er så ille som dere skal ha det til?” Jeg vet ikke jeg, men jeg vet at så lenge det finnes sosiale media, det finnes ulike plattformer der man kan være anonyme så er det slik at det vil oppstå ting som man bare hiver seg over, ja nesten gå over lik for å få frem sin mening, bare fordi man ikke trenger å skrive sitt virkelige navn. Og ja jeg er enig i at det trengs slike ting , fordi kanskje man på den måten ser litt mindre sinne ut  i samfunnet. Vi vet jo at mange er ekstreme på nettopp dette. Og nei ikke alle ting trenger man å mene noe om. Jeg har hatt venner som svarer på innlegg som de egentlig ikke trenger å gjøre, fordi de ikke kan sette seg inn i det eller at det i bunn og grunn ikke angår de i det hele men de må bare kommentere.  Så hva vil jeg med dette innlegget? Hva tenker jeg egentlig er det som jeg vil frem til? Jo jeg blir skremt når jeg ser hvor langt enkelte mennesker er villig til å gå, fordi de kjemper for det som ikke alltid trengs å kjempes for, hvordan da? JO fordi resultatet blir at et menneske kan velge å ikke holde ut lengre. Nei nå gir jeg meg for nå mister jeg tråden her.

Godt å renske opp litt

Av og til er det som en følelse av plantene vokser oppå meg, eller møter meg , ja som om rommet krymper rett og slett. Jeg har ikke noe stort problem med å ha mange planter men noen ganger må man bare rett og slett ta seg selv i nakken. Og i de siste 2-3 dagene så har det blitt sånn at jeg  har sett nærmere på dette med planter, og opplever vel at jeg har nok mistet litt tråden i plantene mine, og har liksom hatt litt av alt. Så jeg bestemte meg for at jeg skal velge meg en eller 2 arter + noen sukkulenter og de typiske rankene, og i den sammenhengen så endte det da med at jeg begynte å gi bort. Og rundt 40-60 planter har fått nye hjem.  Og det er noe med det å kunne glede andre, og når jeg ikke har ” bruk” for de om jeg kan bruke de ordene så er det de ordene jeg bruker.  For meg er det ikke sånn at jeg skal gjøre meg selv bedre enn jeg er, eller bedre enn andre men for meg er det noe med at jeg kan glede andre som er viktig. Og da blir det greit at jeg kan røske opp litt. Og det blir da en vinn vinn situasjon tenker jeg.  Og det er jo det beste av alt. Men klart at det er nok mange som har meninger om det meste når det gjelder slike ting. Men hvorfor skal jeg ta betalt for noe som jeg selv fått eller byttet til meg? Så da er det greit å kunne glede andre. 

Men ikke bare der har jeg rensket opp. Jeg har tatt noen reale grep om hva jeg har på sosiale media. Med andre ord så har jeg meldt meg ut av en grupper samt ryddet opp i listen over venner. For jeg tenker at når jeg verken prater med de, ikke i RL eller på fjesboka så tenker jeg at det handler jo ikke om å mest mulig venner, eller være den med mest grupper å være medlem i. Så derfor tok jeg et realt tak der også. Så jeg føler rett og slett bare lettelse inni meg. I dag er det jo ny uke og vi kommer nærmere og nærmere påske, og derfor er det også sånn at det begynner også å bli greit at jeg eller vi kan begynne  å pakke ned ting. Så det gleder jeg meg til. Og da få vi ryddet litt opp. Haha tydeligvis rydding i fokus for tiden gitt. Så jeg tenker at det er bare å hoppe i det. Okay folkens. Ha en fin mandag så langt